Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Så våkner jeg - igjen - til en mobil fylt med meldinger fra bekjente, sivile som militære, med lenke til et avisoppslag.
Noen stiller det samme spørsmålet opp igjen, som har blitt stilt de siste månedene til meg: «Hva skjer egentlig i Forsvaret?»
Jeg kunne ønske jeg kunne svare på akkurat dette spørsmålet. Men jeg er selv uten et godt svar, for jeg har selv begynt å stille meg det samme spørsmålet. Ofte.
Ofte nok til at svaret har blitt at jeg ønsker å slutte i Forsvaret.
I VG 23. juni leser jeg at forsvarssjefen avskriver at det råder en ukultur i Forsvaret. Han og jeg jobber i samme organisasjon, i det samme Forsvaret. Kanskje er det graden som skiller oss? Kanskje er det kjønnet? Kanskje er det alderen? Kanskje er det erfaringen?
For alt vi har, og alt vi er
Jeg vet i alle fall at jeg har kjent ukulturen på kroppen, og den har satt varige spor og sår som jeg med profesjonell hjelp prøver å bearbeide, men som jeg vet at selv om tiden vil blekne sårene til, så vil de ikke bli borte.
Da jeg begynte i Forsvaret for en del år siden, var det med stolthet og glede. Tenk å få ta del i dette viktige arbeidet for nasjonen Norge. Tenk å få ha en arbeidsplass som er noe mer enn «bare» en arbeidsplass. Med et høyere mål enn meg selv.
Reklamene til Forsvaret som rullet over skjermene hjemme og på kino: «For alt vi har. For alt vi er». Gåsehud-faktor. En ære. Noe jeg har jobbet så hardt for å være en del av.
Under utdanning ble vi opplært til at vi er alle like her i Forsvaret: Vi er ikke kvinner og menn, men soldater. Vi skulle være bevisst at vi var Forsvarets ansikt utad, der vi skulle bære uniformen med flagget på armen med stolthet og være et godt forbilde.
Vi representerte Forsvaret. Norge. Og med det fått retten til å utøve statens ytterste maktmiddel; retten til å bære våpen, og i ytterste konsekvens å ta liv. Det ansvaret er ikke noe man bærer lett. Det er derfor vi drilles ikke bare i våpen, bekledning og annen militær presisjon. Men også i konsekvensene av utøvelse av militærmakt, med emnene jus og krigens folkerett, samt etikk.
Man ønsker jo ikke at hvem som helst skal få bære våpen, og ha makten til å ta liv; særlig ikke med det norske flagget på armen. Det er forståelig. Og nødvendig.
Men jeg skjønte fort at å jobbe hardt for å være en del av denne organisasjonen, også innebar å akseptere urett og dårlig atferd fra noen ledere.
En kollega sa det så ironisk til meg da enda en av skandalene i Forsvaret rullet over TV-skjermen:
«Jeg tror Forsvaret bør senke terskelen for hva som regnes som kritikkverdige forhold, for det virker til å være svært lite som er det.»
Jeg kunne ønske vedkommende hadde rett, men min personlige erfaring som både ansatt og varsler, er at det eneste kritikkverdige er å være varsler, og å være den som sier ifra om kritikkverdige forhold.
Respekt, ansvar, mot
Ordene «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!», fra diktet til Arnulf Øverland «Du må ikke sove», som ofte refereres til i Forsvaret, virker i Forsvaret å lyde mer i retning av:
«Du skal tåle så inderlig vel den urett som rammer dig selv!»
Da jeg begynte i Forsvaret fikk jeg høre hvor godt selektert vi er. Hvor få som egentlig kommer gjennom dette nåløyet. Jeg tok til meg disse ordene, kjente stolthetsfølelsen øke inni meg. Utad talte jeg varmt, og stolt, om hvor dyktig Forsvaret var i sitt arbeid mot mobbing- og seksuell trakassering.
I min naivitet trodde jeg at disse godt selekterte lederne bar de samme kjerneverdiene som forsvarssjefen så ofte gjentar både internt og eksternt: Respekt - Ansvar - Mot.
En ukultur blant vernepliktige som avtjener en bestemt, og relativt kort periode av livet, i tjeneste i Forsvaret, kan raskt fjernes ved dimisjon. En ukultur hos ledere, som kanskje har hatt hele sitt voksne liv, sitt utdanningsløp og sin yrkeskarriere i- og gjennom Forsvaret, fra de er 19 til de går av som 60, er ikke like lett å fjerne.
