Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
3. mai inviterte Forsvarsdepartementet i samarbeid med Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), Troms politidistrikt og Tromsø kommune til et digitalt og fysisk folkemøte for å informere om besøk av amerikanske reaktordrevne ubåter til Tromsø.
Arrangementet kunne ha vært et forbilde av sivilmilitært samarbeid, der flere instanser, både sivile og militære, samarbeidet om planleggingen og beredskapen i forbindelse med mottakelsen av allierte militære fartøy og tiltak i tilfelle fartøyene fikk problemer eller en ulykke skjedde.
Slikt samarbeid har blitt en viktig del av totalforsvarskonsept, beskrevet blant annet i Støtte og Samarbeid (2018), Langtidsplan for forsvarssektoren Prop 14S (2020) og «Samfunnssikkert i en usikker verden» Meld St. 5 (2020).
Målet er norsk sikkerhet
Elementet som ble oversett, hvis ikke helt glemt, var de sivile. Det vil si befolkningen i Tromsø og regionen.
Selv om forsvaret av landet er en nasjonal oppgave der Forsvaret har stått sentralt, har det blitt anerkjent at et helhetlig forsvar ikke er mulig uten en velkoordinert innsats fra også sivile myndigheter og organisasjoner. Målet er norsk sikkerhet, som oppnås med en kombinasjon av kunnskap, tillit, og styrke (etter behov). Totalforsvaret – som er avhengig av et velkoordinert samarbeid mellom Forsvaret, myndighetene samt sivile organisasjoner og enheter, er utviklet til å håndtere kriser og konflikter av alle slags.
Les også: Forsvarsministeren om ubåtanløp i Tromsø: – Vi styrker beredskapen
Avhengig av hva slags krise det gjelder (naturkatastrofe, sikkerhetspolitisk krise etc), vil den organisasjonen som er best skikket håndtere krisen, støttet av de andre innenfor totalforsvaret.
Etter forrige ukes møte, så står man igjen med i hvert fall ett spørsmål. Fungerer dette?
Folkemøtet ga inntrykk for at svaret er «nei».
Elementet som ble oversett, hvis ikke helt glemt, var de sivile. Det vil si befolkningen i Tromsø og regionen.
Tok oss på senga
Vi har allerede i over ett år vært eksponert for en stor krise. Koronapandemien tok hele verden på senga til tross for mange advarsler om en kommende pandemi. Gjennom et godt samarbeid mellom regjeringen, flere departementer, kommuner og relevant organisasjoner har Norge klart å håndtere den mest alvorlige krise siden Andre verdenskrig. En vesentlig del av suksessen var åpen kommunikasjon og dialog med befolkningen (via media, zoom-møter osv), også når ting ble gjort feil eller ikke holdt mål.
Informasjon, ydmykhet og dialog har vært vesentlig for å beholde et høyt tillitsnivå mellom den norske befolkningen og myndighetene for å få en enighet om hvordan vi som et land best skulle håndtere krisen.
Kommunikasjon, dialog og tillit var ikke det inntrykket vi satt igjen med etter folkemøtet i Tromsø.
Møtet var heller en kaotisk blanding av bekymringer, uenigheter og til dels motstand. Dette bare ei uke før den første ubåten skulle ankomme Grøtsund industrikai i Tromsø.
To bekymringer
Tematisk sett kan man dele disse bekymringene i to: 1) beredskap og tiltak for å håndtere ulykker. 2) forskjell i sikkerhetsperspektiver. Mange bekymringer ble lagt frem under møtet fra flere hold rundt manglende beredskapsplaner, fare for atomstråling etter en ulykke og muligheten for evakuering. Det var lite presis informasjon enn at myndighetene ikke trodde at det kom til å bli noe problem.
At kommunen jobber på spreng etter møtet for å utlevere jod-tabletter til alle skolene og barnehagene er bare et eksempel på det.
Når det gjaldt sikkerhetsperspektiver kan denne gruppen igjen deles i to:
For det første de som ikke nødvendigvis var uenig i det nasjonale sikkerhetsbildet. De var enige i at Russlands opprustning måtte møtes med avskrekking, men skjønteikke hvorfor, for eksempel, Olavsvern fortsatt ikke kunne brukes av store ubåter. For det andre de som rett og slett hadde et annet sikkerhetsbilde enn det som kommer fra Oslo – det vil si at de ønsket tiltak som ville føre til beroligelse.
Det gjelder derfor ikke bare avskrekking der Russland ikke skal behandles som en mulig fiende, men at vi heller må satse på samarbeid og kontakt. Her hørte vi også sikkerhetsperspektiver der folk følte seg mer truet av tilstedeværelse av amerikanske ubåter enn av Russland.
Hvem som har rett er tydeligvis aldri blitt relevant. Offentlige diskusjonene rundt disse sikkerhetsperspektiver har ikke funnet sted.
Må bygge tillit
Manglende informasjon og dialog truer tillit i samfunnet, som er et kjerneelement i norsk sikkerhet.
En viktig del av forsvaret av landet ligger hos befolkningen. Befolkningens tillit til myndighetene sier mye om hva slags informasjon folk skal tro på, og hvordan folk skal reagere under krise eller krig. Manglende informasjon og dialog truer tillit i samfunnet, som er et kjerneelement i norsk sikkerhet. Dette er ikke målet. Tillit krever åpenhet og god kommunikasjon. Et folkemøte inviterer til innspill og diskusjon.
Det er ikke det som skjedde på folkemøtet i Tromsø.
Et ordentlig folkemøte burde blitt gjennomført for lenge siden, allerede da man startet å tenke på å bruke den sivile kaia på Grøtsund til militære formål.
Informasjon og diskusjon om forskjellige konsekvenser av forskjellige muligheter skulle vært diskutert, støttet av forskningsbasert innspill fra universitetet (UiT) og andre forskningsmiljøer. Dette ville sannsynligvis fortsatt ha åpnet for protester fra forskjellige politiske miljø, men den belastningen må myndighetene ta, for at folk skal oppleve at de hadde medbestemmelse og ble hørt.
Samtidig burde det blitt satt i gang beredskapsplanlegging – ikke bare planlegging og øvelser blant relevante myndigheter men også planlegging sammen med befolkningen. Det ble i 2018 sendt ut en brosjyre til alle husstander «Du er en del av Norges beredskap». Husker noen denne? Dette burde vært utgangspunktet i et informasjons- og forberedelsesopplegg for befolkningen.
Det vil si at skolene ikke bare blir tildelt jod-tabletter, men at de er også blir kontaktpunkter i tilfelle krise, ikke minst når strøm og nettet går ned, et sted der folk vet at de kan få informasjon.
Det samme kan gjøres med religiøse møtesteder, idrettsklubber, osv. Universitetene kunne ha fått ansvar til å jevnlig inviterer til møter/seminarer om beredskap, sikkerhetsperspektiver, rett og slett hvordan vi kan og bør forstå verden vi bor i dag. Jo bedre informert folk er, jo bedre forberedt.
Stoler ikke på befolkningen
Myndighetenes tilnærming til denne saken viser dessverre at de ikke stoler på befolkningen. De tar heller for gitt at den tilliten som finnes i dag alltid vil være der og at folk bare følger med. Men befolkningens tillit bør ikke være noen selvfølgelighet for våre myndigheter, særlig hvis de er ikke godt informert (eller verre, feilinformert).
Godt sivilmilitært samarbeid innebærer at myndighetene stoler på befolkningen like så mye som at det forventes at befolkningen stoler på dem.
Dette er fundamentet i norsk sikkerhetspolitikk.
