Ondskapen i demokratiske militære organisasjoner

Militære organisasjoner har i oppgave å utføre militær vold som er sanksjonert av nasjonalstaten. Denne militære volden er noen ganger rettferdiggjort, både juridisk og moralsk, for å gjøre godt mot menneskeheten og beskytte den demokratiske verden. Imidlertid er det en vold som er ondskapsfull og som er lumsk innebygd i den samme militære aktiviteten.

Det er en type vold som er moralsk forkastelig og i strid med eksisterende lovverk. For i samme sosiale konstruksjon og underliggende mekanismer, som når militæret trener og utøver den rettferdige, militære og dødelige volden, finnes det krefter til å bli ond i sin voldsutøvelse, med overgrep i hverdagen, som i krig.

Hva er det som får militære til å tråkke over grensen og bli onde i hverdagen, som i krig? Kan vi forstå og forklare dette? For hvordan kan normale mennesker i noen tilfeller være gode, men i en annen sammenheng bli onde og bruke overdreven vold både mot sin fiende og sine egne? Og hvordan kontrollerer militæret denne interne voldskraften som i det ene øyeblikket tar sikte på noe godt, er juridisk og moralsk rettferdiggjort og i et annet øyeblikk er ond, kriminell og uberettiget?

Det føres en livlig debatt som følge av flere uregelmessigheter i det norske Forsvaret, som nå har kommet ut i dagen. Denne artikkelen er ikke ment å argumentere mot, forsvare eller rettferdiggjøre det som har skjedd eller er blitt skrevet.

Meninger

Til syvende og sist handler forebygging og håndtering av MOST, om deg og meg

Denne artikkelen ønsker å gi et perspektiv og muligens en dypere forståelse av den unike aktiviteten militæret foretar seg – å utøve militær vold, men også dens konsekvenser.

Organisasjoner, og likeledes militæret, har en tendens til å behandle feil handlinger og overgrep isolert, og ikke se det som noe mer dyptgående og omfattende i det de gjør. Å ikke se grundigere på hvordan man er organisert for sin virksomhet og hvilke sosiale konstruksjoner og mekanismer som settes i gang når man trener og utøver militær vold.

Det faktum at militæret utøver lovlig vold i krig, som det legitime for organisasjonen, gjør militærets virksomhet til en spesiell type atskilt fra all annen virksomhet. Normalt tilpasser organisasjoner seg på en måte hvor vold unngås, eller har ikke en gang disse prosessene inkludert i virksomheten.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i hvordan den unike militære virksomheten med vold er sosialt konstruert for å delvis forklare og forstå hva som skjer i det norske Forsvaret.

Lovbrudd - Ikke knyttet til en bestemt nasjon, men til militær virksomhet

Problemene som oppstår med ulike former for overtredelser som er moralsk forkastelige og i noen henseender kriminelle, og som gjentar seg jevnlig i militæret, er ikke bundet til bestemte landegrenser. Det er knyttet til de sosiale konstruksjonene av verbal og fysisk vold. Vold defineres oftest som at man bruker forsettlig fysisk vold, utøver makt eller truer med vold, mot seg selv eller en annen person, eller mot en gruppe mennesker eller et helt samfunn. Som i seg selv kan resultere i, eller at det er stor sannsynlighet for at, det kan resultere i død, fysisk eller psykisk skade og i tillegg antas å frata eller stoppe utviklingen av personen, gruppen eller samfunnet.

Les også: Ukultur kan kun nedkjempes ved å erkjenne den

Vold er nært knyttet til aggresjon som i seg selv er mer generell i sin form for fiendtlig og voldelig atferd som kan være fysisk, verbal eller passiv av natur, mot person, gruppe eller samfunn. Vold og aggresjon er konstruert i det sosiale samspillet som foregår mellom mennesker, i det man gjør og i konteksten man er i, og til slutt, de fysiske tingene som bistår den sosiale konstruksjonen av vold. Så, volden har i sin kjerne lignende sosiale mekanismer og er konstruert av mennesker uavhengig av om det er militært sanksjonert vold, mobbing eller seksuell trakassering, mot et individ, en kampgruppe eller et land.

