Debatt:

Vi har vært nær en atomkatastrofe flere ganger, skriver Alex Wellerstein og Benoit Pelopidas. Her viser demonstranter sin motstand mot atomvåpen i Berlin.

– Vi har vært heldige

Årsaken til at vi ikke har hatt noen atomvåpen-katastrofer er ikke omhyggelig planlegging, skriver to professorer.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Om morgenen 9. august 1945 ble Nagasaki i Japan pulverisert av en atombombe detonert av det amerikanske militæret. Nagasaki var ikke det opprinnelige målet for bomben den morgenen. Det var det en by nord for Nagasaki som var. Kokura ble spart kun fordi uhell førte til at Bockscar-flyet ankom sitt mål flere timer for sent. Da var Kokura dekket av skyer og tåke. Fordi Kokura hadde hellet med seg, ble byen spart — men Nagasakis flaks hadde tatt slutt.

Dette innlegget ble først trykket i Washington Post og er oversatt av Grethe Lauglo Østern i Norsk Folkehjelp.

75 år siden den siste gangen et atomvåpen ble brukt i krig, planlegger USA å forlenge livet til sitt atomvåpenarsenal femti år inn i framtiden, med en moderniseringsplan som varer så lenge som til 2042. Atomvåpen med samme sprengkraft som dem som ble brukt under 2. verdenskrig betraktes i dag som «små» og «taktiske» våpen. De fleste stridshodene i det amerikanske atomvåpenarsenalet er flere dusin ganger mer ødeleggende enn dem som ble sluppet over Japan. Og USA er ikke lenger den eneste makten med atomvåpen.

Dette gjør det desto mer skremmende, når man innser at flaks – den samme flaksen som sparte Kokura og dømte Nagasaki til sin undergang — er en av hovedgrunnene til at vi har unngått atomvåpen-katastrofer siden da.

Langt fra kontroll

Institusjonene og organisasjonene som styrer atomvåpenlagre belager seg gjerne på et narrativ om full kontroll.

De forsikrer oss om at sikkerhetsprosedyrene for behandling av atomvåpen alltid har vært utmerket, at kjernefysisk avskrekking vil hindre krig, og at de enorme utgiftene til stridshoder som kan drepe millioner på millioner av mennesker ikke bare er en god idé, men også nødvendig for å bevare en verden der atomvåpen ikke vil bli brukt.

Men dette budskapet undergraves av empirien: Det har vært atomvåpen-ulykker som førte til at kjernefysiske stridshoder var nære på å detonere, ikke bare i USA (som for eksempel Goldsboro-ulykken over North Carolina), men også på utenlandsk territorium (som for eksempel Palomares-ulykken over Spania).

Det er urovekkende hvor sterk betydning flaks har hatt i vår atomvåpen-historie, helt fra begynnelsen.

Det har vært tilfeller av nesten-bruk der USA og Sovjetunionens varslingssystemer sviktet og informerte sine brukere om at et atomvåpenangrep var underveis. Det har vært øyeblikk på randen av atomkrig der ledere i begge nasjoner måtte ta beslutninger som kunne drept hundrevis av millioner mennesker på grunn av ufullstendig eller feilaktig informasjon (som Cuba-krisen i 1962). Har vi unngått uønskede atomvåpen-eksplosjoner og atomkrig fordi vi på adekvat måte har styrt og kontrollert våpen og kriser – eller fordi vi har hatt flaks?

Flaks, i denne sammenhengen, betyr det motsatte av kontroll. Det er alt det som forhindret katastrofale utfall når ting ellers kunne gått i gal retning. Blant tidligere beslutningstagere som har vist til «flaks» som en nødvendig årsak til fraværet av uønskede atomvåpendetonasjoner og atomkrig er Robert S. McNamara, som var forsvarsminister under Cuba-krisen; Dean Acheson, som den gang var spesialutsending for president John F. Kennedy; ambassadør Gerard C. Smith, USAs fremste delegat under SALT-forhandlingene (Strategic Arms Limitation Talks) i 1969; tidligere forsvarsminister William Perry, tidligere utenriksminister George Shultz, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister Henry Kissinger, tidligere leder for senatets forsvarskomité, Sam Nunn, og tidligere øverstkommanderende for Strategic Air Command og Strategic Command, general George Lee Butler.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til debatt@fofo.no

De fleste vet at de som var involvert i Cuba-krisen betraktet det heldige utfallet som flaks. Flere år senere sa McNamara i et intervju med Errol Morris: «Til syvende og sist var vi heldige. Det var flaks som forhindret atomkrig.» Men det er også mindre kjente situasjoner der det er klare indikasjoner på at vi ikke kan takke utøvelse av kontroll for det heldige utfallet.

I fritt fall

24. januar 1961 gikk et B-52 bombefly i stykker i luften nær Goldsboro i North Carolina, og to atombomber begynte å falle fritt. En av dem falt på en slik måte at armerings-sekvensen ble initiert. Bare én sikkerhetsbryter ble værende i den sikre stillingen og hindret at en bombe over 240 ganger mer ødeleggende enn Hiroshima-bomben eksploderte.

