Dette portrettinterjvuet sto også på trykk i første utgave av Forsvarets forum 2020.
Det er mye sterke følelser og mye dårlig stemning når de respektive laga har tapt. Det kan høres slitsomt ut å være en familie der sønnene heier på ManU, Everton og Barca, mens Harald Høiback selv er Enga-fan. Eller, forresten, det er mer.
– Jeg vet ikke om jeg tør si dette, da. Han ser ned i bordet, tar ett sekunds tenkepause, men innser at sannheten må ut.
– Det sies at du kan bytte kone og jobb så mange ganger du vil, men du kan ikke bytte fotballag. Jeg har gjort motsatt. Og det er tabu å si, men jeg har vært i samme jobb og hatt samme kone, men skifta klubb. Jeg likte Leeds, men så ble det United-supporter av meg òg. Han tenker litt til og ler. – Nå vil kompisene som ikke kjenner meg fra ungdomstida si: «Er du en sånn en?»
Politisk korrekt
Nestkommanderende ved Forsvarets museer, Harald Høiback, er i hvert fall en sånn man kan prate om høyt og lavt med, politisk korrekt eller ei. Temaer som andre kanskje kvier seg litt for. Kona har tross alt ikke bytta ham ut for å ikke holde med et seriøst lag som Liverpool. Ennå. Høiback er heller ikke noe mindre lojal til et fotballag enn fotballspillere flest.
– Den ene dagen kan du stå og håpe at en spiller knekker beinet på tre steder, for så neste dag har han bytta klubb. Da er han plutselig best i verden. Men man velger ikke klubb, klubben velger deg. Man våkner en dag og er tilhenger av en klubb: «Faen, er jeg Everton-fan? Vi kommer ikke til å vinne en dritt!»
Hjemmebane
Leeds vant heller ikke en dritt da han holdt med dem i sin ungdomstid i Tønsberg. Det var vanskelig å se kampene deres noe sted, for de var så langt nede på tabellen. Nå er det andre utfordringer ettersom det går i fotball i alle sjatteringer på hjemmebane hos familien Høiback, med sønner som skal til treninger og kamper. Mye reising hit og dit. Følelser hit og dit. Det kan høres dramatisk ut, men oberstløytnanten mener familielivet er lite ekstraordinært.
– Det er ganske A4. Det høres kanskje litt negativt ut? spør han, som om han lurer på om han må finne på noe bedre.
Men de årlige ferieturene til Kreta er ikke for å utagere for å ta igjen tapt ungdomstid. Festen skjer heller under topplokket på Høiback.
– Den flyter over i hverandre, denne tankevirksomheten. Å ha hobbyen som jobb har sin velsignelse. Mye av det jeg gjør, er dritspennende, hver dag er en fest. Jeg har fått betalt nesten bare for å ha det gøy. Det er et privilegium.
DOKTORGRAD
Men det har også sine klare ulemper. Problemet er at han gjerne tar med jobben hjem. Høiback har alltid vært opptatt av å stille spørsmål, faktisk så lenge han kan huske. Også de spørsmålene som ikke har hatt noen som helst praktisk betydning.
– Og det til nærmiljøets store frustrasjon, innrømmer han.
Det kan høres ut som dette «A4-livet» likevel er slitsomt for noen i hjemmet, selv om han påstår at han alltid har vært en ganske rolig fyr. Det kan riktignok stemme, for han bruker mye tid på å skrive og lese. Siste prosjekt kommer ut i februar eller mars og er en innføring i museenes historie, en lærebok i museumskunsten.
Selv om han har brukt mye av sine mer enn 30 år i Forsvaret på utdanning og tankevirksomhet ved å ta master i historie og doktorgrad i filosofi ved siden av sin militære utdanning, tror han ikke Forsvaret er veldig egna for tenkende, kreative mennesker.
– Et stort og komplekst system som Forsvaret er jo avhengig av at de fleste tannhjulene oppfører seg forutsigbart og ikke har for mange egne ideer. Det samme gjelder selvfølgelig i krig. Forsvaret må virke som en knyttneve, ikke som en pakke spiker som ligger strødd på gulvet
Takhøyde
Han er imidlertid dypt bekymra for takhøyden i dagens forsvar.
