Kronikk
De første dokumenterte fremmedkrigerne
Siden krigen begynte i 2014, har over 80 etniske serbere funnet veien til Donetsk og Luhansk.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I april advarte nettetsted Balkan Insight om at flere av de serbiske nasjonalistene som kjempet for de russiskstyrte opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, planla å reise tilbake dersom det brøt ut nye væpnede konflikter mellom Russland og Ukraina.
Kilden deres var nettsteder tilknyttet opprørsrepublikken Folkerepublikken Donetsk.
Blant dem ble sagt å være på vei tilbake, var snikskytteren og videobloggeren Dejan Beric fra Putinci i Vojvodina, og tsjetniklederen Bratislav Zivkovic.
Mens dette viste seg å være falsk alarm i likhet med krigstruslene fra Russland, er det paramilitære miljøet på Vest-Balkan i høyeste grad levende. Det samme er forbindelsene østover til Russland og til de russiskstøttede opprørerne i Ukraina.
De første fremmedkrigerne
Fra gammelt av har serbere og andre ortodokse nasjoner på Balkan sett til Russland som «storebror» og beskytter mot tyrkere, østerrikere og andre.
Serbere var de første dokumenterte fremmedkrigerne i konflikten i Ukraina. Hele 80 serbere skal ha slåss for de russiskstøttede separatistene mellom 2014 og 2016, noe som gjør dem til den nest største nasjonaliteten etter tyskere. Blant disse var 11 serbere fra Bosnia-Hercegovina. Et viktig motiv ser ut til å ha vært historie: Fra gammelt av har serbere og andre ortodokse nasjoner på Balkan sett til Russland som «storebror» og beskytter mot tyrkere, østerrikere og andre.
Lest denne? Slik dro konflikten i Ukraina Nato i den retningen Norge ønsket
Flere russere deltok også på serbisk side under krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, hovedsakelig i Bosnia. Blant dem var «nasjonalbosjevik»-lederen Eduard Limonov og den senere øverstkommanderende for styrkene til Folkerepublikken Donetsk Igor Girkin, alias Strelkov. Girkin, som kjempet i Bosnia i 1992-93, kan ha vært involvert i drap, voldtekt og etnisk rensing av muslimske bosnjaker. Mange av de serbiske frivillige i Øst-Ukraina har vært veteraner fra krigene på 1990-tallet, flere av dem med bakgrunn fra det paramilitære nettverket som var tilknyttet høyreorienterte og nasjonalistiske organisasjoner og som hadde forbindelser til det daværende serbiske innenriksdepartementet.
Mange fra dette nettverket var involvert i krigsforbrytelser i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Andre har vært fotballsupportere, høyreekstremister eller rett og slett spenningssøkere. Noen hadde også bodd og jobbet i Russland før konflikten begynte. Ved siden av ideologi kan også penger ha spilt en rolle for noen av dem, ettersom økonomien i Serbia og Bosnia lenge har vært dårlig.
En frivillig som fikk mye omtale, var en tidligere TV-programleder og pressetalsmann for det serbiske antiterrorpolitiet, Radomir Počuča.
På ukrainsk side
Počuča slåss for Folkerepublikken Donetsk fra september 2014 til mars 2015, og var med å innta flyplassen i Donetsk i januar 2015. I 2016 vendte han tilbake til Serbia, der han ble arrestert og dømt til halvannet års betinget fengsel. Flere serbere som slåss i Donetsk og Luhansk har senere reist videre til Syria som leiesoldater i Wagner-gruppen, som eies av den Putin-tilknyttede oligarken Jevgenij Prighozin.
Ifølge en rapport av den polske analytikeren Arkadiusz Legieć har både serbiske og kroatiske krigsveteraner betraktet krigen i Donbass som en mulighet for «omkamp».
Rundt 29 kroater og noen albanere slåss som frivillige på ukrainsk side. Ifølge en rapport av den polske analytikeren Arkadiusz Legieć har både serbiske og kroatiske krigsveteraner betraktet krigen i Donbass som en mulighet for «omkamp».
Ville bekjempe USA
Fremmedkrigerne skal ha blitt rekruttert gjennom nasjonalistiske organisasjoner, og gjennom organisasjoner for veteraner fra krigene på 1990-tallet. Mens mange i Serbia betrakter Bratislav Zivkovic som en skrytepave og ikke helt pålitelig, er historien hans en representant for motiver og forbindelser. Zivkovic deltok som frivillig i krigen i Kroatia tidlig på 90-tallet, og var fallskjermjeger i den serbiske hæren under Kosovo-krigen i 1998-99.
