Debatt:

Atomvåpen har tjent oss godt etter 2. verdenskrig, skriver Harald Høiback. På bildet ser vi resultatet at atombombenedslaget i Hiroshima i 1945.
Atomvåpen har tjent oss godt etter 2. verdenskrig, skriver Harald Høiback. På bildet ser vi resultatet at atombombenedslaget i Hiroshima i 1945.

«Takk gud for atombomben»

Ved siden av antibiotika, er det få oppdagelser og oppfinnelser som har spart så mange menneskeliv som atombomben, skriver Harald Høiback.

Publisert Sist oppdatert

I disse dager er det 75 år siden flyet Enola Gay brakte verden inn i atomalderen. Flyet var en B-29 Superfortress fra United States Army Air Forces, og det var flyets pilot Paul Tibbets som hadde døpt flyet etter sin egen mor. Flyets yndige navn ga imidlertid ingen indikasjon på de ufattelige redsler de to atomvåpnene over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 skulle forårsake.

Også de som sto bak oppfinnelsen av bomben fikk en uggen følelse i magen når de forsto hvor kraftig disse bombene var. De var åpenbart sjeleglade for at det ikke var tyskerne eller japanerne som hadde klart å lage dem. Det er bare i de mørkeste avkroker av fantasien vi kan forestille oss hvordan verden da kunne ha sett ut. Mange mente likevel at prisen for å vinne dette kappløpet hadde vært for stiv.

Et historisk veiskille

En av dem var Albert Einstein. Han var ikke direkte delaktig i utviklingen av bomben, men mye av kunnskapen bak hvilte på hans teorier, og hans brev til president Roosevelt sommeren 1939 var en viktig påskyndelse bak prosjektet. Etter at resultatet av initiativet ble åpenbart for alle, gjennom de radioaktive ruinene i to krigstrette japanske byer, skrev Einstein: «Frigjøringen av atomenergien har endret alt, unntatt vår måte å tenke på […] Om jeg bare hadde visst, hadde jeg heller blitt urmaker.»

...historikeren Paul Fussell, som selv hadde gått og ventet på å bli skipet ut til krigen i Stillehavet, takket Gud for atombomben.

Robert Oppenheimer led også av betydelige sjelekvaler. Han hadde ledet Los Alamos Scientific Laboratory, og var en av hovedmennene bak produksjonen av bomben. I et møte med president Harry Truman etter krigen skal han ha sukket tungt, og sagt: «President, jeg føler at jeg har blod på hendene.» Truman, som selv hevdet at han aldri hadde mistet én natts søvn over Hiroshimabomben, skal ha gitt Oppenheimer et lommetørkle og spurt om hvorfor han ikke bare tørket dem av.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Var så Truman en følelsesløs kyniker, betalt av amerikansk våpenindustri? Neppe. Truman mente for det første at bombene hadde forkortet krigen mot Japan. Hvor mange som ville blitt drept om amerikanerne måtte slåss seg fram til Tokyo er det ingen gitt å vite, men Truman, og mange med ham, mente at tallet ville være langt høyere enn de som ble drept i Hiroshima og Nagasaki. Noen analytikere mente at amerikanerne ville miste flere soldater i en slik operasjon enn de hadde mistet så langt i krigen til sammen.

Antallet falne japanere ville være det mangedobbelte av det igjen. Man kunne kanskje ha sultet japanerne i hjel i stedet, gjennom blokade og massiv bombing fra lufta. Tanken på en slik strategi er imidlertid også til å grøsse av.

Takket gud for atombomben

Det var derfor historikeren Paul Fussell, som selv hadde gått og ventet på å bli skipet ut til krigen i Stillehavet, takket Gud for atombomben. Han antydet at de som mente at det var å foretrekke at titusener av unge japanske, amerikanske og etterhvert sovjetrussiske menn tok livet av hverandre på den gamle måten, med bajonetter og granater, fremfor å bruke atombomben, tilhørte det samfunnslaget som ikke sendte sine sønner i felt.

For det andre hadde ikke bombene kun den japanske keiser og hans øverste militære ledere som målgruppe, og det var først den andre bomben som gjorde større inntrykk på dem, men også Stalin. Krigen mot Tyskland hadde ført kommunismens og kapitalismens fanebærere sammen, men nå var den krigen over. Hvilke garanti kunne Truman ha for at Stalin ikke benyttet sitt landmilitære overtak til å diktere en fredsløsning i Europa?

Atomvåpen har altså tjent oss godt. I det minste i vår del av verden, hvor vi ikke har fått en bombe i hodet siden bomben over Hiroshima ble sluppet.

