Kronikk

TRUSSEL: Angrepet fra Tyskland var en eksistensiell trussel for Sovjetunionen. Her ser vi tyske soldater på frammarsj under operasjon Barbarossa i 1941.
TRUSSEL: Angrepet fra Tyskland var en eksistensiell trussel for Sovjetunionen. Her ser vi tyske soldater på frammarsj under operasjon Barbarossa i 1941.

Russlands vurdering av fiender har dype historiske røtter

Det er viktig å forstå de historiske årsakene bak fiendebildene til Russland.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Innleggsforfatter Dag Røhjell understreker at innholdet i denne kronikken hviler på egne vurderinger og meninger. Røhjell har tidligere studert ved Forsvarets Etterretningshøgskole (FEH) og kronikken er utledet fra en eksamensoppgave han avla ved høgskolen.

Vestlige medier, politikere og samfunnet generelt ser ut til å ha ulike oppfatninger rundt trusselen fra Russland. Og spørsmålet om det i det hele foreligger en trussel fra vår nabo i øst diskuteres også blant akademikere, etterretningsorganisasjoner og beslutningstakere.

I kjølvannet av annekteringen av Krim-halvøya i 2014, uro i Øst-Ukraina og skarp russisk retorikk rettet mot Vesten, vil det fortsatt være spenninger mellom Russland og Vesten.

Fra et norsk perspektiv, framstår både Arktis og Nordområdene som viktig for Russlands strategiske interesser, herunder det russiske bastionforsvaret.

Og russiske toppolitikere gjentar til stadighet at Nato, implisitt Norge, er og forblir Russlands største fiende.

Dag Røhjell er politioverbetjent i PST.
Dag Røhjell er politioverbetjent i PST.

Sistnevnte ble understreket av den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov i Reykjavik senest i mai 2021.

Men ser Russland virkelig på Norge, USA og Nato som en fremtidig fiende?

Eller er perspektivet klassisk russisk «maskirovka», skreddersydd villedning, for å dreie fokus vekk fra andre dyptgripende problemer internt i Russland?

Hvor er Russlands fiender?

Russisk trusselpersepsjon framstår som relevant, aktuell og kanskje noe underkommunisert i debatten om hvem som er en trussel for hvem. En økt forståelse for Russlands oppfatning – enten den er riktig eller feil, kan derfor sikre en dypere innsikt i hvordan Kreml definerer omverdenen og motparter. Blant annet har Gordon Corera kommentert: «It is a mistake to not try to understand how the world looks from inside the Kremlin.»

En mer helhetlig forståelse av rollen og funksjonen til tjenester som FSB (russisk sikkerhetstjeneste), GRU (russisk militær etterretning) og SVR (russisk sivil utenlandsetterretning), er også viktig og relevant. Det hjelper oss å forstå Russland og russisk politikk på forskjellige nivåer og underliggende drivkrefter.

Historiske røtter

Etter min oppfatning har Russlands definisjon og vurdering av fiender og motparter markante og historiske røtter som kan trekkes tilbake til opprettelsen av Sovjetunionen og kommunistisk fokus på «statsfiender». Både når det gjelder utenlandske statlige aktører og indre ikke-statlige aktører, er det en åpenbar logikk i hvordan disse truslene ble vurdert og oppfattet av Vladimir Lenin og det sovjetiske systemet.

Det er muligens et syn som ikke har endret seg, selv med overgang fra Sovjetunionen til Russland.

En viss klassifisering, eller matrise, er derfor mulig å utforme når det gjelder sovjetisk/russisk trusselpersepsjon satt i kontekst:

  • Indre ekte trusler
  • Indre falske/imaginære trusler
  • Ytre ekte trusler
  • Ytre falske/imaginære trusler
  • Hvite russere – indre ekte trussel

Borgerkrig i landet

Etter revolusjonen i 1917 etablerte bolsjevikene seg som herskerne i den nyopprettede sovjetstaten. Imidlertid brøt det raskt ut borgerkrig der den militære motparten først og fremst var styrker lojale mot den tidligere tsaren. Disse styrkene ble kjent som «hvite» i motsetning til de kommunistiske «røde».

