Kronikk

Tromsø-kommunes nei til å etablere en base for amerikanske reaktordrevne ubåter, er en potensiell konflikt som kan undergrave tilliten mellom regjeringen og innbyggerne i Tromsø, skriver Gunhild Hoogensen Gjørv. Her ser vi den amerikanske ubåten USS New Hampshire.
Tromsø-kommunes nei til å etablere en base for amerikanske reaktordrevne ubåter, er en potensiell konflikt som kan undergrave tilliten mellom regjeringen og innbyggerne i Tromsø, skriver Gunhild Hoogensen Gjørv. Her ser vi den amerikanske ubåten USS New Hampshire.

– Usynlige trusler kan undergrave tilliten

Det gjør oss sårbare for desinformasjon og cybertrusler, skriver Gunhild Hoogensen Gjørv.

Publisert Sist oppdatert

Koronaviruspandemien er sikkerhetsscenariet vi var minst forberedt på. Dette kan vi lære av. Med mindre vi starter å tenke utenfor boksen for «tradisjonell sikkerhet», kan vi fortsette å bli tatt på senga. Selv om nasjonalstater er ansvarlige for sikkerhet, er de avhengige av sivile ressurser og motstandsdyktige befolkninger.

Mens pandemien fortsetter å dominere helse- og landets sikkerhet med økende antall COVID-19 tilfeller, så har Norges innsats for å etablere en trygg havn for amerikanske atomdrevne ubåter, som bidrar til å øke en avskrekkende holdning mellom USA/NATO/Norge og Russland, blitt begrenset av Tromsø kommune. For kommunen handler dette om et sikkerhetsperspektiv.

Nord-Norge har spilt en viktig beroligende samarbeidsrolle i forhold til Russland.

Nord-Norge har spilt en viktig beroligende samarbeidsrolle i forhold til Russland. Forsvaret og regjeringen gjenspeiler et annet sikkerhetsperspektiv basert på allianseforpliktelser og avskrekking mot økende militære aktiviterer fra Russland i nord.

Noen ganger er sikkerhetsperspektivene konkurrerende, ikke minst mellom den lokale befolkningen og myndighetene. Totalforsvarskonseptet er avhengig av begge, og et fungerende sivilmilitært samarbeid som krever felles tillit, forståelse, og motstandsdyktighet.

Sivilmilitært samarbeid og totalforsvarskonseptet har et vanskelige brytningspunkt når sikkerhetsperspektiver kolliderer.

Dagens trusler - «gråsonen»

Trusler mot samfunnet i dag er skapt i økende grad på ikke-militære eller ikke-voldelige måter. I stedet for å krysse grenser med stridsvogner, har motstandere funnet enklere (og billigere) måter å skape kriser eller konflikter på, der det sivile samfunnet er en stor del av målet.

I dag bruker de desinformasjon eller nettangrep på infrastruktur for å ødelegge tilliten til myndighetene og fremme samfunnsmessig og/eller politisk uro, ved å undergrave tjenester og infrastruktur, fremme ekstremisme eller vold og utnytte eksisterende politiserte sårbarheter fra valg, migrasjon, og pandemier til å forverre politiske konflikter mellom regioner.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Med andre ord, truslene tar utgangspunktet i våre egne, eksisterende sårbarheter.

Les også: Rundt oss ser vi en verden der demokratier forvitrer og fordekt politisk påvirkning undergraver valg, skriver Harald Stanghelle.

Slike trusler og angrep som fører til destabilisering blir ofte referert til som «hybrid» eller «gråsone» trusler. Gråsonen gjelder det stadig mer uskarpe skillet mellom fred og krig, og skaper et kontinuum av konflikt. Skillet mellom fred og krig har blitt langt mindre klart ettersom desinformasjon og cyberangrep er kontinuerlige kampanjer designet for å forstyrre og ødelegge, muligens uten ende.

Gråsonen omfatter tiltak som skaper destabilisering og konflikt under terskelen til åpen vold, inkludert forstyrrende taktikk som desinformasjon, psykologiske operasjoner og cyberangrep på infrastruktur.

Alvorlige uenigheter eller konflikter skaper sårbarheter som kan bli misbrukt.

Totalforsvaret og tilpasningsdyktighet

Å forberede seg på kompleksiteten av usynlige gråsonetrusler krever en mer kompleks tilnærming enn for konvensjonell krigføring. Responsen er totalforsvaret. Det krever god sivilmilitært samarbeid – det vil si en fleksibel balanse og koordinering mellom sivile og militære ressurser, avhengig av krisens natur.

