Meninger

LEDER: Den kinesiske presidenten Xi Jinping ønsker å bli husket som «den store leder», skriver Oddmund Hammerstad.
LEDER: Den kinesiske presidenten Xi Jinping ønsker å bli husket som «den store leder», skriver Oddmund Hammerstad.

Gjenforeningen med Taiwan skjer ikke med kampfly

Å peke på ytre fiender er ikke det samme som å angripe dem militært.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Med klimaendringer og pandemi hengende over oss som eksistensielle trusler har vi nok å slite med om vi ikke i tillegg skal bli ledet til å tro at det nærmest når som helst kan bryte ut krig i Taiwanstredet eller ved den russisk-ukrainske grensen. Medier flest går sjelden i dybden med bakgrunn og mulige hensikter med det som skjer; de nøyer seg som regel med å gi den aktuelle situasjon dramatiske overtoner.

I det strategiske partnerskap Kina og Russland har utviklet kan det være relevant å peke på at det er mulig at det finner sted en grad av koordinering mellom de to partene i det som skjer.

Uro og usikkerhet

Vi må kunne forvente at kinesiske politiske og militære ledere kjenner læresetningene fra Sun Tzu, den legendariske kinesiske feltherre og militærfilosof, som for ca. 2.500 år tilbake mestret kombinasjonen å ha inngående kunnskap om sine motstandere og å manøvrere sine tropper slik at mål kunne oppnås uten krig, eller med minimal bruk av militærmakt. Og russiske ledere – i hvert fall KGB/FSB-offiseren Vladimir Putin – vet å praktisere den russiske tradisjon med påvirkning, subversjon og provokasjoner (maskirovka) for å skape uro og usikkerhet hos motparten som kan utnyttes i en strategisk kontekst.

Amerikanerne er ikke så drevne i slikt, men eksempler finnes – også helt ferske. På direkte spørsmål fra en programleder i CNN 22. oktober om USA ville forsvare Taiwan om Kina angrep militært, svarte president Joe Biden uten å nøle: Ja, ja – vi har en forpliktelse! Tatt i betraktning at Taiwan må ha stått på agendaen i Det hvite hus flere ganger etter at Biden rykket inn 20. januar i år står det ikke til troende at han ikke skulle være innforstått med USAs vedtatte policy om at svaret på dette spørsmålet skal være åpent for fortolkning; såkalt strategisk tvetydighet.

Bidens svar var selvsagt myntet på Kinas leder, Xi Jinping, som helst ikke skal våge å tro noe annet enn at Bidens svar er USAs presidents personlige holdning, og derved en realitet som Xi må forholde seg til.

Kina protesterte, som ventet. Bidens administrasjon tonet ned sjefens utbrudd; presidenten mente ikke å si at det hadde skjedd endringer i USAs «one-China policy», som anerkjenner Beijing, men tillater uformelle relasjoner med Taipei.

Tirsdag 9. november landet en delegasjon fra den amerikanske kongressen i Taipei, på uformelt besøk. Kina ser det som en provokasjon og avga rutinemessig en harsk uttalelse. For tiden holder også Kina en militærøvelse på fastlandet vis-a-vis Taiwan og med marinefartøyer i og kampfly over Taiwanstredet.

Taiwan til Kina

Det er Xis uttalte mål å tilbakeføre Taiwan til Folkerepublikken Kina, og det ligger selvsagt et potensial for eskalering til krigshandlinger i en slik uttalelse. Likevel – selv om det å sende kampfly tett opp mot Taiwans territorium skaper usikkerhet og kraftige reaksjoner, som er Xis hensikt, så vet enhver med en smule militær innsikt at det kreves noe helt annet for å erobre dette øysamfunnet, som ligger som en festning ute i havet ca. 180 kilometer fra fastlands-Kina.

Og Xi Jinping er en rasjonell aktør. USA er en formidabel militærmakt, og har atomvåpen. Dessuten har både Nato-landene Storbritannia, Frankrike og Nederland, samt Japan og Australia fra den foreløpig uformelle alliansen QUAD (USA, Japan, Australia og India) begynt å seile til dels betydelige marinestyrker i disse havområdene for å markere at det er en grense et sted for Kinas ekspansjonistiske politikk.

