- Skaper mer splid enn samhold

I forsøket på å reflektere rundt sammenhengen mellom fysiske krav, kompetanse, rekruttering, kjønn og mangfold, sliter vi med å få tak i hva budskapet til Generalmajor Frantzen er. Hvem er gutta, og hva er vi egentlig konkurrerer om?

Et kjennetegn for gode argumenter er at de er logisk bygget opp, sammenhengende og kan underbygges av fakta og gode eksempler. I sin kronikk i Forsvarets forum 18. november presterer Generalmajor Henning Frantzen etter vår mening ingen av delene. Isteden blir flere viktige temaer i debatten om fremtidens forsvar gjenstand for overforenkling og overgeneralisering.

Dette bidrar til at budskapet i kronikken fremstår som flyktig og uklar, som igjen fører til at de virkelig interessante problemstillingene uteblir.

Fysiske krav

Frantzen hevder at fysiske krav har tatt for stor plass i debatten, på bekostning av andre krav tjenesten måtte stille. Han trekker fram eksempler fra Forsvarets høgskole som at beste skytter i 2020 er en kvinnelig kadett, og at to av tre bestemannspremier går til kvinner, før han utbryter at «de beste menn er kvinner».

Eksemplene bidrar ikke til å underbygge argumentet. Fysisk skikkethet, skyteferdigheter, og bestemannspremier er tre ulike kategorier og vurderinger som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. Hvorfor presenteres det som ekstraordinært at kvinner i Forsvaret, som allerede har bestått kravene, presterer bra?

Burde det ikke heller være normalen?

Skyting og bestemannspremie er ikke krav, men anerkjennelser for disse individenes bragder og ferdigheter.

Fysisk skikkethet er derimot et krav, som også er mer komplisert enn ved første øyekast, som Frantzens egne ansatte har påpekt. Det er derfor ikke overraskende at det blir gjenstand for debatt. Frantzen konstaterer selv at det fortsatt er mange funksjoner hvor fysikk er viktig, og at dette fortsatt er sentralt for mange avdelinger og enheter i Forsvaret.

Det vi da står igjen med er at fysiske krav er viktig, men ikke alt. Hvorfor presenteres dette da som en konkurranse?

Kompetanse og mangfold

Videre viser Frantzen til kompetanse han mener har fått for lite oppmerksomhet i debatten, som «analytiske evner, evnen til å resonnere raskt i krevende situasjoner og ta gode beslutninger. Evnen til å raskt lære nye ting. Teknisk innsikt. Realfagskunnskap. Ulike yrkesfag og håndverksferdigheter». Spesielt teknologiforståelse og cybersikkerhet vies oppmerksomhet.

Dette er kjempespennende tanker fra Frantzen, som vi gjerne vil bidra med å utvikle videre. En utfordring her er for eksempel at kompetanse på teknologi og cybersikkerhet deler noen av de samme kjønnsutfordringene Forsvaret sliter med. SSB fant for eksempel ut at mellom 2010-2018 var det kun 10 til 15 prosent kvinner som tok utdanning innenfor IT. Menn var i overvekt på de fleste ingeniørutdanninger og studier innenfor IT.

En positiv trend er dog at andelen kvinner som studerer IT på bachelor- eller masternivå er økende (23 prosent i 2018). Sjef Cyberforsvaret blant annet har tatt til orde for å øke antall elever ved Cyberingeniørskolen, som vi ser på som positivt.

Dette frigjør dessverre ikke Forsvaret fra et ubehagelig dilemma; kjønnsbalansen på kompetanseområdet Frantzen peker ut er i praksis den samme som hos Forsvaret. En økning i kompetansemangfoldet medfører dermed ikke et økt kjønns- eller kulturmangfold, men vil kunne opprettholde dagens status.

Innen kompetanse blir debatten om militære og sivile i Forsvaret noe overraskende satt i fokus. Frantzen hevder debatten er misvisende, men utbroderer ikke påstanden noe videre. Vi sliter med å å få klarhet i hva generalmajoren ønsker å fokusere på: Var dette et poeng koblet til å øke kjønns- og mangfold i Forsvaret, eller handler det om å se forbi kjønn og mangfold i debatten om kompetanse?

