Langs frontlinja i Øst-Ukraina

De siste dagene er forholdet mellom Ukraina og Russland forverret - igjen. Og helt øst i Ukraina pågår det fortsatt kamper. Forsvarets forum var i Øst-Ukraina i 2017. Få med deg reportasjen vår derfra!

Publisert Sist oppdatert

​​Denne reportasjen sto første gang på trykk i F2, 2017. 

Eksplosjoner. Skuddvekslinger. Minelagte områder. Tunge våpen i våpenfrie soner.

De samme bruddene går igjen.

Siden det ble krig i 2014, skal det ha vært én dag uten at det er meldt om skyting. Det var i september 2015. Nå er det blitt verre igjen, mener Arne Bård Dalhaug.

– Konflikten er intens, og flere sivile blir drept, sier han.
– Langs frontlinja er det kamper både dag og natt.

​​

​​

Dette er kortversjonen: Opprørs​grupper i to fylker – Luhansk og Donetsk – vil løsrives fra Ukraina og har russisk støtte. Nå er et område på størrelse med Hordaland okkupert. Minst to millioner mennesker er på flukt, 10 000 er drept, fylkene er splittet av en 481 kilometer lang frontlinje, og kampene går snart løs på sitt fjerde år. Våpenhvilen – som fortsatt gjelder – brytes hele tiden. Enkelte dager er det mer enn tusen brudd. Det er krig i et av de største landene i Europa, og midt i krigen er en pensjonert generalløytnant fra Indre Troms.

Nå er et område på størrelse med
Hordaland okkupert. ​

En gang var Arne Bård Dalhaug (62) Forsvarets nummer to: sjef for Forsvarsstaben. Så fikk generalløytnanten toppjobber i Brussel og Roma før han gikk av med pensjon i 2015. Jobbpausen varte litt mer enn ett år. Dalhaug ville ut i felt. Han tok kontakt med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). De har 700 observatører i Øst-Ukraina – på begge sider av frontlinja. 20 er norske. Nå har han vært her i et halvt år. Egentlig holder Dalhaug til på opprørssiden, helt opp mot grensen til Russland. Fra Kiev er det tolv timers reisetid. Men dit får ikke vi lov å dra. Derfor møter vi ham i Sevrodonetsk, på ukrainsk-kontrollert side. Her har OSSE en av basene sine, drøyt to mil unna frontlinja.

​​

– Krigføringen er statisk, sier Dalhaug.
– Den ligner faktisk mest på 1. verdenskrig, med skyttergraver og piggtråd.

Krigen brøt ut i april 2014 – kort tid etter at Russland annekterte Krim. Ukraina så mot vest, og det ble snakket om både Nato- og EU-medlemskap. Det likte ikke deler av befolkningen i øst. I løpet av de første månedene okkuperte opprørere – med russisk materiell og støtte fra russiske soldater – store deler av de to fylkene. Så slo den ukrainske hæren tilbake. Høsten 2014 ble det inngått våpenhvile, og nå er fylkene delt i to. Langs frontlinja har partene gravd og bygd stillinger, det er bare noen få steder det er lov å krysse og for å komplisere litt: Den ukrainske hæren slåss ikke bare mot én opprørsstyrke. Den slåss mot forskjellige opprørere i Donetsk og Luhansk. Opprørsstyrkene slåss ikke mot hverandre, men de samarbeider heller ikke. Det de har til felles, er hvem de har som fiende (Ukraina) og venn (Russland). 


Tre pansrede landcruisere med merker og flagg parkerer ved en observasjonspost i Zolote. Vi er med når Dalhaug og OSSE drar på patrulje. Dalhaug er ubevæpnet, men har på skuddsikker vest og hjelm. Alle observatørene må det når de er i nærheten av frontlinja. På tre år har OSSE sluppet unna alvorlige skader, men det har vært nære på. OSSE-observatører har blitt skutt mot og truet, og i 2014 ble to OSSE-lag kidnappet. Det ene laget slapp fri etter kort tid. Det andre laget ble holdt fanget i nesten fem uker. De fire som ble tatt, var en danske, en ester, en sveitser og en tyrker.