De samme lederne har ofte kjent hverandre i mange år, gjennom flere ledd og på flere steder. Norge er et lite land sies det. Forsvaret er i alle fall et lite sted; folk kjenner hverandre, og man møtes igjen på ulike steg av karrierestigen.
Med tanke på at det fortsatt er langt flere menn enn kvinner i Forsvaret, kan vi trygt snakke om en «gutteklubb», som både kjenner hverandre og heier frem hverandre. Nepotisme er ikke et ukjent begrep i denne organisasjonen. Dessverre.
Det at noen ledere både betegnes som faglig dårlig, og ikke er godt ansett blant sine egne ansatte, virker ikke til å være et problem oppover i systemet. Heller ikke at noen av disse lederne har blitt tatt for ulike kritikkverdige forhold både sivilt og militært (hvis kritikkverdige forhold da faktisk eksisterer i Forsvaret). Det virker heller karrierefremmende.
For å sitere en annen kollega som oppgitt forklarte hvordan disse lederne både fikk beholde stilling, men også i flere tilfeller fikk klatre i grad:
«Når det ikke er folk å ta av, så må man ta det man har.»
Da er det ikke lenger så viktig om de samme lederne får mange ansatte til å bli sykemeldt og/eller fratre i sine stillinger. For Forsvaret må videre, og «være klar til strid» som er mantraet vi stadig får beskjed om. Og da er det ikke så viktig om de personene som skal være klar til strid, etisk og moralsk sett hverken egner seg til å lede, eller har støtte av sine egne. Eller i det hele tatt bør dra i strid og slik utsette andre til potensielt å ofre sitt liv for dem.
Man kan si om en person; «det er ikke noen jeg ville ha gått i skyttergraven med». Det er et viktig «begrep» i Forsvaret. Vi soldater lærer tidlig, at behandler vi hverandre dårlig skapes en mangel på tillit, som gjør at vi både blir et lett bytte for fienden som kan skape intern splid, men også gjør oss til en dårlig makker som ingen vil gå i striden med, eller ofre livet sitt for når det gjelder som mest.
Pent på papiret
Men det er langt mellom ord og handling, lærte jeg tidlig. Det jeg både ble opplært til selv å gjøre, samt lære egne soldater å gjøre, var ofte i uoverensstemmelse med hvordan jeg selv, og flere av mine kollegaer, ble behandlet.
Distansen begynte etterhvert å bli så ironisk stor at jeg lo. Deretter så svær at jeg grein. Og til slutt for stor, at jeg nå slutter.
Det gjør noe med profesjonsforståelsen din når det stadig stilles kritiske spørsmål ved offiseren i media. Berettigede spørsmål for øvrig.
Når du føler at alt du lærte, alt du ble fortalt og alt du trodde på, plutselig er en løgn. Forsvarets motto er bare pent på papiret. For respekt og ansvar var det siste jeg opplevde som varsler, og mot var det kun varslerne som utviste opp mot et system som kontinuerlig motarbeidet deg.
Motet til varsleren, som ofret seg og egen karriere, for sin rett og sin plikt til å melde i fra om kritikkverdige forhold. Lite visste jeg at kritikkverdige forhold knapt fins i Forsvaret, utover hos oss som selv har blitt utsatt for de.
Lite visste jeg at den største striden å være klar til, var å forsvare meg selv. Og lite visste jeg at den største krigen for meg å delta i, var å være ansatt i Forsvaret.
Når man som varsler møtes med «velmente» svar fra overordnede, som bare virker til å neglisjere hele hendelsen du har opplevd: «H*n mente det jo sikkert ikke», eller «H*n kan bli litt sånn i fylla, men er jo en veldig grei person», eller «Dette ønsker ikke jeg å ta i, da h*n og jeg kjenner hverandre fra før», så gjør det noe med opplevelsen av å bli tatt på alvor.
Det virker til at det er den utsatte varslerens problem at lederne er del av en «gutteklubb», der ingen ønsker å svikte hverandres fulle støtte. For hvem vet: Denne «h*n» kan jo en gang være den som møter deg på vei opp karrierestigen. Og å klatre nedover vil man jo så sant ikke.
