Det blir ingen vinnere i Ukrainakrigen – men Ragnarok kan og må unngås

Det balanseres på stram line nå. Med signalene fra Det hvite hus om at amerikanske stridsvogner vil bli sendt til Ukraina likevel, tas et nytt skritt over en «rød linje» som Russlands president har trukket. Det har blitt en del røde linjer etter hvert.

Det er mer enn et halvt år siden Putin kunngjorde en liste over våpensystemer som han hevdet var uakseptable for leveranse til Ukraina. Denne oversikten har etter hvert blitt rene shopping-listen for ukrainerne, og det er vel snart bare tunge stridsvogner som ikke er levert. Og kampfly, selvsagt.

Det blir kun et mindre antall amerikanske Abrams-stridsvogner som leveres i første omgang, og som tas fra USAs egne beholdninger. (Det er nærliggende å tro at det vil være vogner som US Marines har tatt ut av sine oppsetninger, og kanskje har noen av dem stått lagret i fjellanlegg i Trøndelag). Mange flere skal kjøpes og leveres senere direkte fra produsenter innenfor rammen av et langsiktig program for finansiering av våpen og materiell til Ukraina (Ukraine Security Assistance Initiative). Det vil ta flere måneder, kanskje år før leveranser av Abrams kan skje i større antall.

Les også: Tyskland sender stridsvogner til Ukraina

Nå løsner det

Det som skal ha effekt for å stå imot en russisk offensiv, som man antar er relativt nær forestående, og for å inngå i en eventuell ukrainsk offensiv, bør helst være på plass i løpet av et par måneder, maksimalt tre.

Primært er det som nå skjer fra USAs side en håndsrekning fra president Joe Bidens side for å imøtekomme den tyske kansler, Olaf Scholz’ bekymring for effekten av tysk «alenegang». Scholz har insistert på at USA må være med i leveransene av tunge stridsvogner før den tyske «proppen» for leveranser av Leopard 2- stridsvogner fjernes.

Meninger

Vi kan komme til å se slutten for Putin før krigen er slutt

Nå løsner det, for tyske Leopard-stridsvogner er det mange av i vestlige land. Norge har dem også. Polakkene vil trolig være først ut – det er jo bare å rulle over grensen. Britene har 14 Challenger2 i den pakken de snart skal levere, og franskmennene har signalisert at deres Leclerc-stridsvogner nå kan bli gitt. Tyskland vil levere 15 Leopard 2 i første omgang, et antall som normalt vil utgjøre en eskadron.

Tenk om den norske regjeringen nå raskt kunne følge opp etter forsvarsminister Grams positive uttalelse sist onsdag. 10-12 Leoparder bør kunne klargjøres for transport i løpet av et par uker, og så sendes sørover. Stortinget orienteres, selvsagt, og der er det helt sikkert et stort flertall for å gjøre det.

Ukrainerne er dyktigere

I beste fall har ukrainerne mottatt et hundretalls tunge stridsvogner før vårbløyta kommer og gjør det uendelige, myrlendte ukrainske landskap i øst uegnet for bruk av tunge stridsvogner – kanskje helt umulig utenfor vei. Ukrainerne har seks nye brigader under oppsetting og trening, og ønsker å gi disse brigadene en så høy grad av mekanisering som mulig. Stridsvogner er selvsagt viktige i den sammenheng, men det er også pansrede personellkjøretøyer og infanterikampvogner som gir beskyttelse av soldater under forflytninger.

Høy mobilitet og fleksibilitet har vært ukrainernes sterke side i krigen, og ble godt illustrert da tre ukrainske brigader feide russerne ut av Kharkiv-regionen i nordøst i september i fjor. Men det koster; ukrainerne har tapt ca. 2.500 pansrede kjøretøyer til nå i krigen.

«Trøsten» er at russerne har tapt mer enn tre ganger så mange, ca. 8.200 ifølge nøytrale kilder som teller slikt. Ukrainerne er også dyktigere enn russerne i å reparere ødelagte vogner, både egne og de vognene de erobrer fra russerne, som skal vær ca. 2.700 til nå.

