Er Russlands mobilisering et narrespill?

Jeg håper Hammerstad har rett. At den voldsomme russiske styrkeoppbyggingen rundt Ukraina kun er Maskirovka, altså «narrespillets kunst», en form for påvirkningsoperasjon, som han skriver i et debattinnlegg på Forsvarets forum.

Men fordi ingen av oss har adgang til Kremls indre gemakker forblir det fromme håp og usikre spådommer.

Min vurdering er ikke mer sikker, så la oss styre unna en prosentdiskusjon om sannsynlighet.

Les også: Det er i Norges egeninteresse å avskrekke Russland, mener Ukrainas ambassadør

Mitt hovedmål var å rope et varsko. Situasjonen nå ser langt mer alvorlig ut enn noen gang siden 2014. Militære indikatorer slik som type av styrker som er oppmarsjert, mobilisering av reservister, logistikk-systemer, flyvninger med videre, gjør det fullt mulig å utføre et større angrep på Ukraina på relativt kort varsel. Dette, kombinert med retorikken som har kommet fra Putin selv og andre i regimet den senere tiden er illevarslende. Ukraina avskrives nærmest som et eget land.

Må være krystallklare

Hammerstad peker i stedet på «krefter i USA og enkelte Nato-land, for ikke å snakke om i Ukraina selv, som lar sitt hat til Russland overskygge rasjonelle tilnærminger til konflikten». Stoltenberg, skriver han, «vifter med røde kluter foran nesen på Putin, noe som er direkte uklokt, for ikke å si farlig».

Les også: – Mer enn 50 prosent sannsynlig at Russland angriper Ukraina

Betyr dette at Hammerstad mener at det er Vestens eller Ukrainas skyld om Russland skulle angripe? Vi kan gjerne ha selvkritiske diskusjoner om vestlig sikkerhetspolitikk, men la oss for all del ikke la det skli ut.

Om Kreml skulle finne på å gå til angrep på Ukraina, er det kun de som er ansvarlige. Ingen andre. Det er ingenting i FN-pakten som kan legitimere et slikt angrep, uansett hvor mange «røde kluter» Stoltenberg, Zelensky eller Biden skulle ha viftet foran Putin.

Jeg velger å tro at det ikke er det Hammerstad mener. Men her må vi alle være krystallklare.

Avtaleutkast

Så til det mer konstruktive. Hvordan kan vestlig diplomati bidra til at min spådom slår feil?

Amerikanske utsendinger driver skytteldiplomati for tiden, man snakker om å få i gang forhandlingene rundt Minsk-avtalen igjen. Avtalen har store svakheter, men om man får i gang en ny prosess, er det uansett kanskje lavere sjanse for voldsbruk samtidig.

Det andre konkrete å jobbe med akkurat nå, er de to avtaleutkastene Russland sendte til USA og til Nato. Der har Kreml fremsatt en rekke krav – hvorav noen kan danne grunnlaget for videre samtaler, slik som kryssermissiler i nærheten av grensene.

Men de fleste andre punktene er helt uakseptable fordi det ville bety å oppgi prinsippet om at alle land har like rettigheter uavhengig av størrelse og beliggenhet. Kort fortalt at menneskerettighetene og folkeretten slik vi kjenner det skal forkastes til fordel for et system der stormaktene bestemmer over sine «interessesfærer».

Dette kan vi ikke kompromisse på – særlig ikke vi i Norge som er helt avhengig av dagens internasjonale rettsorden.

Fjern misforståelser

Noen endelig løsning på den dypere konflikten mellom regimet i Kreml og Vesten er derfor et urealistisk mål. Dermed må formålet med diplomatiet være å fjerne misforståelser, ha åpne militære kommunikasjonslinjer, regimer for hendelseshåndtering, og de-eskalerende tiltak der det er mulig. Jeg tror også USA kan redusere noe av sin pågående avskrekkings-aktivitet mot Russland, uten at det tolkes som svakhet i Kreml.

Les også: Gjenforening med Taiwan skjer ikke med kampfly

Om økt diplomati på disse frontene er tilstrekkelig for Putin og Kreml vites ikke. Vi kan håpe, men dersom ønsket om å knuse Kievs orientering mot vest trumfer alt annet, er det lite vi kan gjøre for å stanse krigen.