Hvite-russiske styrker truet regimet både militært og politisk med aktiv logistisk støtte fra flere land, herunder Frankrike og Storbritannia. Disse landene fryktet kommunismen og støttet derfor de kontrarevolusjonære kreftene. Det var en støtte som inkluderte deployering av regulære utenlandske tropper flere steder.

Hvite-russiske styrker truet regimet både militært og politisk med aktiv logistisk støtte fra flere land, herunder Frankrike og Storbritannia.

De nyopprettede sovjetiske sikkerhets- og etterretningstjenestene fikk sin ilddåp i kampen med statens fiender. Tsjeka’en (den første sovjetiske etterretning- og sikkerhetsorganisasjon) fikk en aktiv og operativ funksjon der operasjon TRUST kanskje er den mest fremtredende og beskrivende. Operasjonen var ikke annet enn etableringen av en fiktiv motstandsbevegelse internt i Sovjetunionen slik det er beskrevet av Thomas Rid i «Active Measures».

Operasjonen ble aktivt brukt for å lure motstandere, tidligere hvite generaler og vestlige etterretningsorganisasjoner: Det var bruk av en etterretningsorganisasjon for å bekjempe en definert fiende gjennom villedning, falske aksjoner og fiktive nyhetsoppslag som blant annet lurte emigranter tilbake fra eksil.

En kan selvfølgelig hevde at denne trusselen også kan kategoriseres som en reell utenlandsk trussel – eller i det minste en slags kombinasjon av de to. Jeg vil imidlertid hevde at trusselen først og fremst hadde en intern opprinnelse der andre land grep muligheten og støttet de hvite mot en felles fiende.

Trusselen kategoriseres derfor som en indre ekte trussel, som neppe er i strid med sovjetisk/russisk oppfattelse.

Leon Trotskij og trotskister

På det sovjetiske kommunistpartiets landsmøte i 1924 skulle Leon Trotskij ha blitt valgt til generalsekretær for selvsamme parti. Imidlertid klarte Joseph Stalin å sikre seg posisjonen i strid med Lenins politiske testamente. Men støtten til Trotskij opphørte ikke, og for Stalin ble han og hans støttespillere en trussel. Jeg vil imidlertid hevde at trusselen ikke var for staten, men for Stalin personlig. Det er ingen grunn til å mistenke at Trotskij ville ha avstått fra å utvikle Sovjetunionen som en revolusjonær kommuniststat med verdensrevolusjon som aspirasjon.

Gjennom siste halvdel av 1920-tallet lanserte Stalin flere kampanjer for å fjerne denne trusselen mot hans lederskap. Ulike sikkerhetsorganisasjoner og metoder ble aktivt brukt i dette arbeidet. Dette inkluderte en spesiell lov fra 1926 tilpasset behovet for å kriminalisere trotskister som statsfiender.

Trotskij ble sendt i eksil i 1929 og endte til slutt opp i Mexico hvor han aktivt motarbeidet Stalin. Den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD lyktes med å likvidere Trotskij i 1940 på direkte ordre fra Stalin. Hovedpersonen, Ramon Mercader, vendte tilbake til Sovjetunionen i 1960 og ble tildelt ordenen «Helt av Sovjetunionen».

Selv om den sovjetiske ledelsen med Stalin i spissen åpenbart oppfattet Trotskij og hans følgesvenner som en genuin og ekte intern trussel, mener jeg at dette ikke medfører riktighet. Trusselen var primært mot Stalin personlig, og min oppfatning er at denne trusselen kan klassifiseres som indre falsk trussel for den sovjetiske staten.

Nazi-Tyskland – ytre ekte trussel

Gjennom siste halvdel av 1920-tallet lanserte Stalin flere kampanjer for å fjerne denne trusselen mot hans lederskap.

22. juni 1941 viste Nazi-Tyskland seg som den virkelige eksterne fienden og en eksistensiell trussel for Sovjetunionen. Tyske styrker kom til utkanten av Moskva før de ble tvunget tilbake. Hvorfor denne trusselen ikke ble tilstrekkelig identifisert før juni 1941, har blitt studert og debattert med mange ulike forklaringer.

