– Atombombene sprengte menneskeverdet

6. og 9. august 1945, Hiroshima og Nagasaki. To datoer og stedsnavn som representerer de aller svarteste øyeblikk i vår felles historie når det kommer til vurderingen av menneskers verdi. Menneskeverdet ble vurdert som en brikke som ikke var viktig nok i det strategiske, militære spillet da beslutningen ble tatt om å slippe ikke bare én, men to atombomber, med tre dagers mellomrom, over Japan.

Ivrige stemmer hevder likevel at dette mørke kapittelet var et slags nødvendig onde som både satte et punktum for krigens lidelser, og som siden har sikret fred og stabilitet. Sist ute er oberstløytnant og nestkommanderende ved Forsvarets museer, Harald Høiback. At analysen han legger fram er populær, gjør den ikke mer riktig.

Over én million døde

I mars 1945, noen måneder før den absolutte katastrofen rammet uskyldige menneskeliv i Hiroshima og Nagasaki, ble Tokyo og tre andre japanske byer brannbombet. Dette var ikke isolerte hendelser. Byer over hele Japan ble bombet sønder og sammen. Dødstallene passerte trolig én million mennesker; kvinner, menn og barn, unge og gamle. Den eneste grunnen til at den amerikanske generalen Curtis Emerson LeMay ikke ble tiltalt for krigsforbrytelser, var nok at de allierte seiret.

90 prosent av Hiroshima ble utradert. Den intense varmen førte til at kropper fordampet.

I juli samme år konkluderte den amerikanske forsvarsledelsen med at det ikke var noen fornuftige bombemål igjen på det japanske fastlandet. Likevel ble altså to utslettende atombomber sluppet. 90 prosent av Hiroshima ble utradert. Den intense varmen førte til at kropper fordampet. Den påfølgende trykkbølgen knuste mennesker, bygninger og infrastruktur. De store mengdene radioaktiv stråling har fortsatt å drepe helt frem til i dag gjennom strålesykdommer og kreft.

Les også:

– Hvis det virkelig går galt, er det over og ut

Svaret på økningen i kjernefysisk spenning kan ikke være å fortsette som før, skriver Kjølv Egeland.

Harald Høiback er langt fra alene om å hevde at USAs atombombeangrep brakte en slutt på krigen, bevarte freden og har holdt supermaktene mer eller mindre i sjakk siden. Men det er flere grunner til å være kritisk til en slik framstilling.

Hull på myten

Høiback peker på historikeren Paul Fussell som takket Gud for atomvåpen. Fussells lovsang kan kanskje unnskyldes med hans egen bakgrunn som amerikansk soldat under krigen. Senere historikere har slått hull på seierherrenes fortelling.

Det er strid om hva som egentlig var den utløsende årsaken til at Japan overga seg. Var det virkelig atombombeangrepene, den store massebombingen, eller det faktum at Den røde hær hadde brutt gjennom i nord? Historien blir ganske annerledes når vi trekker inn dette helt vesentlige poenget.

Det er strid om hva som egentlig var den utløsende årsaken til at Japan overga seg.

Atombombene har spart millioner av menneskeliv, blir det hevdet. Det kommer an på øyet som ser. Vi kan like gjerne hevde at stedfortreder-krigene i skyggen av supermaktene USA og Sovjetunionen, senere Russland, har blitt både mer langvarige og grusomme på grunn av atombombenes terrorbalanse. For det var den tredje verden som nå ble arena for supermaktrivaliseringen. Der kunne de ved hjelp av stedfortredere føre krig uten at amerikanske og sovjetiske soldater var direkte involvert. Moskva og Washington stilte store

pengeressurser og avanserte våpen til disposisjon. De skjøt ikke på hverandre. Det var det andre som fikk gjøre: I Afrika opererte rivaliserende geriljabevegelser og klaner som supermaktenes stedfortredere i kampen om makten etter at koloniveldet ble avviklet. Det skjedde i Mosambik og i enda større grad i Angola.

Stormaktsspill

Amerikanerne drev dette spillet i stor skala også på sin egen banehalvdel, i Latin-Amerika. I stedet for direkte militærintervensjoner benyttet Washington seg av stedfortredere. Sovjetisk pengestøtte og militærhjelp til Nord-Vietnam, revolusjonære bevegelser i Afrika og Asia, så vel som gjentakende opprustning av slagne araberstater føyer seg inn i samme mønster. Vestens krigføring i Irak og Afghanistan samt USAs engasjement i Somalia representerer en fortsettelse av denne logikken.

Likeledes er det på grensen til useriøst å hevde at atomvåpnene har forhindret krig siden august 1945.

Les også:

«Takk gud for atombomben»

Ved siden av antibiotika, er det få oppdagelser og oppfinnelser som har spart så mange menneskeliv som atombomben, skriver Harald Høiback.

Det store flertall av disse krigene kan hevdes å ha blitt mer langvarige i terrorbalansens skygge, og ikke minst brakt med seg langt mer lidelse for sivile ofre, fordi supermaktenes stedfortredere ikke respekterte andre regler i krig enn sine egne.

På grensen til useriøst

Forestillingen om at atombombene var årsaken til at Japan kapitulerte og 2. verdenskrig tok slutt, lever i beste velgående på museer rundt omkring. Men det er altså høyst diskutabelt om det faktisk var slik. Likeledes er det på grensen til useriøst å hevde at atomvåpnene har forhindret krig siden august 1945.

Det viktigste er imidlertid at sannsynligheten for bruk av atomvåpen i krig og konflikt øker år for år; inhumane massedrapsvåpen som ikke skiller mellom stridende og sivile, slik alle krigførende parter er forpliktet til etter internasjonal humanitær rett og med kraft til å utslette vår sivilisasjon.

Den utviklingen må stanses!