Meninger

ØVELSE: Dette bildet er hentet fra en video som ble offentliggjort av russiske myndigheter 23. april i år. Det viser russiske styrker som øver i nærheten av Krim.
ØVELSE: Dette bildet er hentet fra en video som ble offentliggjort av russiske myndigheter 23. april i år. Det viser russiske styrker som øver i nærheten av Krim.

Det er lite sannsynlig at Putin beordrer militært angrep på Ukraina- men han kan bli unødig provosert

I motsetning til Karsten Friis mener jeg at sannsynligheten er mindre enn 50 prosent – ja, vesentlig mindre – for at Putin lar sine styrker gå til angrep på Ukraina.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Karsten Friis ved NUPI mener at det er mer enn 50 prosent sjanse for at Russland angriper Ukraina. Han setter riktignok ikke et bestemt tidsvindu for når det sannsynlige militære angrep vil settes inn og spesifiserer heller ikke særlig presist hva målet for angrepet kan være - et mål som må være viktig nok til å oppveie for kostnadene ved en storskala militær operasjon inn i Ukraina. Han peker på at det kan være andre forhold enn rasjonelle overlegninger som utløser et angrep. Kostnadene vil bli enorme, men jeg er redd Putin ikke bryr seg, sier Friis til Forsvarets forum.

Et spørsmål om ære

Forskningen på årsaker til krig viser at det mange ganger handler om å forsvare en oppfatning av ære snarere enn et ønske om verdifulle landområder. Han sier lite om hvilke handlinger fra vestlig side som kan dempe den spente situasjonen og eventuelt hindre et angrep, eller den andre veien: hva som kan fremprovosere angrepet. Friis er slett ikke alene om å mene at det er sannsynlig at Putin beordrer angrep, og at det vil skje i løpet av vinteren.

Les også tilsvaret til Karsten Friis: Om Kreml skulle finne på å gå til angrep på Ukraina, er det kun Russland som er ansvarlig.

Jeg har sett hevdet at russerne antakelig bare venter på flere kuldegrader og hard bakke, slik at stridsvognene kommer mer til sin rett.

Jeg tipper at det inngås en del veddemål rundt omkring – det meste basert på synsing.

Jeg tipper at det inngås en del veddemål rundt omkring – det meste basert på synsing. Sannsynlighetsberegninger basert på etterretning og analyse er noe annet, og jeg regner med at Friis har gode kilder i NUPIs nettverk, blant annet E-tjenesten og denne tjenestens søsterorganisasjoner i Nato-land. USAs gigant NSA og den mer operative arm, CIA er selvsagt i sving. Men én ting er å sortere telemetriske data, lytte på kommunikasjon og telle soldater, våpen og forsyninger, noe annet er å finne ut hva som rører seg i hodet på Putin og hva han og Xi Jinping eventuelt har hvisket om i de mange samtaler de har hatt siden de massive russiske troppebevegelsene nord og øst for Ukraina startet for et års tid tilbake.

Kanskje noe slikt som: «Når du gjør det, så kan jeg gjøre det, og derved blir Biden og Nato satt sjakk, om ikke akkurat matt».

Et narrespill

Man kommer et stykke på vei ved å studere den delen av russisk militærdoktrine som på russisk benevnes Maskirovka, som grovt kan oversettes med «narrespillets kunst». La det ikke gi assosiasjon til Putin som klovn; heller ikke til den ukrainske president for hans yrke før han ble president. Putin er nok mer å anse som en smart streetfighter. Klovn passer bedre på en annen statsleder, vest for Den engelske kanal.

Tradisjonelt er manøvrering med tropper og våpenplattformer operasjoner for å vinne fordelaktige posisjoner overfor en motstanders tropper og våpenplattformer innen et geografisk område. Så rett frem er det ikke lenger. Hybrid krigføring er blitt et begrep i allemannseie de siste årene, og jeg trenger ikke å bruke spalteplass for å forklare hva som inngår i begrepet. Når Nato nylig lanserte kognitiv krigføring som et nytt domene, ser jeg for meg «velkommen etter» type reaksjoner i Kreml, FSB og den russiske militære ledelse.

Påvirkningsoperasjoner mestrer russerne, om ikke akkurat til fullkommenhet – de kan være ganske klossete av og til – så godt nok til at effekten kan bli betydelig.

Påvirkning som våpen

De digitale plattformer har ført til en eksplosjonsartet bruk av påvirkning som våpen. Grensene er flytende mellom statsledet og -kontrollert aktivitet og økonomisk motivert organisert kriminalitet. Våre moderne samfunn er også blitt svært sårbare for datainnbrudd og sabotasje mot samfunnskritisk infrastruktur. I Russland og Kina sitter tusenvis av ungdommer på skolebenken for å bli lært opp til denne type krigføring. Vi har bare sett begynnelsen. Målet for nevnte staters autoritære ledere er å kunne erobre territorielle og andre mål uten å måtte gå til fullskala krig.

Akkurat nå er det Ukraina og Taiwan som er i fokus. Uroen på Balkan kan bli neste utfordring.

Ute av balanse

For Putin er nok målet å holde Ukrainas politiske og militære ledelse ute av balanse over tid.

Det handler også om å holde posisjoner på bakken som kan lede til resultater i de nær forestående forhandlinger med Biden og andre Nato-lands ledere om «røde linjer», avvikling av Nato-aktiviteter i Ukraina, autonomi for Luhansk og Donetsk (Donbas-regionen).

Putins venn på den andre siden av kloden vil fortsette med å mobbe taiwanske fiskere og stjele sand fra Taiwan-kontrollerte øyer og fly sine kamp- og bombefly i Taiwans luftforsvarssone, men angripe militært?

Neppe.

Å begrunne det fullt ut tar for stor plass her, men la meg ta med ett element; så lenge det er taiwansk industri som produserer omtrent alt av de mest avanserte microships, som amerikansk og kinesisk elektronikk-, bil-, fly- og våpenindustri er helt avhengig av for å produkter til å virke – ja, enn så lenge blir det ikke lansert noe militært angrep fra Kinas side mot Taiwan. Nå arbeides det intenst både i USA og Kina for å bli selvforsynt med slike avanserte småtasser.

Hva som kan bli Taiwans skjebne deretter velger jeg å ikke røpe min mening om i dagens situasjon.

Ikke så sannsynlig

Jens Stoltenberg burde ta et krasjkurs i europeisk historie og gjerne med tilleggsfag i diplomatisk språkbruk og adferd.

I motsetning til Karsten Friis mener jeg altså at sannsynligheten er mindre enn 50 prosent – ja, vesentlig mindre – for at Putin lar sine styrker gå til angrep på Ukraina. Det er imidlertid krefter i USA og enkelte Nato-land, for ikke å snakke om i Ukraina selv, som lar sitt hat til Russland overskygge rasjonelle tilnærminger til konflikten, og som det ikke snakkes og skrives så mye om.

Den gode sosialdemokrat, Jens Stoltenberg burde ta et krasjkurs i europeisk historie og gjerne med tilleggsfag i diplomatisk språkbruk og adferd. Han vifter med røde kluter foran nesen på Putin, noe som er direkte uklokt, for ikke å si farlig.

Men selv det gir ikke Karsten Friis rett i sin spådom, mener jeg.

Powered by Labrador CMS