Kronikk

RIFT: Vennskapsmonumentet i Kyiv symboliserer foreningen av Ukraina og Russland. Krigen i Ukraina har skapt en rift mellom de to landene.
RIFT: Vennskapsmonumentet i Kyiv symboliserer foreningen av Ukraina og Russland. Krigen i Ukraina har skapt en rift mellom de to landene.

Hvor russisk er Ukraina?

Hint: Ikke så mye som Vladimir Putin insisterer på.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

En politisk pamflett publisert i 1762, beskrev en samtale mellom «Stor-Russland» og «Lille-Russland». I utvekslingen nektet sistnevnte å bli redusert simpelthen til å være del av Stor-Russland, og fremhevet sin egen unike historie og identitet. På dette tidspunktet betegnet ikke navnet «Ukraina» en stat ennå. Men substantivet «ukraina» – et ord som betød «grenseland» på flere slaviske språk – var allerede i bruk for å beskrive landets fremtidige territorium; den storslagne stepperegionen som omga elven Dnipro (Dnieper), og som grenset til Svartehavet.

Begrepet Lille-Russland ble gradvis avviklet i nasjonalismens tidsalder, idet de ukrainsktalende akademikerne og tenkerne i det 19. århundret besluttet å endevende det tidligere nedsettende begrepet for å klekke ut den moderne ideen om Ukraina som nasjon. Men to århundrer senere, under Vladimir Putins ledelse, utnytter Russland disse historiske diskursene for å rettferdiggjøre sine egne inntrengninger i det uavhengige Ukraina. Han gjorde ideene sine tydelige i en artikkel i juli 2021, som ble publisert på presidentens nettsider da han omtalte russere og ukrainere som «ett folk – en enkeltstående helhet».

Ukrainas hovedstad, Kyiv (eller Kiev), har gjentatte ganger blitt beskrevet som «russiske byers mor». Kyiv befant seg i sentrum av Kyivriket (882-1240), en ortodoks middelalderstat som russiske ledere – fra tsarene til Putin – sporer eget lands røtter tilbake til (en avstamning som også hevdes av Hviterussland og Ukraina). Påstanden brukes ofte til å understøtte Russlands krav på ukrainske territorier.

Men dette er en feiloppfatning. Selv om forløperen til det russiske imperiet, Storfyrstedømmet Moskva, spiret i kjølvannet av mongolinvasjonen (1237-40) som markerte slutten på Kyivriket, tok ikke Moskvas herskere kontroll over Kyiv før 500 år senere. Påberopelsen av opprinnelse i Kyivriket var en heller lettvint metode for å avvise mongolsk og tatarsk innflytelse på Storfyrstedømmet Moskvas tidlige utvikling, som i stedet ga Russland en ortodoks fortid, hvor tsarene tilsynelatende var utvalgt av Gud.

Kart over Ukraina i 1720, som viser landområdene til kosakkene, Krim-khanatet, de ottomanske og russiske imperiene, Det polske-litauiske samveldet, Valakia og Moldova. Ukraina er allerede et anerkjent territorium.
Kart over Ukraina i 1720, som viser landområdene til kosakkene, Krim-khanatet, de ottomanske og russiske imperiene, Det polske-litauiske samveldet, Valakia og Moldova. Ukraina er allerede et anerkjent territorium.

Russlands territorielle grep om restene av Kyivriket var begrenset av Det polsk-litauiske samveldet (1569-1795), en føderasjon bestående av Sentral-Europas to maktsentra. Det meste av regionen, nå kjent som Ukraina, befant seg på utsiden av russisk kontroll inntil den endelige delingen av Polen i 1795.

Innflytelse fra hvem?

Ukraina er en av de største statene i Europa, og geografien deres ble påvirket av mange flere verdener enn bare Russland. Siden Ukraina opprinnelig betydde «grenseland», var territoriet et mål for flere makter – ikke bare Russland, men også Krim-khanatet, kongedømmet Polen og de habsburgske og ottomanske imperiene.

Den polsk-litauiske forbindelsen var nøkkel til å forstå denne geografien – før 1648 var nesten alle ukrainere underlagt Warszawas styre. Det sydlige steppeområdet i Ukraina hadde en sparsom befolkning, samtidig som Ungarn hadde hersket over Zakarpatza i vest siden middelalderen, og større byer som Lviv eller Ternopil siden ble polske eller østerrikske. For en liten stund ble disse byene hovedsentra i den Vest-Ukrainske Folkerepublikken mellom 1917 og 1921, før de ble innlemmet i Sovjetunionen.

Siden 2014 har Donbas-regionen i øst og Svartehavskysten utgjort kjernen i konflikten mellom Ukraina og Russland. Dette landområdet ble kjent som «Ny-Russland» (Novorossija) av Katarina II den store etter at hærene hennes beseiret dem på 1770-tallet. Men bare noen få russere flyttet til den sør-ukrainske «villmarken» (dikoe pole), noe som utløste tilflytning av utenlandske nybyggere fra andre steder i Europa.

Alle russeres mor? Katarina den store minnes i Odessa i Ukraina.
Alle russeres mor? Katarina den store minnes i Odessa i Ukraina.