Derfor velger man å tråkke på andre, bare ikke denne «h*n» da, som kanskje trengs for å klatre oppover selv. Integritet er ofte et fremmedord i Forsvaret, har jeg lært.
Krise
På denne veien til toppen, mister Forsvaret mange dyktige ansatte som har blitt tråkket på, istedenfor å ha blitt heiet frem. Det er en tragedie, ikke bare for Forsvaret, men for Norge. For det er Norge og våre medmennesker vi er satt til å forsvare.
Akkurat nå virker det som Forsvaret bruker mer tid på å forsvare dårlige handlinger og umoralske ansatte, fremfor å forsvare verdiene landet vårt er bygd på.
Forsvarssjefen har helt rett når han sier at Forsvaret er i krise. Og den krisen blir ikke mindre før han erkjenner at det råder en ukultur i Forsvaret, og tydelig viser med handling og ikke bare ord, at den må ta en slutt. Nå!
Flere daglige varsler. Flere store saker i media. Og det er fortsatt flere saker som vel kan sies å ikke tåle dagens lys. Inkludert min egen.
Men, jeg håper de en dag kommer frem i lyset, og at de bidrar til en endring. Kanskje også min, hvis jeg har helsen til å stå i det en gang til. De som allerede har stått frem har ikke bare tatt et enormt steg for alle oss andre som har varslet, men for hele Forsvaret.
De har kjempet en kamp de nok ikke var forberedt på at de skulle kjempe da de startet i Forsvaret. Og de har betalt en høy pris.
En annen varsler i Forsvaret sa til meg da jeg selv varslet:«Jeg kunne ønske jeg kunne råde til å varsle, men det helvete det var å stå i unner jeg ingen».
Ja, det var et helvete. Et personlig helvete som har kostet meg karriere, muligheter, nattesøvn og helse; og verst av alt, egen selvtillit og troen på meg selv som bra nok.
Nå tenker jeg det samme som denne varsleren gjorde, når andre rådfører seg med meg om å varsle i denne organisasjonen. For det koster, og du må være villig til å betale prisen.
Nå er det nok
Da media skrev på forsidene om politiets «knulletorsdag», og det kom frem en rekke kritikkverdige forhold i politiet, som også medførte ironisering og memes på nettet, kjørte jeg samme dag forbi en politipatrulje. Jeg tenkte inni meg: «Dette er nok ikke deres stolteste øyeblikk i uniform».
Der satt jeg selv stolt i min militæruniform. Nå er det jeg som går i denne uniformen, og tenker at dette ikke er mitt stolteste øyeblikk å være offiser og å representere Forsvaret. Og jeg vet, dessverre, at jeg ikke er alene om den følelsen.
Jeg har kunnet stå i mye. Lange avstander til arbeidsplassen. Høyt arbeidspress. Dårlige bo- og arbeidsforhold. Mye fravær fra hjemmet. Lavere lønning enn i det sivile. Kutt i incentivordningene.
Selv smertefulle opplevelser på egen arbeidsplass og en varslingssak som Forsvaret overhodet ikke evnet å håndtere, har jeg kunnet stå i. Men å se at det jeg selv har opplevd nærmest begynner å virke mer som regelen enn unntaket i Forsvaret, å kjenne den vonde smerten i magen som kommer når jeg innser hvor naiv jeg var, som trodde det hjalp å si ifra. Som trodde på endring, men som innså at det er det samme hva som skjer med varslerne, så lenge lederne beskyttes. Det kan jeg ikke stå i.
Nå er det nok. Jeg vil ikke være en del av eller forsvare en organisasjon som behandler sine egne på denne måten.
Vi skal løse oppdrag og ta vare på våre kvinner og menn læres vi til i Forsvaret: Jeg oppfordrer deg derfor nå forsvarssjef. Oppdraget er klart: Ta vare på dine kvinner og menn. Det er den eneste måten du og Forsvaret kan være klare til strid på.
Ønsker du å fortelle om mobbing, seksuell trakassering eller overgrep i Forsvaret? Du kan ta kontakt med Forsvarets forums journalister gjennom tradisjonelle eller krypterte kanaler.
Sunniva Berggreen Kaalaas: e-post: sbk@fofo.no, mobil/Signal: 412 14 776