Mange åpenbare advarsler om det forestående angrepet ble ignorert, oversett eller stemplet som desinformasjon. Av spesiell interesse er kanskje GRU-agent Richard Sorge, som rapporterte korrekt om tyske angrepsplaner fra Japan. Sovjetisk etterretning hadde åpenbart en aktiv rolle i å informere de sovjetiske beslutningstakerne, men klarte ikke å overbevise Stalin. Laverntia Beria, daværende leder av NKVD, forsikret Stalin så sent som kvelden 21. juni 1941 at Tyskland ikke ville angripe.

En kan argumentere for at den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten fra 1939 blindet Stalin, som hadde bestemt seg for at Hitler ikke ville føre en tofrontskrig og overholde avtalen. På den andre side er det klart at de personer som valgte å si imot etablert politikk ville gå en ublid skjebne i møte.

I Stalins verden var det lite rom for uavhengig og objektiv rapportering, slik moderne etterretningsprinsipper dikterer.

Et annet eksempel er illegalisten Vasiliji Zarubin, som allerede i 1937 stod fram og personlig briefet Stalin om den kommende trusselen. Men hans advarsler og analyser ble også ignorert.

Kommende erobrer av Berlin, Georgij Zjukov, advarte også om trusselen tidlig i 1941 og ville sette Den røde hær i alarmberedskap, men ble avvist. Med andre ord; selv om enkelte oppfattet Tyskland som en trussel, var ikke denne trusselen anerkjent av Stalin og det sovjetiske lederskapet. Og ingen av dem som varslet ble hørt, bortsett fra Beria og de som rapporterte «korrekt» i tråd med Stalins oppfattelse og syn.

Med da operasjon Barbarossa ble iverksatt, ble det klart at Nazi-Tyskland var en virkelig ytre trussel og fiende.

Weltkapital – ytre falsk trussel

Lenin identifiserte tidlig de vestlige nasjonene som verdensrevolusjonens fiende og stemplet disse landene som Weltkapital, verdenskapitalen.

Det er kanskje ikke uten grunn siden de fleste land var motstandere av de omveltningene som skjedde i Russland i 1917. Men utover 1920-tallet ble imidlertid trusselen gradvis mer fjern og distansert: Sovjetunionen ble anerkjent, diplomatiske relasjoner ble opprettet med mange land og landet inngikk ulike former for handelsavtaler.

Men tankesettet om en felles ytre front og fiende, slapp tilsynelatende ikke helt taket hos Lenin og det sovjetiske ledersjiktet. En kan argumentere for at den tidlige sovjetiske trusseloppfatningen av Weltkapital var korrekt initialt, blant annet med støtte til hviterusserne og sendrektighet i å anerkjenne Sovjetunionen.

Og mange land fortsatte å opponere mot kommunistisk verdensrevolusjon og systemskifte.

Men det er lite som tyder på at dette var en større, felles konspirasjon/sammenslutning med rot i virkeligheten etter slutten av 1920-tallet.

«Peace in our time»

På den andre side kan en muligens forstå sovjetisk tekning rundt München-forliket fra 1938. Fra et sovjetisk ståsted kunne det virke som spesielt Storbritannia og Frankrike gjorde alt for å tekkes Tyskland og Hitler og oppnå «peace in our time».

Dermed var lett for Stalin å bruke denne politikken som en bekreftelse på at Weltkapitalen fortsatt var aktiv. Sovjetisk persepsjonen og forståelsen tilsa at Vesten «dyttet» Tyskland østover mot Sovjetunionen.

Men jeg vil hevde at dette ikke var en unison front mot Sovjetunionen.

Selv om de landene som utgjorde Weltkapital-beskrivelsen aktivt støttet hvite-russerne både før og etter borgerkrigen og ønsket et regimeskifte i Sovjetunionen, vil jeg klassifisere denne trusselen som en falsk ekstern trussel etter 1920-tallet.

Men hva har dette å si for dagens situasjon?

Les også: Fra et realpolitisk syn bør Russland kanskje frykte Kina mer enn Vesten og Nato

Powered by Labrador CMS