Synlighet er viktig, partene skal vite at observatørene er der. Byen er kontrollert av ukrainske myndigheter, men ligger tett på frontlinja. I hver bil er det to observatører. Det snør tett og er stille. På motsatt side av linja kjører OSSE en parallell-patrulje. Det betyr at observatørene som holder til i okkupert område, er noen få kilometer unna. Slik vet de at det er noenlunde trygt å være langs frontlinja.

Flere tusen mennesker er fanget
mellom ukrainske soldater og
opprørssoldater – langs hele frontlinja.

– Vi rapporterer det vi ser og hører, sier patruljefører Mircea.​
Han er fra Romania. 45 nasjoner bidrar i OSSE-oppdraget.
– Vi får ikke med oss alt. Vi har begrensninger.
– Vi vet at når det skytes fra den ene siden, blir det skutt tilbake. Og vi er her bare på dagtid. Det vet også styrkene.

Observasjonsposten ligger på en topp. Den er bemannet av ukrainske soldater. Herfra kan observatørene se over til neste topp. På den holder opprørssoldatene til. Området i mellom kalles gråsonen. I tidligere kriger sa man ingenmannsland, men her bor det folk. Flere tusen mennesker er fanget mellom ukrainske soldater og opprørssoldater – langs hele frontlinja. De er ofte i kryssild. Det prøver man å gjøre noe med. I gråsonen ved Zolote er det oppretta en fire kvadratkilometer stor våpenfri sone. Det er et eget punkt i våpenhvilen. Målet er å få på plass flere våpenfrie soner. Problemet er bare at OSSE fortsatt finner våpen. Det skytes stadig. Og store deler av området er fremdeles minelagt. ​​


OSSE-observatørene på patrulje kjører inn i den våpenfrie sonen, midt i frontlinja. De stopper i Katerynivka, en landsby som er midt mellom militære stillinger. Her bor drøyt 100, stort sett alle er eldre. På den ene siden, ukrainske soldater. På den andre, opprørsstyrker. Observatørene kjører til et sted hvor de vet det ligger miner, og hvor partene har sagt de skal rydde. Snøen er urørt. Konklusjon: Da har det ikke skjedd noe i dag heller.

– Hva gjør dere med det?
– Vi rapporterer til Kiev. OSSE publiserer daglige rapporter på nettet, sier Dalhaug.
– Og hvis det ikke er gjort noe i morgen heller?
– Da sier vi fra igjen. Sånn fortsetter vi. Vi gir oss ikke, og rapportene blir lest.


OSSE-operasjonen er sivil, men Dalhaug er en av flere observatører med militær bakgrunn. I tillegg er det mange politifolk. Operativ bakgrunn er en fordel, mener Dalhaug.

– Det er lettere å rapportere inn hvilke type våpen som brukes når man selv kan se det og si hvilket kaliber det er. Mye av utstyret er det samme vi lærte om da jeg var i Nord-Norge på 80-tallet. Det er russisk, alt sammen. Det meste er gammelt, men vi ser også noen moderne systemer.  

Det hender han drar nytte av graden sin.

– Jeg har jobbet med flere russiske generaler. Hvis jeg sier navnet på en general de også kjenner, får jeg respekt med en gang, sier Dalhaug.


Frontlinja deler Øst-Ukraina i to. 

– Mitt inntrykk er at de aller fleste som bor i øst, vil ha fred. De er lei av å slåss – og spesielt mot folk de kjenner godt og som de har bodd tett på, sier Aleska Simkic.

Hun er fra Slovenia og er nestkommanderende for hele OSSE-operasjonen i Ukraina.

– Har du tro på en snarlig løsning på konflikten?

– Nei. Og selv om det skulle bli en politisk løsning, er det som mye ryddes opp i. De økonomiske forholdene i øst er forferdelige. Det er ingen handel, den lokale valutaen er fortsatt russiske rubler. Og viktig infrastruktur må bygges opp, sier hun. 

– Men den største utfordringen blir å vinne tilbake folks tillit. Veldig mange i øst stoler ikke på regjeringen. 