Dette er atomvåpnenes store paradoks. På den ene siden er de fryktelige våpen som kan sette en stopper for alt liv på jorda, rett og slett. På den annen side er det atomvåpen som har gjort at vi i Vest-Europa har levd i dypt fred siden sommeren 1945. De vesteuropeerne som i dag er 75 år, kan bli den første generasjonen i historien som når helt til livets aftensol uten å ha følt krig på kroppen.

Det mest oppsiktsvekkende gapet i rekken av Nobelprisvinnere er derfor ikke Mahatma Gandhi, ikkevoldens yppersteprest, som aldri fikk fredsprisen. Det er Robert Oppenheimer. Ved siden av antibiotika, er det få oppdagelser og oppfinnelser som har spart så mange menneskeliv som atombomben. Som den bestselgende israelske historikeren Yuval Noah Harari skriver i boka Sapiens: «The Nobel Peace Prize to end all peace prizes should have been given to Robert Oppenheimer.»

Virker avskrekkende

Selveste «jernladyen» Margaret Thatcher hadde observert den samme mekanismen: «Konvensjonelle våpen har aldri maktet å avskrekke oss fra krig. To verdenskriger bekrefter det. De viser også hvor fryktelig krig med konvensjonelle våpen kan være. Atomvåpen har maktet ikke bare å forhindre atomkrig, men også konvensjonell krig i Europa.»

Atomvåpen har altså tjent oss godt. I det minste i vår del av verden, hvor vi ikke har fått en bombe i hodet siden bomben over Hiroshima ble sluppet. Store deler av vårt rettighets- og velferdssamfunn er også basert på at den amerikanske atomparaplyen har gjort at vi, relativt sett, har sluppet unna med å avsette småpenger til vår militære livsforsikring.

Spørsmålet er om det vil fortsette slik. Det er grunn til å være skeptisk.

Ni atommakter i verden

Først og fremst er aktørbildet atskillig mer komplekst nå, enn da den nukleære terrorbalansen ble etablert. I dag er det ni atommakter i verden. Og det er i prinsippet nok at det kommer én gal statsleder til makten i ett av dem for å sette i gang et nukleært ragnarokk. For tiden virker en slik mulighet ikke spesielt usannsynlig, dessverre.

Hvordan kan man avskrekke folk som mest av alt ønsker å bli drept i kamp?

Det er også andre aktører enn disse ni som kan tenkes å få kloa i nukleære sprenglegemer, som man heller ikke trenger avansert teknologi for å frakte. Det kan gjøre det svært vanskelig å true med å gjengjelde angrepet, noe som er hele bærebjelken i den tradisjonelle atomstrategien. Om man ikke vet hvem som har satt av ladningen, eller om grupperingen som gjorde det skjuler seg i et tredjeland som ikke har noe med konflikten å gjøre, hjelper det lite om man har et utall atomstridshoder å svare med. Spesielt krevende er det selvfølgelig om folk med ambisjoner om å bli martyrer får hendene på slikt materiell. Hvordan kan man avskrekke folk som mest av alt ønsker å bli drept i kamp?

Det er også et spørsmål om ikke moderne informasjonsteknologi har gjort situasjonen ytterligere ustabil. De gangene verden har stått på terskelen til atomkatastrofen, enten som følge av tekniske feil eller misforståelser, har det gjerne vært et menneske i «loopen» som har satt foten ned, og konkludert med at dette må være en feil. Hva om alt blir automatisert? Helt fra deteksjon av et angrep, til svaret kommer? Og hva om noen med de nødvendige cyberkunnskaper kommer seg inn i de systemene som styrer atomvåpnene?

Vil forbud hjelpe?

Ønsket om å forby atomvåpen er av ovennevnte grunner ganske åpenbart. Men vil en avtale om å forby atomvåpen hjelpe? Er det mulig å avoppfinne dem? Det er det åpenbart ikke, og Albert Einstein mente derfor at løsningen på atomvåpnenes problem ikke lå i menneskets hjerne, men i dets hjerte. Men hvordan kan vi være sikre på at ingen vil bruke slike midler, selv om de har lovet på et stykke papir ikke å gjøre det? Som kjent er det knyttet strenge straffer og sterk moralsk fordømmelse til å ta livet av folk. Det betyr at ytterst få av oss har vært er inne på tanken om å gjøre noe slikt, men det forhindrer ikke drap.

I en kjent vandrehistorie blir en bonde stoppet av en turist. Sistnevnte spør bonden om veien til stedets berømte domkirke. Bonden tenker en stund, og svarer: «Hvis du har tenkt deg dit, ville jeg ikke ha startet herifra.» Det samme kunne vi ha sagt til Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN). Hvis de ønsker å avskaffe atomvåpen, er det kanskje ikke spesielt lurt å starte her?