Zivkovic dro hjem til Serbia etter at operasjonen på Krim var over, men vendte tilbake til Ukraina i juni samme år for å slåss for opprørsrepublikken Luhansk. Ifølge ham selv hadde han femten andre paramilitære tsjetniker fra «fra hele den serbiske nasjonen» (det vil si Serbia, Bosnia, Kroatia, Kosovo og Montenegro), samt en bulgarer. En av grunnene til at de valgte Luhansk, var at området ble kolonisert av serbere på 1700-tallet. Avdelingen hans var også oppkalt etter Jovan Šević, en serbiskfødt general på 1700-tallet som var med på å bosette tre tusen serbiske familier i det som i dag er Donetsk og Luhansk, og som senere deltok i slaget ved Borodino der Napoleon ble beseiret.
Frivillige på Krim
Zivkovic og de andre frivillige reiste til Øst-Ukraina via Rostov-na-Donu i Russland, som har vært et viktig transittpunkt for utenlandske frivillige. I et intervju med nettstedet Vice News fra mars 2014 uttalte Zivkovic at han og folkene hans var på Krim for å hindre at halvøya falt i hendene på EU og USA. Tilsvarende fortalte han våren 2015 at de var i Øst-Ukraina for å bekjempe et amerikansk forsøk på å ta kontroll over Ukraina og rive det ut av «den russiske sfæren» der det hørte hjemme.
Han sammenlignet dette med hvordan de gamle «serbiske» områdene Kosovo og Montenegro hadde blitt uavhengige stater med vestlig hjelp.
Oppkalt etter omstridt motstandsleder
Den moderne serbiske tsjetnikbevegelsen har røtter i konservative og monarkistiske motstandsgrupper under 2. verdenskrig, som ble ledet av Dragoljub «Draža» Mihajlovic (1893-1946), en tidligere oberst i den kongelige jugoslaviske hæren. Navnet Ravna Gora kommer av fjellet der Mihajlovic satte opp det første hovedkvarteret sitt. Mihajlovic’ tsjetniker slåss mot de tyske okkupantene, men også mot Titos kommunistiske partisaner, og har blitt beskyldt for å samarbeide med tyskerne mot partisanene, samt for etnisk rensing og drap på bosniske muslimer. Mihajlovic ble henrettet i 1946, men ble trukket fram som forbilde i nasjonalistiske og monarkistiske kretser som sprang opp fra 1988 da kommunismen og den jugoslaviske føderasjonen begynte å rakne. Det ble også opprettet nye tsjetnikorganisasjoner, i begynnelsen anført av den nasjonalistiske politikeren Vojislav Seselj.
Tsjetnikgrupper deltok i krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo. I 2015 ble Dragoljub Mihajlovic offisielt rehabilitert av en serbisk domstol, men navnet hans er fortsatt splittende.
1990-tallet er tilbake
I flere år har mange snakket om at 1990-tallet er tilbake i Serbia og på Vest-Balkan, i form av de ultranasjonalistiske strømningene som utløste krigene i det tidligere Jugoslavia. President Aleksandar Vucic har fortid i Vojislav Seseljs radikale parti, og flere medlemmer av det gamle sosialistpartiet til Slobodan Milosevic sitter i regjering. Bortsett fra i Nord-Makedonia, sitter nasjonalister også ved makten i de andre tidligere jugoslaviske republikkene. Mens EU-medlemskap er det uttalte målet, har Vucic ført en balansepolitikk mellom EU på den ene siden, og Russland og Kina på den andre.
Presidenten har også blitt beskyldt for å føre landet i en autoritær retning.
Mens man tilsynelatende ser ut til å ha akseptert Kosovo som tapt for overskuelig fremtid, har oppmerksomheten blitt vendt mot den serbiske delrepublikken i Bosnia, Republika Srpska, selv om det ser ut til å være liten interesse for en forening blant folk flest i Serbia.
Serbia har også et voksende høyreekstremt miljø, med samme røtter som det gamle nasjonalistmiljøet fra 1990-tallet samtidig som det også har blitt opprettet grupper tilknyttet identitærbevegelsen. Nøkkelpersoner fra 1990-tallet er fortsatt aktive. I 2018 gjorde den nasjonalistiske og ortodoks-kristne, russiske motorsykkelgruppen Nattulvene en rundreise i de serbiske områdene på Balkan, inkludert Bosnia og Montenegro.
Siden 1990-tallet har det også vært nære forbindelser mellom serbiske nasjonalister og russiske kosakker. Mye av dette har vært sentrert rundt Republika Srpska.
