Fysiske krav: – Vi må vite hva vi vil

​Igjen dras det opp til debatt knyttet til fysiske krav i Forsvaret. For to år siden uttalte Harald Høiback at når kvinner rekrutteres til stillinger i «den spisse ende» gjennom reduserte fysiske krav, vil dette kunne svekke stridsevnen. Nå følger viseadmiral Elisabeth Natvig opp og spør om ikke kravene bør være stillingsspesifikke, dvs. like for menn og kvinner. Natvig oppfordrer i sitt innspill på intranett til en åpen diskusjon rundt tematikken – det setter vi pris på.

Vi ved Forsvarets høgskole har det utøvende ansvaret for å fastsette rammene for fysiske tester og krav for hele Forsvaret. Det er imidlertid Forsvarsstaben (med ny sjef Natvig i spissen) som har det overordnede ansvaret for testreglementet – og dermed myndighet til å gjøre endringer.

Temaet som Natvig tar opp er ikke nytt. Det blusser opp i det offentlige ordskiftet med ujevne mellomrom, og diskuteres hyppig internt i Forsvaret. Formelt har Testutvalgene av 1979 og 2014 vurdert spørsmålet nøye. Begge utredningene har konkludert med at det er teoretisk riktig å ha ett felles krav for alle i samme type stilling. I praksis har det vist seg utfordrende, og man har derfor allikevel endt opp med differensierte krav. Argumenter for og imot differensierte krav har vi tidligere beskrevet i Forsvarets Forum.

Ulike krav

For å komme et steg videre er det to spørsmål som bør besvares. Det første går på hva som skal være gyldig rasjonale for fysiske krav. I dag har vi en 9-delt skala for fysiske minimumskrav (1 er lavest, 9 høyest). Kravet i en 9'er stilling begrunnes kun ut fra det fysiske arbeidskravet og er derfor kjønnsnøytralt. Dette sikrer at alle i stillingen innehar en spesifikk fysisk kapasitet. Det må sies at svært få stillinger har minimumskrav 9. For alle andre stillinger (1 – 8) begrunnes kravet ut fra en miks av arbeidskravet, helse og fysisk aktivitet, identitet og rollemodell. Her er kravene differensiert på kjønn og alder. En kvinne på 45 år kan tolkes til å ha bedre helse, være mer fysisk aktiv, og være en bedre rollemodell enn en mann på 20, – dersom begge løper 3000 meteren på 14 minutter. Kvinnen vil derfor i dag være kvalifisert for en 7'er stilling, mens mannen kan bekle stillinger opp til krav 5. Dersom vi vektlegger helse, identitet og rollemodell som argumenter for fysiske krav så er det naturlig å fortsatt differensiere på kjønn (og alder). Vektlegger vi bare det fysiske arbeidskravet bør kravet være kjønnsnøytralt.

Individuelle vurderinger

Spørsmålet er imidlertid om det er juridisk rett, «fair» og operativt hensiktsmessig å legge vekt på andre rasjonaler enn det fysiske arbeidskravet. Når det gjelder helse har vi allerede medisinske krav satt av Forsvarets sanitet – kanskje det holder? Og spiller det egentlig noen rolle om kvinne (45) har en aktiv livsstil, hvis hun allikevel har problemer med å utføre fysiske oppgaver som stillingen krever?  

Det andre spørsmålet går på om kvinner skal ha en fair sjanse til å tjenestegjøre i alle type stillinger i Forsvaret – eller om vi kan akseptere at en del stillinger i praksis kun bekles av menn. Når det snakkes om prosentmål for kvinner i Forsvaret; gjelder dette for Forsvaret totalt sett, eller isolert for hver type tjeneste? 

...spiller det egentlig noen rolle om kvinne (45) har en aktiv livsstil, hvis hun allikevel har problemer med å utføre fysiske oppgaver som stillingen krever?  

Det vil si, hvis målet er 20 prosent kvinner i Forsvaret – betyr det minimum 20 prosent kvinner blant logistikksoldatene i Sjøforsvaret og 20 prosent i jegerkompaniet i GSV? Eller der det greit med 39 prosent  i førstnevnte og én prosent i sistnevnte? Dersom det siste er akseptabelt bør trolig de fysiske kravene være like for menn og kvinner. Motsatt; dersom vi skal ha inn en betydelig andel kvinner i alle type stillinger, så bør kravene differensieres. Årsaken til dette ligger i de store forskjellene i kondisjon og styrke mellom menn og kvinner. Like krav, i kombinasjon med ønske om en betydelig kvinneandel, betyr i praksis sterkt reduserte krav for menn. Det er de fleste enige om at er uheldig.

Ulike prestasjoner

Enkelte hevder at kvinner kan prestere like godt fysisk som menn. Det er forså vidt sant, men gir likevel en skjev fremstilling av realiteten. I figuren under viser oppnådd fysisk minimumskrav hos menn og kvinner på sesjon, dersom de hadde blitt vurdert etter en kjønnsnøytral skala.

...forskjellene i fysisk styrke og kondisjon mellom kjønnene gjør det vanskelig å fastsette krav som selekterer og motiverer menn, og samtidig unngår å ekskludere for mange kvinner.

For en stilling med minimumskrav tre  ville kun fire prosent av kvinnene klart kravet. Tilsvarende tall for menn vil være 80 prosent. Mens flere tusen menn vil klare minimumskrav 5 eller høyere hvert år, vil kun 10-15 kvinner klare det samme. Et annet eksempel på den store kjønnsforskjellen fant vi i en studie hos norske kadetter ved våre tre krigsskoler. NATOs anbefalte minimumskrav for kondisjon ble oppnådd av 98 prosent av mannlige kadetter, mens tilsvarende andel for kvinner kun var 19 prosent. De store forskjellene i fysisk styrke og kondisjon mellom kjønnene gjør det vanskelig å fastsette krav som faktisk selekterer og motiverer menn, og samtidig unngår å ekskludere for mange kvinner.

Hva er så løsningen? Ser man internasjonalt er det flere og flere land innen NATO (bl.a. USA og Canada) som benytter kjønns- og aldersnøytrale krav. Vi hadde faktisk kjønnsnøytrale krav på sesjon i Norge fra 2011 til 2016. Endringen til kjønnsdifferensierte krav på sesjon i 2017 medførte ikke de store forskjellene i hvem som til syvende og sist ble selektert til tjeneste. Så kanskje dette handler mest om følelser, og i mindre grad om praktiske konsekvenser?

Hva vil vi?

Løsningen mener vi ligger i besvarelsen av de to nevnte spørsmålene: hva skal være rasjonale for fysisk test, og hvordan skal (eventuelle) målsettinger om flere kvinner i Forsvaret operasjonaliseres? 

Endringen til kjønnsdifferensierte krav på sesjon i 2017 medførte ikke de store forskjellene i hvem som til syvende og sist ble selektert til tjeneste.  

Dette er spørsmål som både Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben, sjef FHS og andre oppfordres til å ta tak i. Vi i det idrettsfaglige miljøet stiller oss til rådighet for beslutningstakerne med tanke på fremkalling av tallgrunnlag, begrunnelser for dagens ordning, belysning av internasjonale trender og som sparringspartnere for mulige alternativer.