Kronikk

NORD: Nordiske land samarbeider tettere om forsvar. Her trener HV-17 på skarp stillingsbesittelse.
NORD: Nordiske land samarbeider tettere om forsvar. Her trener HV-17 på skarp stillingsbesittelse.

Sikkerhetspolitikk på autopilot går ikke lenger

Vi må ta inn over oss at «America First» ikke er en politisk rettesnor som er forbeholdt republikanske presidenter i USA, skriver Hammerstad.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det er svært positivt at Norge nå inngår avtale om forsvarssamarbeid med Sverige og Danmark, og derved både sikkerhetsmessig og geografisk kompletterer den avtale vi allerede har med Sverige og Finland.

Sistnevnte avtale ble undertegnet av de tre forsvarsministrene i fjor etter at en intensjonsavtale av 2018 hadde innledet prosessen. Det bygges nå en etterlengtet, forsterket nordisk pilar i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, som på sikt kan gjøre oss mindre avhengig av USAs militærpolitiske disposisjoner og gi økt geopolitisk stabilitet i vår del av verden.

Bidens hjemmepublikum

Når USAs president Joe Biden taler til det internasjonale publikum liker de fleste det han sier, i hvert fall i den vestlige verden. Når han taler til sitt hjemmepublikum liker ikke de samme lyttere utenfor USA det han sier. Hvordan kan det ha seg?

Uten å ta stilling til om Bidens ord er å stole på eller ikke i ulike sammenhenger, er det i hvert fall viktig å forstå at Biden med sitt «America First»- budskap til det amerikanske publikum kjemper for å sikre – helst øke – det flertall demokratene har i Kongressen ved neste års mellomvalg. Mister demokratene dagens marginale flertall i Representantenes hus og Senatet vil det bli svært vanskelig å få gjennom saker, så steile som frontene er nå i Kongressen.

Sosiale reformer, prosjekter for bedring av infrastruktur og innsats for å møte klimautfordringene kan bli umulig å løfte frem i det tempo Biden ønsker. Følgen av å miste flertallet etter neste års mellomvalg vil da med stor sannsynlighet bli at en republikansk president inntar Det hvite hus i januar 2025. Det kan sågar bli Donald Trump.

Valgordningen, rettssystemet og mediene

Vi må ta inn over oss at «America First» ikke er en politisk rettesnor som er forbeholdt republikanske presidenter i USA, men likevel være oss bevisst at det er et hav av forskjell på en president av Joe Bidens karakter og en president av typen Donald Trump.

Sistnevnte arbeidet aktivt for å undergrave valgordningen, rettssystemet og mediene, de viktigste pilarene i et demokrati. Med fire nye år ville Trump ha fortsatt sin linje med å bryte ned de skjøre strukturene som holder USAs mangslungne samfunn så noenlunde sammen.

Med Bidens ambisiøse programmer for å bedre de sosiale og økonomiske forhold for den jevne amerikaner, ikke minst vaksineringsprogrammet (USA står for nærmere 30 prosent av verdens samlede covid-relaterte dødsfall), vil det være håp om at et flertall av amerikanerne tar inn over seg at det er fordeler med en politikk som drives av interesse og ansvar for fellesskapet.

Spørsmålet er om det er for sent for å berge dagens skjøre demokrati i USA, og at vi etter presidentvalget om tre år vil oppleve at det blir sittende en person i Det hvite hus som presser gjennom en form for illiberalt demokrati, grensende til autokrati, av den typen vi ser i Tyrkia og tiltagende i Ungarn og Polen. For Trump kunne det synes som om Putins Russland er en modell å strebe etter.

Troverdigheten til USAs presidenter er blitt svekket i det internasjonale samfunn over tid. USA har pådratt seg et omdømmeproblem. Det var egentlig nødt til å skje; gang på gang har det vært demonstrert at når vurderingen på øverste ledernivå i USA er at vitale nasjonale interesser er truet, da treffes de tiltak som anses nødvendige og tilstrekkelige der og da, uten særlig hensyn til negative virkninger for andre, ikke engang allierte.

Fransk kritikk

I den vestlige del av verden har politiske ledere funnet det vanskelig å komme med kritikk – med unntak av de franske, som har hevet røsten og slått i bordet fra tid til annen. Det litt overraskende er at «America First» oppfattes som noe nytt og potensielt truende; det har jo vært der hele tiden. Det er bare blitt tydeligere.

Her i landet er det behov for en oppvåkning i det rikspolitiske miljø. Sikkerhetspolitikken har gått på autopilot lenge nok. Det er skybanker i horisonten og det kan dra seg til med uvær – tildels kraftig uvær. Da bør man slå av autopiloten og ta tak i spakene.

Uværsskyer

Utviklingen av et tettere samarbeid på forsvarsområdet mellom Norge, Sverige, Finland og Danmark er et skritt som knapt kan overvurderes, om det bare følges opp mer helhjertet fra norsk side enn det vi har sett så langt. De institusjonelle friksjoner er påtakelige og svært USA-fokusert.

Det kan bli mer enn uværsskyer i horisonten for norsk sikkerhet med konsekvensene av at USA toner ned ansvaret for forsvaret av Vest-Europa og at det økte ansvar europeerne tar vil skje innen EU snarere enn i NATO. I telefonsamtalen som Joe Biden fikk i stand med Frankrikes president etter at raseriet over tapt ubåt-avtale med Australia hadde avtatt noe, fikk Emanuel Macron støtte til sin idé om et sterkere og mer uavhengig europeisk forsvar.

Teksten i det felles kommuniké etter samtalen lyder: «The United States also recognizes the importance of a stronger and more capable European defense, that contributes positively to transatlantic and global security and is complementary to NATO.» (Gjengitt i «Defense One» 22. september). Ordene «og som er komplementært til NATO» bør få norske politikere og vårt utenriks- og forsvarspolitiske embetsverk til å skjerpe sansene. Vi har det med å etterkomme USAs ønsker løpende.

Høflige og rosende fraser

Norske myndigheter har endog bedt amerikanerne gjøre en studie av Norges forsvar og hvordan det oppfattes av våre allierte (les: USA). Studien, som ble bestilt av FD fra RANDEurope/ RAND Corp. og mottatt i fjor, er preget av høflige og rosende fraser om hva det norske forsvar og dets offiserer og soldater utretter ute og under NATO-øvelser hjemme, som opptakt til hva som kan gjøres bedre og gjøres mer av, blant annet øve sammen med allierte i Finnmark med mobile enheter med langtrekkende presisjonsvåpen som kan nå strategisk viktige mål på dypet av russisk territorium; permanent stasjonering bør unngås for å tilfredsstille Norges behov for beroligelse vis-a-vis Russland, står det faktisk.

Med ny regjering og ny forsvarskommisjon er det håp om at det blir utredet et grunnlag for en sikkerhetspolitikk som bedre enn dagens kan håndtere så vel utfordringer som muligheter i forholdet til vår store nabo i øst.

Powered by Labrador CMS