Rundreisen var finansiert av russiske myndigheter, og skulle demonstrere hvordan ortodoks kristendom forente Balkan-nasjonene og Russland. Nattulvene deltok i erobringen av Krim, og slåss senere i Øst-Ukraina. Vladimir Putin har flere ganger opptrådt sammen med medlemmer av Nattulvene, og har rost dem som et eksempel for russisk ungdom. Kosakker og nasjonalister
Siden 1990-tallet har det også vært nære forbindelser mellom serbiske nasjonalister og russiske kosakker. Mye av dette har vært sentrert rundt Republika Srpska. I 2015 omtalte Bratislav Zivkovic russiske kosakker som «venner», som hadde hjulpet til med å få folkene hans over fra Rostov til Donbass. Forbindelsen mellom serbere og kosakker går tilbake til 1993, da en gruppe kosakker ledet av en veteran fra den første konflikten i Georgia, Viktor Zaplatin, slåss som frivillige i den bosnisk-serbiske hæren.
Godt forhold til Russland
I 2014 besøkte en gruppe kosakker Banja Luka, hovedstad i den serbiske republikken i Bosnia, Republika Srpska, offisielt for å opptre på en kulturfestival. Både lokale og internasjonale medier antok at den virkelige hensikten var å hjelpe den serbisk-nasjonalistiske presidenten Milorad Dodid å bli gjenvalgt. Det var også frykt for at kosakkene skulle hjelpe til under en planlagt folkeavstemning om uavhengighet, som ikke ble noe av. Ifølge nettstedet Bellingcat var besøket organisert av den russiske oligarken Konstantin Malofejev, som også var involvert i annekteringen av Krim og opprettelsen av de russiskstøttede opprørsrepublikkene.
Les også: Langs frontlinjen i Øst-Ukraina
Milorad Dodik har gjennom hele 2010-tallet hatt et godt forhold til Russland, som har vært uavhengig av de bosniske sentralmyndighetene i Sarajevo. Også andre politikere og organisasjoner i Republika Srpska har forbindelser til nasjonalistiske organisasjoner og partier i Russland, direkte eller via veteranorganisasjoner. Delegasjonen var ledet av Nikolai Djakonov, som hadde deltatt i annekteringen av Krim noen måneder tidligere, og som senere slåss for opprørsrepublikkene i krigen i Øst-Ukraina. Viktor Zaplatin var en periode nestkommanderende i grensevakten til Folkerepublikken Luhansk.
En viktig rolle
Både Zaplatin og Djakonov spilte en viktig rolle i organisasjonen Unionen av Donbass-frivillige, som drev rekruttering av russiske frivillige og som fortsatt eksisterer. Organisasjonen er ledet av den tidligere presidenten i Folkerepublikken Donetsk, Aleksandr Borodai. I 2016 ble Viktor Zaplatin utnevnt til ataman (leder) for en balkansk kosakk-organisasjon for Serbia, Montenegro og Republika Srpska i Bosnia. Også representanter for Nattulvene var tilstede ved grunnleggelsesseremonien, som fant sted i Kotor i Montenegro.
Den balkanske kosakk-organisasjonen anses som et verktøy for russisk påvirkning, og rekrutterte også frivillige til krigen i Øst-Ukraina. Siden 2018 har den vært formelt alliert med en organisasjon for serbiske veteraner fra krigen i Bosnia. Viktor Zaplatin deltok også ved en minnemarkering i Visegrad i Bosnia i mai 2019, sammen med bosnisk-serbiske politikere.
Russisk påvirkning
I selve Serbia har et serbisk-russisk senter i Nis som ble opprettet i 2012, blitt trukket frem som et verktøy for russisk påvirkning. Senteret er offisielt en humanitær organisasjon, men både status og aktivitet har vært uklart. I 2016 var to russiske statsborgere involvert i et statskupp i Montenegro, der planen var å drepe den provestlige presidenten Milo Đukanović, og stoppe planer om montenegrinsk Nato-medlemskap.
Les også: Norsk politiker hedres av ukrainsk utbryterrepublikk
En serbisk nasjonalist med forbindelse til Živković’ tsjetniker var involvert i kuppforsøket. Siden 2014 har det vært forbudt for bosniske statsborgere å delta i kriger i utlandet. Forbudet kom som en reaksjon på de mange bosnisk-serberne som slåss i Ukraina, og de 200 bosniske muslimene som slåss for Den islamske staten i Syria. Til nå har bare en person blitt stilt for retten, og frikjent. Et tilsvarende forbud finnes i Serbia. Av de 29 som til nå har blitt stilt for retten, har de fleste fått betingede dommer.
Artikkelen bygger delvis på John Færseths bok Fyrtårnet i øst – Putins Russland og vestlige ekstremister.
