Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Mobbing og seksuell trakassering (MOST) i Forsvaret er blitt et samtaletema det menes mye om. Det snakkes om verdier, grenser og kultur. Det pekes på enkeltindivider og ledere. Noen retter søkelyset på håndteringen, andre på ukultur. Til syvende og sist handler forebygging og håndtering av MOST, om deg og meg.
I min militære karriere ble jeg utsatt for overgrep og voldtekt. Det skulle ta flere år før jeg flyttet ansvar, skyld og skam, til der det hørte hjemme. Da Forsvarssjef Eirik Kristoffersen ba om at det skulle varsles, fulgte jeg oppfordringen. 12 timer senere ble jeg oppringt av internrevisjonen (IR) som anbefalte å anmelde forholdene, og jeg fikk tilbud om advokat og psykolog. Forholdene ble henlagt og er nå under behandling av Forsvaret.
Jeg fikk god oppfølging og støtte av sjef Heimevernet (HV), Elisabeth Michelsen, og jeg benyttet meg av helsetjenester, venner og familie. Tross tunge perioder har verdien av å stå opp for meg selv, veid opp for utfordringene.
Jeg har min bakgrunn fra Hæren, og jobber nå i Heimevernet. Etter 9 år sluttet jeg i Forsvaret, dels fordi jeg opplevde at mennesket som ressurs ble nedprioritert. I 7 år var jeg sivil, og tok utdanning i folkehelse og jobbet i psykiatrien.
Underveis i prosessen gjorde jeg gjeninntreden i Forsvaret, nettopp for å jobbe med forebygging av MOST. Jeg skal være oppriktig på at det koster en hel del. Når jeg skriver dette, kommer minnene frem, både som mental film og som kroppslige reaksjoner. Fortsatt våkner jeg av mareritt om natta, og når jeg leser eller ser nyheter om temaet, er jeg i beredskap de påfølgende timene.
På fritiden min holder jeg foredrag, og får ofte spørsmål om hvordan jeg orker å jobbe med dette. Årsaken ligger et sted mellom behovet for bearbeiding, betydningen det kan ha for den ene personen og det faktum at jeg tror på mennesket. Jeg tror at vi kan forandre oss og jeg tror at vi kan bygge et enda sterkere forsvar, sammen. Men det krever at vi tør å være oppriktige på hvem vi er og hvor vi står, da er det lettere å stake ut veien vi vil gå.
«Vi og dem»
Kulturen i Forsvaret er jeg en del av og jeg påvirker den, om jeg vil eller ei. Hvordan jeg bruker språket mitt, verbalt og non-verbalt er av betydning. De tema jeg bringer til bordet, – tar del i –og de jeg opposisjonerer mot, skaper ringvirkninger. Hvem jeg er, hva jeg gjør og hva jeg står for, er vesentlig.
Jeg stiller meg kritisk til utsagn som «vi og dem». Hvor «vi» er de aller fleste, vi som ikke har trått over noens grenser, og «dem» er «utskuddene» som trakasserer, mobber eller forgriper seg. Jeg opplever at fingeren pekes mot enkeltindivider som utskudd av massen, og det er her jeg er redd det brygges opp til indre splid. Misforstå meg rett.
Jeg anerkjenner ikke MOST. Jeg anerkjenner ikke de grenseoverskridende handlingene som har påvirket menneskers liv negativt. Jeg anerkjenner ikke de handlingene jeg selv ble utsatt for, og dette er ikke et forsvar av MOST, men et forsøk på å forstå.
Jeg mener det er viktig å erkjenne at «de» også er «oss». Det er ikke «vi» og «dem». Jeg må tørre å se meg selv i kortene, jeg må tørre å åpne skapet å se hvilke skjeletter jeg har gjemt unna. Jeg må tørre å si; «jeg har også sagt eller gjort..og det var ikke greit.» fordi både du og jeg er et resultat av den kulturen vi ble født inn i og senere påvirket, og derfor er heller ikke jeg uskyldig.
Hvem er jeg til å peke på deg?
Mange forteller at de «trår varsomt» i frykt for å bli varslet på, og er usikre på om fortidens egne handlinger tåler dagens lys. Dette kjenner også jeg på.
Hvis vi legger til grunn at mennesker handler basert på egne erfaringer og ut fra egen overbevisning, vil vi også måtte erkjenne at selv den av oss med det beste moralske kompasset, i gitte omstendigheter, vil være tilbøyelig til å utøve grenseoverskridende atferd som går på tvers av egne verdier.
Da jeg begynte på befalsskolen predikerte rollemodellene respekt, ansvar og mot og stilte krav som gjorde meg til et bedre menneske og soldat. Samme rollemodellene praktiserte motsatte verdier parallelt, og siden jeg ikke klarte å skille snørr fra bart, kopierte jeg ukritisk atferden.
Jeg tok del i samtaler som trakasserte kvinner, som ytret humor på bekostning av mennesker som ikke var tilstede. Hvorfor? For å unngå å bli samtaletema selv, for å bli akseptert. Det jeg ga uttrykk for da, var at jeg tolererte slike tema. Og det gjorde meg til en som både trakasserer og ekskluderer.
