Propaganda: Blir russisktalende forfulgt eller diskriminert i Ukraina?

Alt dette er påstander som har blitt fremsatt i russiske og russiskvennlige medier de siste åtte årene, og som fra tid til annen har funnet veien inn i mainstream. De har også blitt brukt til å begrunne den russiske invasjonen 24. februar. Og ikke minst kan vi nesten daglig støte på dem i nettdebatter. Men er det noe i dem?

Det korte svaret er nei. Dette er usannheter. Likevel kan det være greit å se litt nærmere på dem.

Språksituasjonen i Ukraina

Et godt sted å starte er med en liten gjennomgang av språksituasjonen i Ukraina. Ukrainsk er landets offisielle språk, og har vært det siden Ukraina ble selvstendig i 1991. Før det var det offisielt språk i den ukrainske sovjetrepublikken, riktig nok sammen med russisk. I tillegg finnes det 18 registrerte minoritetsspråk, inkludert ungarsk, rumensk og krimtatarsk.

Russisk står i en særstilling blant minoritetsspråkene, både fordi det er det nest største språket i Ukraina og fordi de fleste ukrainere er tospråklige og kan veksle mellom ukrainsk og russisk. Mange snakker også en blandingsdialekt kalt sursjyk.

Les også: Det er en mer enn 500 år lang rød tråd i russisk brutalitet

Historisk har russisk ofte hatt høyere status enn ukrainsk. I det russiske tsarriket var det forbudt å utgi bøker på ukrainsk, og russisk var eneste språket som ble brukt i skolene. Ukrainsk fikk som sagt status som offisielt språk i de 72 årene Ukraina var en av delrepublikkene i Sovjetunionen, men det var likevel russisk som dominerte i administrasjon, media og høyere utdanning. Til sammen førte dette til en russifisering av Ukraina der mange gikk over til å bruke russisk i stedet for ukrainsk utenfor hjemmet, særlig i byene.

Kronikk

Hvor russisk er Ukraina?

Det er vanskelig å finne nøyaktige tall for hvor mange som bruker hvert språk, men i en undersøkelse fra 2014 oppgav 55 prosent ukrainsk som morsmål mens 25 prosent svarte russisk. 18 prosent svarte begge deler. Samtidig var antallet som brukte russisk som dagligspråk en god del høyere enn dem som hadde det som morsmål.

Det er også store regionale forskjeller: Mens ukrainsk som førstespråk dominerer i den vestlige delen av landet, dominerer russisk i øst og sør. I Donbass, det vil si de to regionene Donetsk og Luhansk, hadde rundt 80 prosent av befolkningen russisk som dagligspråk i 2014. Særlig i byene var russisk nesten enerådende. Andelen russisktalende var enda høyere på Krimhalvøya.

Samtidig er ikke språk og identitet det samme: Flertallet av de russisktalende betrakter seg som ukrainere, og identifiserer seg med den ukrainske staten og nasjonen. De eneste regionene som hadde et stort antall etniske russere i 2014 var Donetsk og Luhansk, der over 40 prosent betraktet seg som russere, og Krim. Dette hindret imidlertid ikke flertallet der i å stemme ja til ukrainsk selvstendighet i 1991.

Det er viktig å merke seg at både russisktalende ukrainere og folk som identifiserte seg som russere deltok i Oransjerevolusjonen i 2004 og i Maidan-oppstanden i 2013-14. Begge ganger spilte russisktalende middelklasse en viktig rolle, ikke minst i den tospråklige og russiskdominerte hovedstaden Kyiv.

Er russisk språk forbudt i dag?

I 2012 vedtok det ukrainske parlamentet, der den daværende presidenten Viktor Janukovytsjs regionparti var i flertall, en lov som åpnet for å bruke minoritetsspråk i stedet for ukrainsk i skoler, rettssaler og offentlig administrasjon i regioner der minst ti prosent hadde et annet førstespråk enn ukrainsk.

Mens loven offisielt skulle styrke minoritetsspråkene, ble den kritisert for å i praksis handle om å styrke stillingen til det russiske språket og sørge for at de som ønsket det, kunne slippe å lære seg ukrainsk.

En del ukrainsktalende fryktet også at ukrainsk ville bli trengt tilbake og at russisk igjen ville komme til å dominere i byråkrati og administrasjon, slik det gjør i nabolandet Belarus.

