Kronikk

KYIV: Vladimir Putin har feilberegnet i krigen, skriver Harald Høiback. På bildet ser vi ukrainere som står uten hjem som følge av krigen.
KYIV: Vladimir Putin har feilberegnet i krigen, skriver Harald Høiback. På bildet ser vi ukrainere som står uten hjem som følge av krigen.

Krig handler først og fremst om mennesker

Jeg tror ikke at Putin forsto hva slags krig han utløste, og hvilke krefter han satte i sving.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

I Morgenbladet 25. mars kunne vi lese en tankevekkende artikkel om Ukraina-krigen i lys av krigsfilosofen Carl von Clausewitz’ tanker. Her vil jeg ta opp tråden og nøste litt videre. Clausewitz’ innsikter strekker seg nemlig mye lengre enn hans insistering på at krig må forstås som politikk med andre midler, og at det ikke finnes seier i strategien, kun grader av oppnåelse av politiske mål.

Det viktigste av alle strategiske spørsmål

Begynner man å lese Clausewitz’ Om krigen, som kom i sin helhet på norsk først i 2020, vil man bli slått av hvor relevant mange av hans tanker fremdeles er, selv om de ble tenkt ut på 1820-tallet.

For eksempel sitter det nå eksperter og klør seg i hodet over hva Putin kan ha tenkt før angrepet, men det er grunn til å tro at han bommet på det viktigste av alle strategiske spørsmål:

«Den første, overordnede og mest avgjørende vurderingen en statsmann og en feltherre må foreta, er at de på dette grunnlag må fastslå hva slags krig de er i ferd med å utløse, og at de verken oppfatter den som, eller forsøker å gjøre den til, noe den ut fra sakens natur ikke kan være. Dette er det viktigste og mest omfattende av alle strategiske spørsmål».

Jeg tror ikke at Putin forsto hva slags krig han utløste, og hvilke krefter han satte i sving.

Krig i virkeligheten

Russiske myndigheter tenkte heller ikke tilstrekkelig gjennom en annen av Clausewitz’ innsikter. Krig i virkeligheten er noe helt annet enn krig slik den ser ut på tegnebordet:

«Alt i krig er svært enkelt, men selv det enkleste er vanskelig. Disse vanskelighetene hoper seg opp til de skaper en friksjon som ingen kan forstå som ikke selv har opplevd krig [...] Å handle i krig er som å bevege seg i et hemmende medium. På samme måte som den mest naturlige og enkle bevegelse, det å gå, er vanskelig å gjøre effektiv og presist i vann, er det vanskelig å oppnå selv moderate resultater i krig bare ved hjelp av vanlig innsats.»

Ikke bare burde Putin ha tatt mer høyde for uflaks og krigens friksjon. Han burde også ha forstått at Ukraina ville få langt flere støttespillere enn de hadde før konflikten med Russland startet:

Det er heller ikke bare krigshissere i Kreml som bør sette av tid til å lese Clausewitz.

«Forsvareren generelt sett kan regne med mer ekstern bistand enn angriperen. Forsvareren kan være sikrere på ekstern bistand jo viktigere hans eksistens er for alle de andre […] Om det ikke hadde eksistert et generelt ønske om å bevare roen og opprettholde det bestående, ville det ikke vært mulig for siviliserte stater å bestå ved siden av hverandre over lengre tid; de hadde med nødvendighet flytt sammen til én stat. Når det Europa vi kjenner har bestått i over tusen år, kan det bare skyldes virkningen av de samlede interessenes tendens.»

Krigens algebra

Det er heller ikke bare krigshissere i Kreml som bør sette av tid til å lese Clausewitz. Også våre egne eksperter her hjemme kunne ha tjent på å støtte seg mer på hans innsikter. Når man så på tall og styrkeforhold, ikke minst de økonomiske, viste den beregnede sluttsummen at Putin umulig ville sette i gang en fullskala krig.

Les også: Norsk forsvarsekspert sammenligner ukrainske soldater med Heimevernet

Til det ville kostandene være for store i forhold til gevinsten.

Clausewitz var imidlertid smertelig klar over at ytterst få kriger er et resultatet av nytte-kostnadsanalyser alene: «Man ser av dette hvor feilaktig det vil være å tenke seg at krig mellom siviliserte folkeslag bare er resultat av rasjonelle handlinger fra regjeringens side, og at krigen gradvis har kvittet seg med enhver lidenskap, slik at man til slutt egentlig ikke trenger de væpnede styrkenes fysiske påvirkning, men bare det teoretiske styrkeforholdet mellom dem, i en slags krigens algebra.»

Dette er kun smakebiter på alle de innsiktene den gamle prøysser har å tilby. For de som vil ha flere, anbefales hans Om krigen på det varmeste.

Selv koketterte Clausewitz med at han håpet boka i det minste kom til å gjøre inntrykk på de mest interesserte:

«For det var mitt ærgjerrige mål å skrive en bok som ikke ville være glemt etter en to–tre år, en bok som den som interesserte seg for temaet kanskje kunne ta fram mer enn én gang.»

To–tre år viste seg å være en mild underdrivelse, men det er unektelig litt pussig at en bok om nettopp krig har maktet å holde seg så godt. Det er knapt noe fagfelt som har endret seg så mye på 200 år som krig. Clausewitz kjente ikke til cyberforsvar, atomvåpen, fly og kryssermissiler.

Det er knapt noe fagfelt som har endret seg så mye på 200 år som krig.

Han kjente ikke til rettighetssamfunnet, velferdsstat eller FNs sikkerhetsråd. Likevel er han utvilsomt krigens mest oppegående filosof, fremdeles. Hva kan det komme av?

Krigens topologi

Først og fremst var han en spesiell fyr, som levde i en spesiell tid. Og for dem som vil bli bedre kjent med Clausewitz som menneske og tenker, og ikke minst med den tiden han levde i, anbefaler jeg på det uærbødigste min egen: En kort introduksjon til Carl von Clausewitz – Krigens filosof.

For det andre nyter han godt av at han nettopp ikke står midt i vår samtid og blir forstyrret av den samme bakgrunnsstøyen som alle oss andre. Vi kan litt upresist si at han kom langt nærmere krigens topologi enn det noen andre har maktet. Som Jo Røislien skriver om topologi mer generelt:

«På overflaten virker alle problemer unike. Men de fleste problemer ligner på andre problemer, og ved å se bort fra unødvendige detaljer kan topologien avdekke tilsynelatende ulike problemer som i bunn og grunn er like.».

Den tredje grunnen til at Clausewitz holder seg stadig like ung, er at han ikke fortapte seg i kompliserte vitenskapelige labyrinter.

Vitenskapelige labyrinter

Topologimetaforen må imidlertid ikke trekkes for langt. Den tredje grunnen til at Clausewitz holder seg stadig like ung, er at han ikke fortapte seg i kompliserte vitenskapelige labyrinter.

Snarere tvert imot: «Leseren forventer å høre om vinkler og linjer, men i stedet for disse beboerne av vitenskapens verden møter han bare vanlige folk fra dagliglivet som han hver dag treffer på gaten.»

Clausewitz glemte aldri at krig først og fremst handler om mennesker, ikke om maskiner, teknikk og metode. Det er derfor han bør leses. Igjen og igjen.

Powered by Labrador CMS