Det finnes utallige eksempler fra hele verden som viser at militæret gang på gang krysser grensen fra godt til ondt, uansett om det er krig i Ukraina eller i hverdagen i Canada, hvor en forsvarssjef som begikk seksuallovbrudd ble avsatt. Disse voldsovergrepene skjer like gjerne på skoler, som på øvelser, som i militære operasjoner - fredsbevarende operasjoner, som i krig.

Nyheter

Forsvarssjefene i Norge og Danmark har utvekslet erfaringer om trakasseringssaker

Om det bare hadde vært slik at det bare fienden som er så forferdelig og grusom. Dessverre er selv de militære styrkene i demokratiske land, som i all vesentlighet bør stå for det gode, de som går over grensen og noen ganger blir grusomme, ondskapsfulle og begår overgrep.

Det ser ut til å være en endeløs strøm av urett og overgrep begått av militæret, i hverdag og i krig, som ikke er rettferdiggjort, lovlig eller innenfor profesjonens moralske kompass. Det skjer hele tiden og det kommer stadig nye tilfeller av mobbing, trakassering og overgrep internt mellom personellet. Det kan være hånlige utsagn som «ape» eller «misfoster» til fysiske slag med mishandling og seksuelle handlinger med voldtekt.

Konsekvensene for individene kan føre til redde mennesker og tause individer, men også psykiske lidelser som noen ganger fører til selvmord. Som i tilfellet med den britiske soldaten Mitchell Matthews som begikk selvmord etter å ha blitt mobbet for ikke å være mannlig nok - han skulle ta foreldrepermisjon ettersom kona hans jobbet i helsevesenet under koronapandemien.

En britisk rapport tyder på at vold gjennom seksuell trakassering og overgrep er betydelig mer vanlig i militære organisasjoner enn i sivile miljøer. Dette ser vi også i nasjonale studier, hvor inntil 75 prosent har opplevd trakassering og overgrep (ref. Norge og Storbritannia). I tillegg ser vi også overdreven fysisk vold og overgrep mot sine egne under militær utdanning og trening i hverdagen.

Regelrett mobbing og fysisk vold

Russiske soldater må tåle «oppdragelse» med regelrett mobbing og fysisk vold kjent som Dedovshchina, som i noen tilfeller fører til at soldater tortureres til døde under utdanningen. Hvis det skjer i hverdagen blant personellet, skjer det også i krig hvor overgrep mot folkeretten begås gjennom overdreven vold og krigsforbrytelser mot fienden, men også terror, tortur og massakrer mot uskyldige sivile.

Det er ikke bare som nå med russiske soldater i Ukraina, men også de demokratiske militære styrkene utfører massakrer og krigsforbrytelser, nå sist med amerikanske, britiske og australske soldaters overgrep.

Forbrytelsene begås vanligvis av helt normale mennesker og på alle nivåer, det er ikke knyttet til de som er mest operative og som trener og gjennomfører den væpnede striden, de begås på varierende nivå, innenfor alle grader, offiserer som soldater, menn som kvinner og både i hverdagen, på øvelser og i krig.

Det er militærets sosiale konstruksjon for å utføre volden som sosialiserer og internasjonaliserer en voldskapital og synet på vold hos individene. Vanligvis trenes og utføres den militære volden gjennom kommandoer og ordrer – Killing on Command, hvor volden blir rutinemessig og standardisert med konsekvenser i at individer moralsk frikobles fra sin tro på at det er galt å drepe. Noe som igjen skaper individer som blir ureflektert lydige og ufølsomme for volden, ettersom vold blir normalisert over tid.

Militære grupper utvikler med dette en sterk konformitet, ensartet atferd der individer følger omgivelsenes normer og ledernes kommandoer. Toleransen for ulik atferd og det å handle etter egen mening er liten i disse gruppene. For det dannes et klima i disse gruppene hvor det er vanskelig å si fra, å ikke opptre selvstendig og individene blir underdanige og lydige mot overordnede.

I tillegg påvirker også de tradisjonelt maskuline verdiene og atferdene som belønnes og forsterkes i militære miljøer, som til en viss grad er opphavet til mobbing – fordi man mobber de som ikke holder mål etter maskuline standarder.

Helheten i sosialiseringen å utføre volden ureflektert og at volden blir normalisert gjør den lumsk og blind, den ser ikke på hvem volden er rettet mot, i hvilken sammenheng den brukes og kan dessuten vanskelig mestres.

