Vi har vært og er veldig fokusert på trusselvurderingene og det russiske bastionsforsvaret

Det er behov for å revurdere innrettingen av forsvaret av Norge. De store sikkerhetspolitiske skiftene og den teknologiske utviklingen krever endring. De tiltak som er gjennomført til nå, er ikke tilstrekkelige.

Et nytt opplegg bør inneholde følgende elementer: Nasjonalt bør vi sørge for en tett samordning av militært og sivilt forsvar, et forsvar som er til stede over hele landet, omfattende bruk av reservepersonell og mobiliserbare styrker, samt full utnyttelse av langtrekkende presisjonsstyrte missiler og droner.

Internasjonalt bør Norge være en pådriver for å etablere et sammenhengende forsvar i Arktis, fra Norge til Nord-Amerika, og på samme måte et tett samarbeid med andre nordiske land om militært og sivilt forsvar. Dette kommer i tillegg til samarbeidet basert på Natos operative planer, øvelser og standarder, samt det militære samarbeidet vi har med større allierte i Nord-Amerika og Europa.

I tiden fremover kan ikke hensynet til beroligelse i nord være avgjørende for vår forsvarspolitikk. De mange tiltak som nå må iverksettes, vil kreve en vesentlig styrking av forsvarsbudsjettet.

Les også: Vil alt bli så meget bedre med tillitsbasert styring?

Utviklingen av sikkerhetspolitiske rammebetingelser og forsvarsplaner

Under det meste av den kalde krigen var holdetiden et hovedmål for norsk forsvarsinnsats. Tanken var at vi skulle holde ut til allierte forsterkninger kom på plass. Gradvis ble det utviklet mer konkrete allierte planverk, blant annet SACEURs Rapid Reinforcement Plan fra 1981, og i sum utgjorde dette et meget stort antall styrker med varierende grad av bindinger til forsvaret av Norge.

Forhåndslagring av utstyr for fly og marineinfanteri på 1980-tallet var viktig med tanke på at allierte forsterkninger raskt kunne operere i Norge i krise eller krig. Så snart allierte forsterkninger var på plass, var det forutsetningen at de fleste norske styrker ble underlagt alliert kommando, det vil si øverstkommanderende i Nord-Norge med alliert hatt (COMNON), som igjen var underlagt Natos nordkommando (AFNORTH).

Nyheter

Forsvarssjefen: Nato er i endring

Frem til slutten av den kalde krigen hadde Norge store mobiliseringsstyrker, og tanken var at mange av disse skulle sendes nordover og etablere en forsvarslinje i Troms. Det norske luftforsvaret var oppsatt med luftvern, og flyene var primært innrettet for å kontrollere luftrommet.

Luftstøtte til bakkestyrkene ville primært komme fra allierte forsterkninger. Sjøforsvaret med kystfort, ubåter, fregatter, korvetter og minefelt hadde som hovedoppgave å hindre invasjon fra sjøsiden.

Etter slutten av den kalde krigen ble oppmerksomheten rettet mot deltakelse i internasjonale operasjoner. Med oppløsningen av Sovjetunionen og den generelle svekkelsen av de militære styrker i Russland kom det egentlig ikke noen ny innretting av forsvarsplanene for Norge.

Natos planer ble ikke oppdatert, om enn ikke helt fjernet. Planverket var helt uten troverdighet. De nasjonale planene ble også uklare. Var det fremdeles holdetid som var utgangspunktet? Skulle man også forsvare Finnmark?

Etter hvert som Russland moderniserte sine styrker og gjennomførte større øvelser også i nord, ble det et misforhold mellom Norges og Natos forberedelser på den ene side og russiske styrker på den annen side. Russland ble gradvis også mer selvbevisst og antivestlig i sin retorikk.

Angrepet på Georgia i 2008 medførte knapt noen reaksjon fra vestlig side. Annerledes ble det etter okkupasjonen av Krim og angrepet på Øst-Ukraina i 2014 og det omfattende angrepet på landet i 2022.

Les også: Ekspert sier at tap av Krim kan være starten på slutten for Putin

Nato har nå et oppdatert planverk (DDA) for forsvaret av medlemslandene, og dette vil fremover legges til grunn for styrkeplanlegging og øvelser. Forutsatt at Sverige og Finland blir medlemmer i Nato i nærmeste fremtid, åpner det opp for et militært samarbeid i våre nærområder som vi aldri tidligere har hatt.