– Det er denne uviljen til å snakke åpent om ting som er problematisk. Det kan være hva vi egentlig gjør i utenlandstjeneste. Det kan være verneplikt. Dette med operativ evne, budsjettene, integrert strategisk ledelse – kall det hva du vil. Du kan oppleve ting som kunne vært bedre, men jeg opplever en holdning om at «vi snakker ikke om det». Det å være en veloppdragen voksenperson i dagens forsvar handler for mye om evnen til å si noe annet enn det man egentlig mener, sier han.
– Det første vi lærer de unge, er at det er forskjell på det vi kan si på rommet, og det vi kan si ute i det offentlige. Og det bekymrer meg stadig mer. Det er viktig å være løsningsorientert, men feier du for mye under teppet, så begynner det etter hvert å lukte.
I dagens forsvar handler for mye om evnen til å si noe annet enn det man egentlig mener.
Forsvarsmuseet
Det er her han mener museene som institusjon spiller en potensielt viktig rolle.
– Mange tenker at Forsvarsmuseet har med støvete, gamle ting å gjøre, men det er også en arena der det er lov å snakke om ting som er vonde og vanskelige. Et ufarlig sted å snakke om farlige ting.
– Hvorfor er det å snakke om vonde ting så farlig?
– Det er flere grunner. Det ene er at Forsvaret er et lukka hierarki. Om du skal komme deg oppover, så kommer du ikke så langt med å peke på utfordringer og problemer. Det er en irriterende holdning i Forsvaret om at man skal være løsningsorienterte og positive hele tiden. Er du en del av løsningen og har en holdning om at «dette får vi til», er det jo det som betaler seg. Det kjenner jeg også på i det daglige her på museet. Det er mye hyggeligere å snakke med folk som sier «jammen, dette får vi til! Kjempegodt forslag!». Det er langt bedre enn; «det synes jeg er lite gjennomtenkt. Det burde du sagt for tre måneder siden».
– Det handler om så banale ting. Hvert fall i fredstid, mener Høiback.
«Treningskamp»
– I Forsvaret frykter vi aldri at vi skal rykke ned eller gå konkurs. Derfor er god stemning i garderoben langt viktigere enn evnen til å score mål. Hvis du får valget mellom å ha hyggelige folk rundt deg i garderoben eller en ufyselig kødd som scorer mange mål, velger du det første om du bare spiller treningskamper.
Men hvis du spiller om å unngå nedrykk eller vinne pokalen, da tenker man at «han må vi ha selv om han er en vanskelig fyr». Forsvaret i fredstid, spesielt når vi sitter så nær politikken som vi gjør, handler mer om å selge det positive enn å peke på det vanskelige. Men Forsvaret blir ikke bedre av det på sikt. Litt som på Åråsen, altså.
«I Forsvaret frykter vi aldri at vi skal rykke ned eller gå konkurs»
Krigens krav
Selv peker han gjerne på utfordringer og temaer som er vonde og vanskelige. Også om det kan bli baluba - som i diskusjoner omkring kjønn.
– Forsvaret har utvilsomt blitt bedre av at kvinner har kommet inn. Men spesielt har moderne landstrid ofte et betydelig fysisk element. Hvis kvinner erstatter menn i de jobbene hvor fysiske forutsetninger er viktig, vil stridseffekten på et eller annet tidspunkt begynne å falle. I mitt hode handler dette om ren logikk. Mer komplisert blir det når også politikken slår inn, mener han:
– Det er mange faktorer som gjør at ting blir som de blir, og Forsvaret skal avspeile samfunnet. Det jeg imidlertid frykter, er at vi risikerer å komme litt for langt fra det som er krigens krav hvis Forsvaret reduseres til en selvrealiseringsarena der alle skal få prøve seg litt, og der den militære effekten egentlig er irrelevant.
Opptakskrav
Det er det Høiback er skeptisk til.
– I en gitt situasjon skal Forsvaret kunne virke bedre enn det forsvaret vi møter, og det stiller noen minstekrav for å være med. Til og med for å fly, er det andre opptakskrav for kvinner enn menn, enda det ikke finnes gutte- og jentefly. Det er den samme jobben som skal utføres.
– Kan det ha noe å gjøre med at man har designet utstyr og maskiner i en verden for menn og derfor også menns fysikk?