Hvordan organisasjoner reagerer

Organisasjoner kan reagere forskjellig på disse hendelsene. Vanligvis håndteres det isolert som en enkelthendelse, men når gjentakende og lignende tilfeller blir oppdaget, viser organisasjonene som regel handlekraft. Det er ikke organisasjonen i seg selv som reagerer, men kollektivet av individer i organisasjonen, i ulike sosiale koalisjoner, grupperinger og nivåer.

Nyheter

Forsvaret vil ha ekstern evaluering av Forsvarets varslingssystem

Et innledende svar på en enkeltsak kan være at man ikke reagerer i det hele tatt, men gruppen blir stille og man prøver å tie ihjel det som har skjedd. Å minimere det som skjedde og ikke se det som alvorlig kan også forekomme. Å ikke handle når det skjer fører ofte til at det blåser mye verre senere og det oppstår en krise i organisasjonen – hvor det stilles spørsmål om hvorfor de holdt kjeft og forsøkte å skjule hendelsen.

En annen måte er å reagere besluttsomt og jakte på den eller de skyldige, isolert til en enkelt hendelse. For det blir viktig å jakte på de som har utført ugjerningen og gjøre disse individene til syndebukker, for det er de råtne eplene som må fjernes. Gjerningsmennene må frem, for de skal anmeldes til politiet og straffeforfølges for sine ugjerninger.

Når rettsvesenet har prøvd saken juridisk, og det som oftest ikke foreligger noen domfellelse, står arbeidslaget, fagforeningene og organisasjonen i en prekær situasjon, hva gjør man nå? Det var ikke ulovlig, men var det virkelig moralsk ukorrekt det som ble gjort? Som oftest fokuserer man i denne situasjonen på å transformere individer med generelle begreper ved å ha en ambisjon om å endre dårlig lederskap og den forgiftede kulturen de opererer i.

Den tredje, som i seg selv kan være en forlengelse av de to tidligere reaksjonene, er å ta grep for å forstå og forklare mer detaljert hvorfor man gjentatte ganger havner i disse situasjonene. Det er imidlertid en tendens til at organisasjoner, både militære og sivile, setter seg fast og gjentar den samme måten å håndtere slike hendelser på – de enten dekker til eller reagerer besluttsomt for å drive jakt på gjerningsmenn knyttet til en enkelt sak. Det er oftest begrenset til individ og den spesifikke hendelsen og til slutt, håndtert på samme måte, som de tidligere sakene - det er de råtne eplene som skal fjernes.

Les også: – Det som preger kulturen i Forsvaret mest av alt, er at vi ikke snakker sant

For å løse disse vanskelige og komplekse problemene innføres alt for ofte generelle konsepter, som i seg selv skal være en mirakel-kur på de utfordringene man står overfor.

Ledelsen oppleves som engasjert når de «tar tak» i problemet og oppfordrer til at de eksisterende reglene brukes strengere og tydeliggjøre at det er alles ansvar å rapportere ugjerninger. For tausheten må brytes og de ansatte må si ifra når ugjerninger skjer. I tillegg påpekes det som oftest at organisasjonens etiske retningslinjer ikke er fulgt, og det settes inn flere opplæringstimer for å sikre at de følges mer grundig.

Tiltakene kan i seg selv skape et organisasjonsklima der det er enda flere tause individer i organisasjonen, for ingen ønsker å bli oppfattet som at man ikke følger et abstrakt verdigrunnlag eller vil være den som forråder en kollega. Og når motivasjonsforelesningene er gjennomført og verdigrunnlaget er lest flere ganger, så fortsetter arbeidet som vanlig. For i dette handler det ikke om det skal skje igjen, men når det skjer igjen. For som oftest hopper man til løsningene før man har forstått årsaken til at det skjer og det grunnleggende i problemet.

Derfor bør organisasjoner i all vesentlighet forstå og forklare hva som er de underliggende faktorer, sosiale konstruksjoner og mekanismer i hvordan virksomheten gjøres. Den rettslige prosessen kan imidlertid aldri utelukkes, den må gå sin gang.

Krefter av ondskap – management of Evil forces

Sosialiseringen for den militære volden gjøres og omsettes i hverdagen, når militæret øver, trener og utdannes, men det er den samme sosiale konstruksjonen av vold som igjen praktiseres til tider også på kontoret og i hverdagslige gjøremål ved enheten.