Det krever tillit mellom samfunnet og myndighetene, og motstandsdyktighet innenfor samfunnet.

Les også: Totalforsvaret er helt avgjørende for Norges evne til å håndtere uforutsette hendelser, skriver oberstløytnant Børge Gamst.

Artikkel 3 i NATOs grunnleggingstraktat definerer motstandsdyktighet som «samfunnets evne til å motstå og komme seg raskt fra slike sjokk og kombinerer både sivil beredskap og militær kapasitet.» Dette betyr at en stat og dens samfunn er i stand til å motstå og komme seg etter et stort sjokk som en naturkatastrofe, svikt i kritisk infrastruktur eller et hybrid eller væpnet angrep på grunnlag av «deres individuelle og kollektive kapasitet».

Åpne og demokratiske samfunn kan være ekstremt sårbare for desinformasjon og polarisering av politiske synspunkter...

Motstandsdyktighet er en viktig komponent i totalforsvaret, og sivil motstandsdyktighet er avgjørende. Med andre ord, handlinger og reaksjoner fra mennesker og hva de gjør for å sikre deres «hverdagslige» sikkerhet spiller en viktig rolle i suksessen eller fiaskoen til en totalforsvarstilnærming.

Åpne og demokratiske samfunn kan være ekstremt sårbare for desinformasjon og polarisering av politiske synspunkter, som destabiliserer den sosiale tilliten som samarbeidet bygger på, og reduserer motstandsdyktigheten til å tilpasse seg eller sprette tilbake så raskt som mulig.

Men hva om det ikke er mulig, som i COVID-19-krisen?

Motstandsdyktighet i samfunnet kan kreve justeringer av “nye” normaler, inkludert nye oppfatninger av sikkerhet og usikkerhet. Å utvikle oppfatninger av lokal, sivil sikkerhet er ikke alltid i samsvar med nasjonale eller militære sikkerhetsoppfatninger. Dette krever velutviklede kjeder for kommunikasjon og kommando mellom samfunn, sivile myndigheter og militæret. Ofte trenger militæret å bli informert, men forsvaret bør ikke være den primære sikkerhetsaktøren.

Har vi lært noe?

Muligheten for en global pandemi har lenge vært diskutert som hypotetisk trussel. Men hadde helse blitt sett mer seriøst på som et sikkerhetsspørsmål, hadde vi kanskje tenkt mer effektivt på dette scenariet og forberedt oss langt bedre. Coronavirus-krisen gir innsikt i utfordringer som vanligvis ikke faller inn under militarisert (bruk av makt) sikkerhet, men kan likevel destabilisere, om ikke lamme, hele samfunn.

Denne krisen illustrerer den komplekse naturen til sikkerhet, der flere aktører er involvert og sivile er sentrale for å forstå sikkerhetsbildet. I dag er vi omgitt av ufullstendig informasjon, villedende informasjon, desinformasjon og ofte for mye informasjon eller en «infodemic». Denne overbelastningen av informasjon og falske nyheter retter seg mot mennesker med sikte på å utløse handlinger og reaksjoner som kan bidra til potensiell destabilisering. Redusert tillit og/eller økt polarisering mellom mennesker og deres regjeringer påvirker hvordan befolkningen reagerer på kriser.

Likevel må Forsvaret samtidig kunne reagere proporsjonalt, redusere skade og justere tenking i henhold til kontekst.

Pandemien øker vår forståelse av sikkerhetsscenarier, inkludert de som er knyttet til gråsone trusler, der Forsvaret ikke er den primære sikkerhetsaktøren. Likevel må Forsvaret samtidig kunne reagere proporsjonalt, redusere skade og justere tenking i henhold til kontekst.

Som en del av det å sikre nasjonal beredskap er det viktig å evaluere i hvilken grad vår forståelse av motstandsdyktighet er realistisk og/eller trenger endring, og hvem som er inkludert i den prosessen.

Neste krise

Et helhetlig sikkerhetsperspektiv krever en balanse mellom det nasjonale/allierte og det regionale/lokale. Dette er ikke lett. Vi vet ikke tilstrekkelig hvordan den sivile befolkningen vil reagere eller oppføre seg under forskjellige krisescenarioer.