– Godt poeng. Noen hevder for eksempel at jo mindre kropp du har, desto mindre utsatt er du for g-krefter. Derfor er kvinner fra naturens side bedre egna til å være jagerflyvere enn menn. Men i Norge har vi bare hatt to kvinnelige jagerflyvere i løpet av de 30 årene det har vært mulig for kvinner å fly jagerfly. Vi har prøvd å få flere kvinner til å fly F-16. Men de vil ikke. Hva kommer det av? Jeg vet ikke.
Mangfold og ledelse
Høiback mener det er langt mer interessant å diskutere mangfold på andre måter, nemlig i hvordan vi tenker.
– Slik vi dyrker våre ledere som skal oppover i systemet, så skal de være så like som mulig på innsiden, men helst forskjellig på utsiden. Det kan være jobber der det ytre mangfoldet er helt nødvendig, der kulturell bakgrunn, kjønn og etnisitet kan være avgjørende for å komme i kontakt med sivilbefolkningen.
– Men for det store grosset av stillinger er ikke utseendet relevant overhodet. Det er derfor et paradoks at vi skal være så like som mulig på innsiden av hodene våre. Lederne våre skal helst ha den samme utdannelsen, den samme tjenesten og den samme erfaringen. Mangfold i Forsvaret koker ned til det overfladiske, og man er skeptisk til å gi opprykk til folk med andre tanker og erfaringer.
Mangfold i Forsvaret koker ned til det overfladiske, og man er skeptisk til å gi opprykk til folk med andre tanker og erfaringer.
Alt er politikk
Derfor er Høiback skeptisk til at Forsvarets ledelse er så tett inn i politisk ledelse.
– Ellers i samfunnet har man gjerne en avstand mellom departement og et direktorat. I Forsvaret har vi det motsatt: Forsvarssjefen sitter i samme korridor som ministeren. Departementet skriver i prinsippet hans fagmilitære råd, noe som gjør at det blir politikk veldig tidlig. Et departement jobber jo for statsråden. Men bør en etat gjøre det? Bør styringssignalet til en offiser være hva som tar seg godt ut til enhver tid for en sittende statsråd? Jeg vet hva jeg mener.
– Hva mener du da?
– Ser vi på andre sektorer som helse, juss, og politi, så tenker de faglighet inni det de driver med. Hadde jeg vært kirurg, for eksempel, hadde jeg hatt mine vurderinger basert på faget mitt, gjennom erfaringer og vitenskap. Så legger jeg de vurderingene frem, og så vil politikeren si ja eller nei. Men jeg ville aldri i verden tillate at det kom politiske vurderinger inn i prosedyrer for fjerning av blindtarm for eksempel: «Jeg tror ikke du skal bruke det instrumentet, du skal bruke dette.» Men i Forsvaret puster saksbehandlerne nå politiske vurderinger fra første setning de skriver.
– Alt på laveste nivå tenker vi «hvordan spiller jeg den sittende statsråden god?» Det er en underkommunisert utfordring etter mitt syn. Du vil finne mange i Forsvarsdepartementet som vil si det ikke finnes et fagmilitært syn. Alt er politikk. Og da blir jeg skeptisk. Jeg tror også beslutningene blir dårligere av det. Det er noe som bekymrer meg. Det er tannløst.
Hår i suppa
Ekspertisen er litt for forsiktig i det offentlige rom, mener Høiback.
– Vi i uniform må i større grad tørre å mene og stå for det vi mener. Selv om politikerne bestemmer hva vi skal gjøre, kan de ikke bestemme hva vi skal mene. Da har vi et stort problem.
Men Høiback legger til at det også er mange flinke folk i Forsvaret.
– Og mange er flinke til å protestere og si ifra om både det ene og det andre. Men jo nærmere makta du sitter, desto mindre er lysten til å bli oppfattet som et hår i den militærpolitiske suppa.
Derfor lager Høiback gjerne dårlig stemning både i garderoben og på banen.
– Det er slik laget blir bedre. Og det er slik man scorer mål, mener den ganske ferske 50-åringen med sine oppsiktsvekkende gode knær til tross for 45 år med regelmessig fotball. Det betyr ikke at han er noe mindre lojal til arbeidsplassen – selv om han har gått over til å bli United-supporter på privaten.