Av den grunn var «Ny-Russland» aldri veldig russisk. Historisk sett ble territoriet bosatt av mennonitter og katolske tyskere, franske og italienske handelsfolk, i tillegg til store antall grekere, jøder (fra Polen og Vest-Ukraina), bulgarere, serbere og selvsagt ukrainere.

Når Vladimir Putin omtaler denne store regionen som «Ny-Russland», blottlegger han for det meste en manglende forståelse av Ukrainas multietniske fortid. Forsøket på å forstå Ukraina kun gjennom den russiske linsen blir innsnevret: Ukrainsk identitet er en sammensmelting av egen multietnisk befolkning som er forbundet til mer enn bare Russland, men også i vesentlig grad til sentraleuropeiske stater og Svartehavsregionen.

Kulturelt hegemoni i Ukraina

Fremveksten til den ukrainske nasjonalistbevegelsen i det 19. århundret ble av russiske myndigheter oppfattet som et tegn på forstyrrende innflytelse fra utlandet – kanskje til og med et resultat av et vestlig komplott. Ukrainsk identitet ble omtalt som underlegen en for det meste urban, russisk høykultur, og det ukrainske språket ble forbundet med landsbygda.

Det russiske språket forble et redskap for sosial mobilitet – essensielt for enhver som ønsket seg innpass i Det russiske imperiets statsadministrasjon, og å forbedre egen sosioøkonomisk status. Den dag i dag er russisk fremdeles et praktisk språk for å få ansettelse i Ukraina, siden det brukes i mange virksomheter og i kunnskapsindustrien.

Ukrainsk ble talt lenge før Taras Sjevtsjenkos første utgivelser i Ukraina i 1830-årene, men alfabetet deres ble ikke standardisert før mot slutten av det 19. århundret. I begynnelsen oppfordret tsarregimet til bruk av ukrainsk, som motvekt til polsk innflytelse. Men idet klandestine ukrainske småsamfunn (Hromady) utviklet seg og samlet inn kunnskap om folkekultur, forbød tsarregimet i 1876 alle utgivelser og forestillinger på ukrainsk.

Etter 1917 gjennomgikk Ukraina en kortvarig kulturell oppblomstring som følge av politikken om lokale tilpasninger (korenizatsiia) under bolsjevikene. De oppfordret til å bruke nasjonale språk for å dempe det russiske kulturelle herredømmet i begynnelsen, med 89 prosent av avisene trykket på ukrainsk innen 1931 som resultat, og 97 prosent av barneskoleelevene lærte språket. Men Stalin reverserte denne politikken i 1932.

Holodomor-hungersnøden, som drepte omtrent 3,5 millioner i Ukraina bare i 1932-33, utslettet befolkningsgrunnlaget som skulle bevart de sosiale og kulturelle uttrykkene til en nasjonal identitet. Denne katastrofen endret landets demografiske balanse, hvor én tredjedel av Ukrainas befolkning gikk tapt.

UTSLETTELSE: Millioner av ukrainere døde i Holodomor, som var en politisk villet hungersnød forårsaket av at Sovjet beslagla kornet. Bildet er tatt under en minnemarkering i fjor.
UTSLETTELSE: Millioner av ukrainere døde i Holodomor, som var en politisk villet hungersnød forårsaket av at Sovjet beslagla kornet. Bildet er tatt under en minnemarkering i fjor.

Den raske serien med okkupasjoner og slag under annen verdenskrig preget også tapet av Ukrainas rikholdige, multietniske fortid, med henrettelsene og deportasjonene av den jødiske befolkningen, samt nesten-utryddelsen av den gjenværende krim-tatarske befolkningen.

Innen 1946 var kun 25 millioner innbyggere gjenværende i Ukraina, som åpnet grensene for en økende migrasjonsstrøm fra andre deler av Sovjetunionen – særlig fra Russland. Destruksjonen av det ukrainske førkrigssamfunnet og erstatningen innført av støttespillere av en Stor-Russisk ideologi, ble understøttet av språk- og utdanningsreformer i 1958, som bestrebet seg på å gjøre russisk til det andre morsmålet for alle som ikke var russiske.

Kart over Ukraina med valmuer, utenfor minnesmerket ved Nasjonalmuseet for Ukrainas historie i annen verdenskrig.
Kart over Ukraina med valmuer, utenfor minnesmerket ved Nasjonalmuseet for Ukrainas historie i annen verdenskrig.

Da Ukraina ble uavhengig i 1991 besto én tredjedel av befolkningen av disse russofile migrantene og etterfølgerne deres, spesielt i det industrielle øst og på Krim. Inntil denne dag huser Ukraina den største russisktalende befolkningen utenfor Russland.

I 1991 stemte 90 prosent av befolkningen for et uavhengig Ukraina. Nå, 30 år senere, betrakter Ukraina seg selv som en postkolonial og multinasjonal stat – hverken som «russisk» eller «liten». Samtidig fortsetter russiske politikere å gi Ukraina en russisk innramming for egen vinnings skyld, ignorer dette synet hvordan Ukraina har holdt stand i møte med tvungen assimilering, kulturell differensiering, imperialistisk krigerskhet og kolonial utnyttelse for å bli sitt eget land.

Denne teksten ble først publisert på The Conversation. Oversatt til norsk av Sian O'Hara.

Powered by Labrador CMS