Vi har hatt flaks når vi har unngått atomkrig i de 75 årene som har gått siden bombingen av Nagasaki, og på mer enn én måte.

Man kan selvfølgelig hevde at bryteren hadde fungert slik den var designet for å fungere, og at situasjonen derfor var «kontrollert» og ikke «flaks». Men som en pensjonert våpensystem-ingeniør fra Sandia National Laboratories senere forklarte i en dokumentar som regjeringen produserte om denne ulykken, hadde det «dessverre vært rundt 30 tilfeller der denne «ready-safe»-bryteren hadde endret posisjon utilsiktet. Vi hadde hellet med oss da ikke våpnene som var involvert ved Goldsboro hadde den samme svakheten». Den eneste årsaken til at en atomvåpen-eksplosjon på mange megatonn ikke fant sted, var at to feil som tidligere hadde skjedd hver for seg, heldigvis ikke skjedde samtidig denne gangen.

Begynte å brenne

Om natten 15. september 1980 tok det fyr i motor nummer fem på et B52 på Grand Forks Air Force Base i North Dakota, og til tross for brannmannskapenes inngripen, fortsatte den å brenne i over tre timer. Bare en sterk vind som holdt flammene vekk fra flyets våpenrom hindret at eksplosivene i atomvåpnene som var om bord ble antent. Hadde de gjort det, ville utfallet som et minimum vært at en sky med giftig plutonium ville spredd seg over et bredt område. Roger Batzel, som da var direktør på Lawrence Livermore National Laboratory, sa i et vitnemål i 1988 at det kunne blitt «verre enn Tsjernobyl».

Når katastrofen den gang ble unngått var det på grunn av tre variabler som ikke hadde noe å gjøre med utøvelse av kontroll: For det første at den sterke vinden hjalp brannvesenet å slukke brannen i tide; for det andre at vinden ikke endret retning i løpet av de tre timene; og for det tredje at det brennende flyet var parkert akkurat på det rette stedet på rullebanen, slik at vinden kunne slukke flammene.

Utøvelse av kontroll har åpenbart ingen innvirkning på vindens bevegelser, og bombeflyene var parkert på forskjellige steder på rullebanen.

Det kan synes underlig å studere historien om flaks. Hvor mange mennesker har vel ikke sagt at de ikke en gang tror på flaks? Men flaks er ikke en overnaturlig egenskap som mennesker har eller ikke har. Det handler om stedene og tidene der ingen har kontroll. Fravær av kontroll kan få heldige eller uheldige utfall, men resultatet er uansett ute av våre hender. Det er urovekkende hvor sterk betydning flaks har hatt i vår atomvåpen-historie, helt fra begynnelsen.

Betydningen av flaks kan være sterkere enn vi aner. Psykologi og karriere-hensyn kan drive ansatte innen atomvåpen-sikkerhet til å tone ned eller ikke avsløre tilfeller av flaks, eller til i ettertid å framstille unngåtte katastrofer som eksempler på vellykket kontroll. Den tidligere sikkerhetsingeniøren ved Sandia, Robert L. Peurifoy, kjempet i flere år mot slike tilfeller av overdreven selvsikkerhet, der både vitenskapelige og militære eksperter lyktes med å benekte at flaks var viktig for vår fortsatte overlevelse, slik det faktisk ser ut til å ha vært.

Ikke hele bildet

Til og med når det gjelder tilfeller som historikere har gransket nøye, har vi ennå ikke et fullstendig bilde av alle måtene flaks spilte en rolle på, og vi vil kanskje aldri få det. Fortsatt er det mye dokumentasjon som ikke har blitt offentliggjort om situasjoner med atomvåpen der det har vært nære på, og utenom USA og Storbritannia er det nesten ikke offentliggjort slik informasjon i det hele tatt. Vi vet nesten ingenting om den rolle flaks har spilt i historien til andre atomvåpenstater, og muligheten for at vi må belage oss på nordkoreansk flaks for å unngå atomvåpen-katastrofe, er foruroligende.

Fortsatt er det mye dokumentasjon som ikke har blitt offentliggjort om situasjoner med atomvåpen der det har vært nære på...

Vi har hatt flaks når vi har unngått atomkrig i de 75 årene som har gått siden bombingen av Nagasaki, og på mer enn én måte. At atombomben som ble sluppet 9. august 1945 ble den siste som har blitt brukt i konflikt, skyldes tilfeldigheter snarere enn intensjoner. Dette betyr ikke at flaks var den eneste faktoren, eller at dyktige ansatte ikke var involvert i kjernefysisk kontroll, eller at deres innsats ikke spilte noen rolle.

Men merittlisten er langt fra perfekt i de nasjoner der vi kjenner atomvåpenhistorien godt, og den er trolig ikke mye bedre i de nasjoner der vi ikke kjenner denne historien.

Å satse på et halvt århundre til med atomvåpen, uten at det skal skje nye atomvåpen-eksplosjoner, er ikke det samme som å satse på å vinne for andre gang i kontrollspill. Det er å satse på at vi ikke slipper opp for flaks – simpelthen fordi vi ikke har gjort det allerede.

Powered by Labrador CMS