For noen ganger er volden lovlig og sanksjonert, men kan også være ulovlig i en annen kontekst og situasjon. Så utfordringen er at den militære, sanksjonerte og lovlige volden tar sikte på en funksjonalitet, men at det samtidig er en iboende kraft som er og kan bli dysfunksjonell.

Meninger

– Det er ingen ukultur i Hæren når det gjelder mobbing og seksuell trakassering!

Når funksjonalitet og lovlighet blir til dysfunksjonalitet og kriminalitet, kan man se på de svært vellykkede amerikanske skarpskytterne fra SEAL, som ikke bare drepte Taliban effektivt og i store antall. De krysset også grensen for den rettferdige, militære volden i krig, ved også å nedverdige dem ved å urinere på likene. Eller som med de australske spesialstyrkene som nå er anklaget for krigsforbrytelser, hvor det var et innvielsesritual i enheten å konstruere situasjoner for å drepe Taliban, slik at man kunne bli akseptert i enheten – såkalt «blooding».

Denne sjargongen betydde at hvis soldatene ønsket å bli fullverdige medlemmer av gruppen, måtte de bevise at de kunne drepe. For hvis du ikke hadde drept, hadde du en lavere status i enheten. Og som en kjent sak med kanadiske fallskjermjegere i Somalia, som torturerte og drepte sivilbefolkningen de skulle beskytte i en fredsbevarende operasjon. Etterforskningen avdekket ødeleggende sjargonger og klima, som var kjent før de roterte utenlands, som var så dypt inngrodd at enheten ble oppløst og lagt ned etter en granskning av saken.

Dette er eksempler fra samtiden på veltrente og status fylte enheter som krysser grensen for hva som er gangbar og forsvarlig vold i krig og begått ulovlige handlinger. Disse avdelingene kan ikke anses å være demokratisk profesjonelle i sin opptreden. Dette skjer imidlertid ikke uten forvarsel, men formes og skapes i hverdagen, når avdelingene trener og øver.

Så sosialisering og internalisering av atferd for den væpnede, militære volden og i ytterste konsekvens å drepe andre, er også vevd inn i hverdagsvold på arbeidsplassen. Den sosiale konstruksjonen av voldsom sådan, skiller ikke på om det er fred eller krig, om det er på jobb eller i operasjoner, om det er min kollega eller min fiende, om det er en fiende eller sivile.

De fungerer på samme måte. For mobbing i skolegården, for vold i nære relasjoner, for seksuelle overgrep på arbeidsplassen, for å drepe sin fiende, for å utøve tortur eller begå folkemord, så er voldens sosiale konstruksjon beslektet med hverandre.

Det som også gjør det enda mer urovekkende, er at det finnes sosiale konstruksjoner som gjør at dette kan blomstre og ikke forhindres i tide eller knapt kan stoppes når det skjer. For at vi som demokratiske land og militære skal kunne unngå og begrense grenseoverskridelsen fra den lovlige og moralsk begrunnede volden til den onde, kriminelle og uberettigede volden både i hverdagen og i krig, må disse kreftene av voldens sosialisering være en del av militærets kunnskap og forståelse.

Et demokratisk problem

Hvis militæret ikke forstår disse sosiale kreftene som konstrueres av voldsutøvelse, hvem skal da forstå det? Det er et demokratisk og sikkerhetspolitisk problem hvis militæret ikke kan styre, reagere og handle når de sosiale kreftene for vold brukes til feil formål.

Den militære volden har en funksjon som er til det gode, for demokratisk, sanksjonert og berettiget å utføre proporsjonal militær vold. Militæret må imidlertid forstå når man kan krysse en grense fra den gode til den lumske og ondskapsfulle volden i både krig og i hverdagen. Å gripe inn med forenklede konsepter og tro at man løser problemer i de sosiale konstruksjonene for å utøve militær vold, som i det ene øyeblikket er funksjonelt og i andre ikke, krever svært god innsikt i hvordan militære organisasjoner fungerer.

Demokratiske, militære organisasjoner står for godhet og har som oppgave å hindre at verden oversvømmes av ondskap og grusomhet. Den lumske og til en viss grad blinde ondskapen som finnes innebygd i militære virksomheter, som noen ganger ødelegger demokratiske, militære organisasjoner, må forstås og håndteres. Vi må imidlertid aldri glemme;