Rekruttering

I avsnittet «Et ensidig fokus» viser Frantzen til at flere høyere utdanninger har en kvinneandel over 70-80 prosent, og at søkere med flerkulturell bakgrunn ikke nødvendigvis har godt inntrykk av Forsvaret. Frantzen argumenterer for at Forsvaret burde lykkes bedre med å tiltrekke seg det «nødvendige kompetansemangfoldet» til Forsvarets høyere utdanning ved å «overbevise de om at Forsvaret har noe å tilby dem».

Utfordringene med rekruttering er svært interessant. For i motsetning til sesjon der alle kalles inn, sliter Forsvaret med å få jentene til å møte opp på opptak. Kanskje dette har noe med preferanser hos kjønnene, der kvinner på generell basis ikke ønsker å feile på opptak? Vi vet ikke, men kanskje det er fordi et enkeltstående opptak ikke er eneste veien å gå. Det kan være en idé å identifisere potensielle kadetter i førstegangstjenesten, men dette krever en satsning allerede i soldatfasen.

Når det gjelder søkere med annen kulturell bakgrunn fremheves det at spesielt foreldre ikke har et godt inntrykk av Forsvaret. På den ene siden er dette kanskje ikke så rart, da Forsvarets er en del av statens voldsapparat, uansett hvor mye annet vi måtte drive på med i fredstid. På den andre siden virker påstanden noe forenklet. I følge Forsvarets innbyggerundersøkelse har 7 av 10 et godt inntrykk av Forsvaret, og vi stiller oss tvilende til om alle befinner seg på den negative siden. Hva Forsvaret skal overbevise om og hvem, fremstår dermed som mer sammensatt enn det forenklede bildet Frantzen presenterer.

Uavhengig av dette står vi fortsatt igjen med samme type spørsmål: Hva er det Frantzen prøver å formidle? Handlet ikke dette om konkurranse?

Verneplikt

Den siste argumentasjonen er at verneplikten nå er en juridisk plikt for begge kjønn. Frantzen hevder at lovfestet kvotering av menn til Forsvaret er over.

Han sier på en eplekjekk måte at «gutta, fra nå av er det lik konkurranse».

Hvem er egentlig «gutta» her? Er det gutta som er innkalt til sesjon? Er det gutta som søker jobb som spesialist etter førstegangstjeneste? Er det gutta som søker befalsutdanning? Er det gutta som søker offisersutdanning? Er det gutta som allerede jobber i Forsvaret? Eller er det alle sammen, eller noen av dem?

Les også:

Kvotering og fordommer i Forsvaret

Vi kan anta at generalmajoren sikter til gutta som er innkalt til sesjon, og vi kan anta at det handler om konkurranse med det andre kjønnet. Men hva denne konkurransen handler om vet vi ikke. Er det fysiske krav? Er det skyting og bestemannspriser? Er det kompetanse? Rekruttering til høyere utdanning i Forsvaret?

For øvrig synes vi det er uheldig at kronikken presenteres som en konkurranse mellom kjønnene, da vi synes det bidrar til å skape mer splid enn samhold. Vi ønsker at kvinner og menn er på samme lag, og ikke motstandere.

Flere spørsmål enn svar

Den røde tråden i Frantzens argumenter virker å være fraværende. Det handler om kjønn, fysiske krav og kompetanse. Kronikkens manglende rammer hindrer debatten i å pensle inn på den reelle problemstillingen etter vår mening; hvilke krav bør gjelde for fremtidens forsvar?

Hvilke krav bør anses som operativt hensiktsmessige?

Hvordan kan de måles og vektes mot hverandre?

Vi mener at dette ikke handler om konkurranse mellom menn og kvinner, eller personer med annen kulturell bakgrunn. Vi konkurrerer først og fremst som individer på de krav som stilles.

På dette punkt savner vi Frantzens egne betraktninger om hva disse kravene bør være.

Det kan hende at generalmajoren ønsker å oppmuntre til en mer konstruktiv debatt, men vi sliter med å identifisere hvilken retning Frantzen mener debatten burde bevege seg i.

Fremfor å peke retning ender vi dessverre opp med flere spørsmål enn svar.