Dette bør utnyttes maksimalt og forutsetter at vi kan støtte og motta støtte fra våre nordiske naboland, og at vi Norden også kan samordne forberedelser for alliert støtte i våre nærområder. Vi bør også samordne og utvikle evnen til gjensidig støtte og samarbeid om sivile forsvarsoppgaver.

Fremveksten av Kina som en militær utfordring vil ikke påvirke Norge direkte i særlig grad, i alle fall ikke i overskuelig fremtid. Men stadig økende russisk avhengighet av Kina vil kunne gi Kina større muligheter til å operere fra russiske områder og med bruk av russiske basefasiliteter.

På sikt vil dette kunne bli en ny utfordring i nordområdene. Indirekte vil den kinesiske militære oppbyggingen kunne få store konsekvenser også for Norge. Vi må legge til grunn at USA vil måtte bruke en stadig større andel av sine styrker i Stillehavsområdet, og faren for en to-fronts krig kan ikke utelukkes.

I et slikt bilde blir det avgjørende at vi i Europa tar et større ansvar for egen sikkerhet og ikke baserer oss på amerikanske støtte i så stor utstrekning som i dag. Dette tilsier økt samvirke med de andre europeiske land, særlig i Nord-Europa.

Nyheter

Finnmark landforsvar: – Man har hatt en del voksesmerter

I Norge har vi egentlig ikke utviklet noen ny innretting av forsvarsplanene. Vi har vært og er veldig fokusert på trusselvurderingene og det russiske bastionsforsvaret. Det antas at Russland i en større konflikt vil utvide sin kontroll med områdene rundt Kola for å sikre sine basefasiliteter der og særlig de strategiske kjernevåpen-styrkene.

Følgelig har innrettingen av Forsvaret primært dreid seg om å forhindre dette gjennom avskrekking og i verste fall forsvar. Som tidligere har vi ønsket å trekke på alliert støtte både i avskrekkingsøyemed og i et eventuelt forsvar.

Nordområdene er prioritert, og det er stasjonert flere hærstyrker i Finnmark, både på Porsangermoen og i Kirkenes. Flere marinestyrker opererer også i nord. Samtidig er de fleste luftstyrkene flyttet sørover, med bare noen få kampfly på Evenes.

I løpet av de siste årene er det skjedd mye som bør få konsekvenser for innrettingen av forsvarsplanene. Eksempelvis gjelder dette den rivende teknologiske utviklingen, det nordiske militære samarbeidet som etter all sannsynlighet går inn i en ny fase med finsk og svensk medlemskap i Nato, erfaringer og konsekvenser av det russiske angrepet på Ukraina, og blottleggingen av våre sårbarheter i kritisk infrastruktur.

Med rapportene fra Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen vil regjeringen forhåpentligvis ha et godt grunnlag for å presentere en ny innretting av forsvarsplanene for Norge. Dette bør være et lett forståelig og enkelt rammeverk som blir forstått og støttet i befolkningen.

Sikkerhetspolitiske mål og ambisjoner

De overordnede sikkerhetspolitiske målsettingene bør ligge fast: Å forsvare Norge mot trusler og angrep i samarbeid med allierte og bidra til en regelstyrt verden i samarbeid med andre demokratier.

Dette blir særlig viktig i en situasjon hvor den demokratiske verden utfordres av autoritære stater. Vår ambisjon må være å sikre og forsvare kritisk infrastruktur, også den infrastruktur som er viktig for våre alliansepartnere. Det viktigste i denne sammenheng er tilgang på energi, fungerende kommunikasjonsinfrastruktur og forsyningslinjer til sivile og militære formål.

Vi må også være forberedt på å reparere og gjenopprette slik infrastruktur. Dette betyr at vi må forberede forsvaret av hele Norge. Overgangen mellom sivilt og militært forsvar blir mindre tydelig, og dette utfordrer det såkalte sektorprinsippet som hittil er blitt nokså rendyrket i Norge. Den gjensidige avhengigheten mellom det sivile samfunn og det militære forsvar er på nytt blitt tydelig demonstrert i Ukraina-krigen.

Vår ambisjon må være å avskrekke og forhindre angrep og trusler, og det vil bare være mulig i et tett internasjonalt samarbeid. I den nye sikkerhetspolitiske virkelighet kan ikke hensynet til beroligelse overfor Russland ha avgjørende betydning for innrettingen av vår forsvarspolitikk i nord.