De aller fleste som bor i øst, vil ha fred

Ukraina har spurt om FN-hjelp. Det kommer neppe til å skje. Russland sitter tross alt i Sikkerhetsrådet. Men alle medlemslandene i OSSE – også Russland – har godkjent at observatørene skal være der.

– Fordelen vår er at partene vil ha oss der, sier Simkic.

– Opprørerne ser på oss som et resultat av våpenhvilen, og den støtter de.

– Samtidig er synspunktene på OSSE delte. Flere vil at vi skal være der mer. Da skytes det mindre, sier de. Men vi møter også de som synes vi gjør for lite. Vi er verken en humanitær organisasjon eller en fredsbevarende styrke. Vår oppgave er å rapportere.


Dalhaug og patruljen kjører vekk fra den våpenfrie sonen. Noen kilometer lenger nord – på ukrainsk-kontrollert side – står tog med tomme vogner. Det har de gjort i flere måneder.

Ukrainske krigsveteraner har blokkert togskinnene. Veteranene tilhører ytre høyre politisk.

De slåss for Ukraina i 2014 og er lei av å vente på en løsning. Derfor har de innført egne «sanksjoner». Togene skal hente kull fra øst. De okkuperte områdene må selge kullet for å få andre varer inn. Derfor rammes de av streiken. Og i vest får ikke befolkningen nok kull. Det betyr at strømprisen går opp. Dermed går streiken ut over dem også.

En lokfører blåser damp for å hilse. OSSE-patruljen stopper like ved demonstrantene, men snakker ikke med dem. 

– Vi hadde en patrulje her i morges, de pratet med dem. Jeg tror vi lar være nå, vi skal ikke plage dem for mye. Vår oppgave er å overvåke, sier patruljefører Mircea.

​– I tillegg ser jeg at politiet er her, sier han og nikker mot noen trær.

Der står en blå varebil. ​


​​Det var stille da vi var ved frontlinja. Det kan skyldes snøværet. To uker etter er det mer dramatisk. En OSSE-patrulje er i den samme våpenfrie sona. De kjører inn i Katerynivka, den lille landsbyen som er klemt inne mellom militære stillinger. Fire menn i paramilitære klær er sett her, ifølge rapporter. OSSE-observatørene finner tre menn som passer beskrivelsen, militæruniformene mangler avdelingsmerker. De kommer ut av et bygg, en har dekket til ansiktet med en balaklava. Han går mot OSSE-patruljen. Før han rekker bort, skyter noen med håndvåpen – fra huset som mennene gikk ut av. Observatørene går i dekning bak kjøretøyene. De drar umiddelbart. To pansrede landcruiserne rygger rett og slett ut av landsbyen.

Så smeller det to ganger. En av eksplosjonene er 40-50 meter unna – nøyaktig der hvor OSSE-bilene først sto.

Observatørene kjører mot det nærmeste ukrainske sjekkpunktet. Der står soldater klare til å skyte. Observatørene rekker å gå i dekning på motsatt side. Derfra teller de: fem eksplosjoner, 100 runder med håndvåpen, ti runder med ild fra tunge maskinvåpen og fem runder med automatisk granatkaster. Alt dette skjer innenfor den fire kvadratkilometer store våpenfrie sona.

Arne Bård Dalhaug blir i Øst-Ukraina i ett og et halvt år til – minst. Han kaller det en fin mulighet til å gjøre noe han mener er viktig.​

– Jeg opplever at vi bidrar til at folk i Øst-Ukraina får det litt bedre hver dag, sier han.

– Vi demper kampene. Men dette er ikke en sprint. Det er et maraton. Og vi vet verken hvor langt vi har kommet eller hvor lenge det er igjen. 

***

Ett år senere: Arne Dalhaug sender en e-post. 

– Uheldigvis er situasjonen ikke noe bedre enn da dere var her, stadig tap av menneskeliv, skriver han. 

***

LES OGSÅ: ​​

– Ikke kall det borgerkrig, sier forsvarsattaché Hans Petter Midttun​ om konflikten i Øst-Ukraina. 

Bli med til landsbyen Katerynivka - midt mellom ukrainske soldater og opprørssoldater.