Totalforsvaret og motstandsdyktighet er operasjonalisert ovenfra og ned. Det vil si at det er avhengig av statlige- og andre allianseaktører for å gjennomføre. Det er en antagelse om at sivile i beste fall gir full tillit til myndigheter for å håndtere krisen. Mangel på tillit til myndigheter kan imidlertid føre til potensielt polariserende politiske synspunkter, og kan problematisere forskjellige eller konkurrerende sikkerhetsperspektiver.

Disse kan forverres ytterligere av spredning av feil eller desinformasjon hvis det ikke er tilstrekkelige arenaer eller prosesser for kommunikasjon og dialog.

Nord-Norge har enorm strategisk betydning for både norsk sikkerhet og Nato.

Dette er ikke nytt, Nord-Norge og spesielt folket som bor i regionen har i flere tiår spilt en nøkkelrolle i å bidra til beroligelse og samarbeid med hensyn til en følsom og mektig nabo, Russland. I kombinasjon med det norske prinsippet om ikke å tillate atomvåpen på norsk territorium, og en tilnærmet transparent praksis av Det norske forsvaret, har trusselnivået i regionen vært relativt lavt.

Tromsø-avgjørelsen gjenspeiler store bekymringer rundt det lokale sikkerhetsperspektivet hvor man mener at tilstedeværelsen av amerikanske reaktordrevne ubåter utgjør en sikkerhetstrussel som vil jobbe mot en beroligelse med nabolandet Russland.

Dette har nylig blitt utfordret av en uenighet mellom nasjonale myndigheter, nærmere bestemt Forsvarsdepartementet og lokale myndigheter, Tromsø kommune. Forsvarsdepartementet har arbeidet i flere år med å etablere en passende havn for å motta allierte (nemlig amerikanske) reaktordrevne ubåter ved den kommunale havnen på Grøtsund i Tromsø.

Tidligere amerikanske forsvarsministeren Jim Mattis nevnte saken i sin åpningstale under hærens toppmøte (Army Summit) i 2020, hvor han understreket betydningen av denne havnen for allierte/amerikanske ubåter og for sikkerheten i regionen.

Tromsø kommune hevder at det ikke er gitt tilstrekkelig grunnlag for å rettferdiggjøre en slik etablering, særlig i forhold til sikkerhet og miljø. Tromsø kommune vedtok derfor i mars 2019 å avvise denne etableringen. Tromsø-avgjørelsen gjenspeiler store bekymringer rundt det lokale sikkerhetsperspektivet hvor man mener at tilstedeværelsen av amerikanske reaktordrevne ubåter utgjør en sikkerhetstrussel som vil jobbe mot en beroligelse med nabolandet Russland.

Konflikten illustrerer både relevansen av forskjellige, om ikke konkurrerende, sikkerhetsoppfatninger mellom lokale og nasjonale myndigheter, men også hvordan slike forskjeller kan utvikle seg. Hvis regjeringen vil fortsette å stå på sin beslutning om å bruke havnen i Grøtsund til militære formål, kan dette føre til økt mistillit mellom den lokale befolkningen, lokale myndigheter og nasjonale myndigheter.

Nord og sør

Den potensielle kombinasjonen av kaos av krise eller konflikt i regionen kombinert med redusert tillit etterlater en av Norges viktigste regioner for sikkerhet enda mer utsatt for desinformasjon eller cybertrusler.

Ulike sikkerhetsoppfatninger mellom Nord-Norge og myndigheter i sør er allerede svært følsomt. Mange lokale mener fortsatt at det mangler kritiske ressurser innen transport og helseinfrastruktur som gjør befolkningen enda mer sårbar under kriser. Den potensielle kombinasjonen av kaos av krise eller konflikt i regionen kombinert med redusert tillit etterlater en av Norges viktigste regioner for sikkerhet enda mer utsatt for desinformasjon eller cybertrusler.

Oppdaterte kommunikasjonssystemer mellom sivile og militære myndigheter, kombinert med bedre dialog om ulike, men like relevante sikkerhetsperspektiver, er sentralt i et fungerende sivilmilitært samarbeid innenfor totalforsvaret. Vi må benytte anledningen under den nåværende pandemien til å lære viktige leksjoner om tillit, motstandsdyktighet, totalforsvaret og kompleksiteten som er involvert i å skape og sikre sikkerhet i dagens verden av usynlige trusler og den gråsonen.