Russland satser på offensiv kapasitet og nye kjernefysiske våpen også i nord. Russlands antivestlige politikk ligger også til grunn for deres politikk i nord. Dette krever en robust forsvarspolitikk, men selvfølgelig uten å provosere i utrengsmål.

Beredskap og organisering

Beredskapslovene gir muligheter som ikke utnyttes fullt ut i dag. Lovene og tilhørende instrukser bør oppdateres og moderniseres. Staten må være forberedt på å kalle inn nødvendige mannskaper for å bevokte kritisk infrastruktur og ikke minst reparere infrastruktur som er skadet eller ødelagt.

Med Finland og Sverige i Nato vil Norge bli et viktig transittland for alliert støtte også til våre naboland. Vi bør derfor forberede mer vertslandstøtte i havner og langs transportlinjer inn i Sverige og Finland. Terskelen for rekvisisjon av mannskap, firma og tjenester må være lav.

Meninger

Er Heimevernet til hodebry for næringslivet?

Prosessene og prosedyrene for anskaffelse av våpen, ammunisjon og utstyr er blitt særdeles byråkratiske og tidkrevende. I en tid med økende spenning vil det bli stor internasjonal etterspørsel etter slike produkter.

Det beste er å ha egen nasjonal produksjon som sikrer leveranser, eller vi må sørge for å inngå i internasjonalt samarbeid med bindende bestemmelser om leveranse i krise eller krig. Vi må være forberedt på å kunne anskaffe større mengder ammunisjon og reservedeler på kort varsel. Det er behov for et minimum av lagerbeholdninger av kritiske innsatsfaktorer, som har vært salderingspost i Norge i lang tid.

Utholdenhet, sikring og overlevelsesevne bør være stikkord både for det militære og sivile forsvaret.

Vi ser at skillelinjene mellom militært og sivilt forsvar er i ferd med å bli uklare. Det gjelder såkalte hybride trusler, og i mange tilfeller er det uklart om disse truslene er utløst av sivile eller militære aktører. Angrep mot sivile mål kan også ramme vår evne til forsvar og til å motta alliert støtte i krise og krig.

Derfor er det et behov for en type planlegging som omfatter både militært forsvar og sivile beredskapstiltak. Denne type totalforsvarslanlegging ville bli betydelig lettere om ett departement hadde ansvaret for både det sivile og militære forsvaret.

I Sverige er det skjedd en omorganisering hvor Forsvarsdepartementet nå er blitt ansvarlig både for det militære og sivile forsvaret. Tilsvarende ansvarsfordeling gjelder i Danmark. I Finland er det også et meget tett samarbeid mellom militære og sivile aktører.

Hvis Norge hadde gjennomført en reform på dette området, ville vi kunne bryte ned disse skillelinjene og lagt grunnlaget for et mer effektivt totalforsvar. Det ville også gjort det enklere å få i stand et godt nordisk totalforsvarssamarbeid som på alle måter vil være i norsk interesse.

Les også: Tyrkias president åpner for å slippe inn Finland i Nato uten Sverige

Virkemidler

Ukraina-konflikten har vist betydningen av ny teknologi, herunder langtrekkende presisjonsstyrte missiler og droner. Dette er kapasiteter som også Norge må benytte på alle typer plattformer – overflatefartøyer, ubåter, fly og Hærens kjøretøyer. Norsk natur og infrastruktur gir gode muligheter for å operere slike systemer fra beskyttede lokasjoner og uten at de kan oppdages. Mange slike systemer kan utvilsomt også opereres av reservepersonell eller mobiliserte mannskaper.

Etter slutten av den kalde krigen ble det et krav om at soldater og offiserer skulle kunne beordres til internasjonale oppdrag. Det ble lagt liten vekt på reservepersonell og mobiliseringsressurser.

Vi er nå i en helt annen sikkerhetspolitisk situasjon, og behovene er helt annerledes. Erfaringene fra Ukraina viser at velmotiverte reservister og mobiliserte med en viss opplæring er meget effektive i operasjoner.

Mange av disse har sivil utdannelse og erfaring som er viktig i et moderne forsvar. De kan lett utdannes til å betjene moderne våpensystemer. Til en viss grad utnyttes dette i Heimevernet i dag. Slike ordninger bør utvides og også tas inn i alle forsvarsgrenene.