En kinesisk drøm

Xi Jinpings tåler ikke en åpen konflikt med USA og USAs allierte nå – ikke senere heller, for den sakens skyld. Hans langsiktige mål er «den kinesiske drømmen», som ironisk nok gir assosiasjon til «the American dream», en drøm som imidlertid har bleknet kraftig de siste tiårene. Nå skal vi ikke tro at verken USA eller Vesten for øvrig, med sine rettsstatsprinsipper og demokratiske styreformer er Xis idealmodell.

Målet for Kina er at det skal bli et høyinntektsland på linje med vestlige land og økonomier innen 2050, men realisert i den spesielle kinesiske miks med autokrati og markedsøkonomi. Xis taler og hans adferd gir et bilde av en politisk leder med ambisjon om å bli stående i de kinesiske annaler som «Den store leder», større enn Mao Zedong. Å ødelegge sitt land i krig passer dårlig inn med en slik ambisjon.

Xi har riktignok sagt at gjenforeningen om nødvendig vil skje med bruk av makt...

En gjenforening av Taiwan med Folkerepublikken Kina skjer ikke med kampfly. Det vi ser er kampflyversjonen av kanonbåtdiplomati. Xi har riktignok sagt at gjenforeningen om nødvendig vil skje med bruk av makt, og da skal det veldig mye mer til før et angrep i full skala kan settes inn over Taiwanstredet, samtidig som et forsvar mot militærmakter som kan tenkes å komme Taiwan til unnsetning må være på plass. Han har også sagt at det skal skje i hans regjeringstid. Det innebærer at det er en tidshorisont; hans regjeringstid kan i hvert fall bli en tredje femårsperiode fra 2023, med de endringer som Folkekongressen gjorde i grunnloven i 2018, da Xi ble valgt for andre femårsperiode.

Vil snakke sammen

Uansett finter og tøff retorikk fremover kan vi være sikre på at diplomatiske prosesser vil pågå. Xi og Biden er enige om å møtes ansikt til ansikt før året er omme, antakelig virtuelt, men likevel. Vi kan være sikre på at de to lands diplomater i mellomtiden jobber intenst med å finne frem til en skisse for fremtidig modus vivendi i Taiwan-spørsmålet, i hvert fall en enighet om at partene skal snakke sammen videre for å finne en løsning; en løsning som må innebære at Xi ikke taper ansikt. President Joe Biden har gjentatte ganger bedyret at diplomatiet skal spille en viktig rolle, og at det er slutt på null-sum spill med «winner takes it all» fra USAs side.

Det må trolig svelges noen kameler for å få det til, og Biden får gjøre som vår tidligere statsminister, Jan P. Syse sa en gang: det går greit å svelge kameler, bare man sørger for å svelge dem medhårs.

Men å peke på ytre fiender er ikke det samme som å angripe dem militært.

Skulle Xi Jinping miste grepet og en maktkamp bryte ut, vil et annet scenario kunne utspille seg. Som et grep for å sikre sin posisjon har Xi sørget for at det ikke finnes en utpekt nr. 2 som står klar til å ta over om han selv må gi seg. Det kan føre til politisk og sosial uro og oppløsning i Kina, og i en slik situasjon kan de som kjemper om makten ty til å peke på ytre fiender for å oppnå samhold innad i befolkningen. Men å peke på ytre fiender er ikke det samme som å angripe dem militært.

Et skritt på veien

Pandemi- og klimatruslene kan vise seg å bli en drivkraft som fører de rivaliserende stormakter sammen mot trusler som de har felles, og som ikke kan vinnes over verken med tøff retorikk eller militærmakt. Den fremforhandlede avtale mellom USA og Kina om å samarbeide for å redusere utslipp av klimaskadelige gasser, som partene presenterte i Glasgow 10. november er et første, viktig skritt på den veien.

Powered by Labrador CMS