Resultatet av loven var at russisk ble offisielt, det vil si regionalt språk i 13 av 27 ukrainske regioner. Det ble i praksis enerådende i Donbass, der Russland i flere år hadde jobbet for å styrke de kulturelle og politiske båndene til Russland.

Les også: Kommunikasjonssvikt: Hvordan Russland kjørte seg fast i Ukraina

23. februar 2014, to dager etter Janukovytsjs flukt, vedtok parlamentet å oppheve loven. Dette ble stanset av et veto fra den fungerende presidenten Oleksandr Turtsjynov, og først i 2018 ble loven erklært som i strid med grunnloven.

Likevel ble dette brukt for alt det var verdt for å skape uro i øst og sør, og forsøkt koblet til narrativet om at Ukraina nå var dominert av nasjonalister og fascister. I mars samme år omtalte Putin opphevelsen som et forsøk på å ta fra russere historien og språket sitt, og tvangsassmilere dem.

Siden 2016 har det blitt innført språkkvoter i radio og TV, der 75 prosent av innholdet nå må være på ukrainsk. Filmer må dubbes eller tekstes på ukrainsk, og aviser og nettaviser må enten være på ukrainsk eller ha en parallell ukrainsk utgave.

Ifølge en lov som trådte i kraft i 2019 skal skolene etter hvert gå over til å undervise på ukrainsk fra femte klasse av. Ukrainsk skal også brukes i høyere utdanning.

Alt dette har vært upopulært både i øst og sør, uten at det har hindret at disse landsdelene trolig er mye mer «ukrainske» av identitet og tilhørighet nå enn de var for åtte år siden slik det har kommet til uttrykk i den massive motstanden mot den russiske invasjonen.

Uansett er det altså ikke forbudt å snakke russisk i Ukraina, hverken i øst, sør eller i den tospråklige hovedstaden Kyiv. Det er heller ikke kjente, konkrete eksempler på at russisktalende har blitt utsatt for vold eller trusler selv om det ikke er umulig at det kan ha forekommet tilfeller.

Blir russisktalende drept?

Siden konflikten i Øst-Ukraina begynte våren 2014, har russiske og russiskvennlige medier også beskyldt den ukrainske hæren for å drive med etnisk rensing i Øst-Ukraina. 15 februar, litt over en uke før invasjonen, hevdet Vladimir Putin at det foregikk et folkemord på russisktalende, en påstand som ble gjengitt av den engelskspråklige propagandakanalen RT (tidligere Russia Today).

Kronikk

Putin forsto ikke hva slags krig han utløste, og hvilke krefter han satte i sving

I en tale 5. mars sa Putin at 13.000-14.000 mennesker var blitt drept «som løshunder» i Øst-Ukraina siden 2014.

Sannheten var imidlertid at så mange var blitt drept på begge sider i den åtte år lange krigen, de fleste av dem soldater. «Bare» 3500 sivile hadde mistet livet, mange av dem på den ukrainske siden av frontlinjen.

De fleste ble drept i første fase av konflikten, frem til frontene stabiliserte seg vinteren 2015-16.

Russisktalende er godt representert både i den ukrainske hæren og i de frivillige avdelingene som ble opprettet i 2014, og som senere gikk inn i de væpnede styrkene. Russisktalende har også vært i overvekt blant medlemmene i det nasjonalistiske Azov-regimentet.

Dette har ikke hindret flere norske stemmer fra å videreformidle påstanden om at dette er en krig mot russisktalende sivile. Kort etter Maidan i 2014 oppfordret for eksempel doktor i russisk historie Bjørn Nistad Russland til å intervenere militært for å stoppe det han kalte et «folkemord» mot russisktalende i Øst-Ukraina.

6 juli 2014 hevdet nettstedet Steigan.no at den ukrainske hæren drev med «regelrett massakre mot sin egen befolkning i Øst-Ukraina», under overskriften «Støtter regjeringa Solberg etnisk rensing og folkemord i Øst-Ukraina?». Og i mars 2017 beskyldte Klassekampens Peter M. Johansen Ukraina for å drive med «regelrett krigføring» mot den russisktalende befolkningen i Øst-Ukraina.

En del har også trukket frem hendelsene i Odesa 2. mai 2014, da 42 prorussiske mistet livet i en brann, som eksempel på slike «drap». Noe som utelater at brannen var avslutningen på gatekampene som startet tidligere på dagen der seks mennesker ble drept, og at det både ble skutt og kastet molotovcocktails fra bygningen før og etter at brannen var et faktum.