Som elev ble jeg utsatt for et stort spekter av undervisningsmetoder. En gang fikk jeg lov til å komme frem foran hele troppen og «dykke etter hai» i haibøtta da jeg svarte feil på spørsmål. Haibøtta var ei bøtte med isvann. Som lagfører lærte jeg at det var greit å harsjelere med soldater. Jeg brukte kallenavn som; «slakapung», «slask», «stusselig» eller «løk». Jeg trodde det var sånn det skulle være, i dag skjønner jeg mer. Dette var mobbing, og det gjorde meg til en mobber.
Som ung befalingskvinne lærte jeg mine kvinnelige soldater at de ikke skulle skille seg ut hva gjaldt hår, bekledning og sminke, men være så nøytral som mulig. Dette var basert på mine erfaringer, og ingen fasit, men snarere destruktivt for soldatenes videre vekst som individ. Sett retrospektivt innser jeg at dette var en hersketeknikk, hvor jeg forsøkte å dempe deres utfoldelse. Det gjorde meg til en som diskriminerte kvinner.
Etter tjenestetid tok jeg del i fellesskapet, gjerne i baren, gjerne ukentlig. Jeg tok del i en drikkekultur som mildest kan beskrives som russetendenser. Jeg var aktivt deltakende i drikkeleker, gruppepress og hadde et høyt alkoholkonsum. Mange av kveldene bidro likevel til å bygge lagfølelsen. Det skapte tillit og tilhørighet. Noen av kveldene skapte bånd for livet, og noen av de båndene skulle jeg ønske jeg ikke hadde. Dette gjør meg til en observatør -og utøver av gruppe –og drikkepress.
Kunne dette vært deg?
Jeg tenker stadig tilbake på grenser jeg har tråkket over. Jeg har ringt mennesker hvor jeg har vært i tvil, og fått min mistanke avkreftet, heldigvis. Fortsatt er det nok flere jeg burde tatt opp tråden til.
Åpenhet, en nøkkel til fellesskap?
På grunn av at jeg har valgt å være åpen om mine hendelser, er det flere som oppsøker meg. Dette gjelder menn og kvinner, i et større aldersspenn enn spørreundersøkelser gir inntrykk av. De tilhører Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. De er småbarnsforeldre, rekrutter, ledere, de er alle soldater. De forteller om mobbing, seksuell trakassering, overgrep og voldtekt. Noen forteller for første gang etter 20 år. Andre om nylige hendelser. Noen gjorde motstand, andre ble passive. Noen varslet, andre har båret hemmeligheten siden. Jeg ser ingen andre fellestrekk blant disse, enn at de er soldater og de har tilfeldigvis et felles skjebneskap, de har opplevd urett.
Kunne dette vært deg?
Det river i rettferdighetssansen min hver gang noen gjør kvinner til offer i denne debatten. Hver gang menn blir generalisert og forhåndsdømt som de som trakasserer.
Jeg kjenner det provoserer meg at det kun er kvinner som inntil nå har stått frem, all den tid det er så mange menn som opplever grenseoverskridende atferd.
Det får meg til å undre på hva vi kan gjøre for at også menn opplever det trygt å stå frem med sine historier. For dette, er ikke en kvinnebevegelse. Dette er en endring av en statlig subkultur. En kultur som du og jeg er en del av og ansvarlige for.
Det er klart at vi trenger tydelige ledere som tegner opp rammene og gir en intensjon, men vi kan ikke hvile oss på at lederen har eneansvaret. Jeg har et ansvar for å bidra til et godt og inkluderende arbeidsmiljø. Det har også du. Hvordan ivaretar du de menneskene du har rundt deg? Forstår du hva som ligger bak ordene? Og tør du å prioritere den vanskelige samtalen, når det egentlig ikke er tid?
Den som aldri feiler, gjør heller ingenting
Så lenge mennesket er definert som Forsvarets viktigste resurs, må vi tørre å prioritere mennesket. Og da må vi øve på å identifisere og tydeliggjøre egne grenser, og respektere andres grenser. Vi må øve på varsling slik at vi forebygger fremtidige hendelser. I denne prosessen kommer vi til å feile, men forhåpentligvis unnlater vi å gjøre samme feil flere ganger.
Jeg er ingen perfekt leder eller menneske. Kanskje kan jeg tillate meg å være helt middels. Jeg fortsetter å utvikle meg, og jeg fortsetter å feile, helst på nye områder hver gang. Hvis jeg gjentar destruktive mønster håper jeg at jeg merker det, og at jeg tør å stoppe opp og rydde etter meg.
Den som ikke kjenner sin historie, er dømt til å repetere den.
Georg Santayane
Avslutningsvis vil jeg si unnskyld for de gangene jeg har tråkket over, oversett, misforstått eller ikke lyttet tilstrekkelig, og for de gangene der jeg åpenbart skulle handlet, men lot være. Jeg vil takke deg som har mot til å si fra, og deg som tør å åpne ditt skap for å se hvilke skjeletter som skjuler seg. Det er av betydning.
Forebygging av MOST er komplekst, det handler om verdier, grenser og kultur, det handler om deg og meg, det handler om Forsvaret.
Og Forsvaret, det er oss.