Kronikk

Det blir ingen vinnere i Ukrainakrigen – men Ragnarok kan og må unngås

Den norske befolkningen bor hovedsakelig i kystnære strøk. Der er også mest kritisk infrastruktur og selvsagt også de fleste innfallsporter for alliert støtte og forsyninger til sivile og militære formål. Det er behov for å styrke forsvaret i kystområdene. Et tiltak kan være å gjenopprette sjøheimevernet i en eller annen form, som et tillegg til andre forsvarstiltak i kystsonen.

Vi må gjøre oss nytte av de enorme ressursene langs kysten primært til overvåking og sikring, vertslandsstøtte og forsvar. Kystvakten er i dag et viktig redskap. Det er en militær styrke med særlige fullmakter nedfelt i lov.

Den samarbeider med alle offentlige myndigheter som opererer i kystområdene og har også tett kontakt med private aktører som fiskebåter og oljerelaterte selskaper. Dette gir et fantastisk informasjonsgrunnlag som er nyttig både for sivile og militære myndigheter i fred og i eventuelle krisesituasjoner. Et sjøheimevern ville kunne avlaste Kystvakten i mange situasjoner, for eksempel eskorte av besøkende orlogsfartøyer.

Vi lever i en tid hvor forsvaret av Norge og våre allierte utfordres på en måte vi ikke har opplevd på mange tiår. Byggingen av et større og mer robust forsvar tilpasset en ny tid vil koste mye penger. Som et minimum må også Norge leve opp til Natos forpliktelse som to prosent av bruttonasjonalbudsjettet.

Norge er i dag blant ytterst få allierte land som ikke lever opp til denne forpliktelsen – vi ligger under 1,5 prosent, eller som ikke har deklarert at vi har en plan for når vi akter å nå målet om to prosent. Natos toppmøte i Vilnius til sommeren vil ventelig fastslå at dette er et absolutt minimum, som skjerper alvoret. Det vil være en betydelig politisk belastning å bli stående nærmest alene, spesielt overfor USA.

Egentlig kan det argumenteres for at målsettingen om minst to prosent ikke på noen måte er tilstrekkelig for å ivareta de behov som trenges for å bygge et sterkere norsk forsvar. Mange vil oppleve et så høyt ambisjonsnivå som krevende, men det er vanskelig å overse at den internasjonale situasjonen er svært utfordrende, og at Norge har bedre råd til å gjøre et slikt krafttak, noe våre allierte stadig minner oss om.

Følgende forhold er av særlig viktighet i vårt forhold til allierte:

• Forsvaret av Norge må baseres på det kollektive forsvaret i Nato og det planverket som Alliansen har utviklet. Samarbeidet med USA vil fortsatt være avgjørende for avskrekking og forsvar av Norge. Bare USA kan stille tilstrekkelige maritime styrker i nord. Hensynet til beroligelse i nord kan ikke være avgjørende for vår forsvarspolitikk
• Vi må etterstrebe et tett samarbeid med Storbritannia, Tyskland, Nederland og Frankrike når det gjelder sikring og forsvar av offshore infrastruktur og havnefasiliteter.
• Internt i Nato må vi legge vekt på nært nordisk samarbeid både i fred, krise og krig. Utvikling av operative planer, øvelser og styrker og støttestruktur må ses i en nordisk sammenheng.
• Norge må være en pådriver for økt alliert samarbeid i nordområdene. Målet må være å etablere et sammenhengende forsvarsopplegg fra våre nordområder og til nordområdene i Canada og USA.

Følgende forhold er av særlig viktighet i våre egne forsvarsberedelser:

• Også Norge må styrke sitt forsvar og forsvarsbudsjett vesentlig, både for å kunne etablere et troverdig forsvar av Norge og for å kunne bidra med et større antall styrker til Nato og avgi styrker til mer utsatte områder i Alliansen.
• Vi må utvikle en betydelig større styrkestruktur med større grad av mobilisering og reservepersonell.
• Vi må utnytte til fulle de mulighetene som ny teknologi gir med hensyn til langtrekkende presisjonsstyrte våpen i alle forsvarsgrener.
• Organisasjonen må være landsomfattende, og terskelen for innkalling av personell og rekvisisjon må være lav.
• Det sivile og militære forsvaret må ses i sammenheng og organiseres slik at det lett kan samvirke.

Nyheter

2. bataljon overtar vaktholdet i Øst