Ukrainerne har flere tusen pansrede personellkjøretøyer (PPK-er). Hver vogn kan transportere 8-15 soldater i høy hastighet, helt opp i 70-80 km/t på vei. Hele 4.500 PPK-er er levert fra Nato-land, bl.a. 1.500 av den gode, gamle M113 som er tatt fra overskuddslagre (Forbes 5.12.22). Disse vognene kan følges av selvdrevet, tungt artilleri (bl.a. våre M109) og langtrekkende rakettartilleri (amerikanske HIMARS og norsk-britiske MLRS). De siste tilskudd, som ser ut til å nå frem i tide før en ventet russisk offensiv, er et hundretalls amerikanske Stryker og like mange Bradly infanterikampvogner (Bradly er arvtageren etter M113 i US Army).

Alle disse pansrede kjøretøyer, fra de aldrende M113 til de moderne Bradly, fører den ukrainske hæren ut av sitt russiske preg og over i et vestlig, Nato-preg. Over hele linjen er de vestlige våpensystemer de russiske overlegne, når generasjonene sammenlignes.

En tilleggsfaktor i denne sammenligningen er at de russiske vognene er dårligere vedlikeholdt, og derfor bryter sammen oftere. Med mindre den russiske etterretning og den militære ledelse er selvpålagt «hjernedøde» vil dette faktum ha nådd frem til Putin. Nå teller han på knappene. Han vil som sagt helst oppnå å bli heroisk og historisk. Det oppnår han ikke ved å tape for ukrainerne på slagmarken.

Les også: Norge gir Leopard til Ukraina

Putin er ikke Hitler

Å stå overfor «hele Nato» som motstander, derimot – og det kan fremstilles som at han gjorde sitt aller beste for å redde fedrelandet mot en overhengende trussel fra det dekadente Vesten, med selveste USA som hovedaktør i bruken av Ukraina som stedfortreder i en krig for å knuse Russland – ja, da kan han kanskje komme unna med det.

Putin har trening i å konstruere slike fremstillinger, og han har et propagandaapparat til disposisjon som kan formidle det. Spørsmålet er imidlertid om ikke den russiske befolkning, som i mer enn to decennier nærmest har vært hypnotisert av Putins propaganda, etter hvert har begynt å se at ting ikke stemmer, gradvis kommer ut av transen og er mindre mottagelig for nok et røykteppe som skal tildekke realitetene.

Den økende misnøye med krigen både i elitene og i befolkningen er selvsagt registrert av Putin, og gjør seg gjeldende i hans tenkning. Selv en «tsar», som i russisk tradisjon besitter all makt, og derved har rett i alt han sier og gjør, kan forsvinne før omverdenen får sukk for seg. Det har skjedd mer enn én gang i Russland. Det er nok også med i Putins overlegninger i disse dager.

Er Putin like syk i hodet som Adolf Hitler var mot slutten av 2. verdenskrig, kan det se mørkt ut om det rakner på slagmarken, og om han ikke har en plan av den art som jeg har nevnt for å komme ut av det. Hadde Hitler hatt atomvåpen til sin rådighet hadde han brukt dem. Men Putin er ikke Hitler, og selv om han kjører seg fast i Ukraina, råder han over svære militære, økonomiske og befolkningsmessige ressurser.

Han har med andre ord et handlingsrom, som Hitler ikke hadde. En undergang for Putin kan likevel som sagt komme brått, og uten at han får tatt andre med seg, selv om han hadde villet. Men han kan også bli sittende lenge ved makten, beskyttet av et sikkerhetssystem hvor systemets enkeltaktører trolig er mer opptatt av å overleve selv enn av å konspirere mot Putin.

Et enkelt valg

For å sette dette litt på spissen: Om man kan velge mellom:

Meninger

Det hadde vært fint med litt mer informasjon om artillerigranater

1. Et krigsforløp som kan vare lenge, som dreper og lemlester soldater og sivile hver dag, skaper hungersnød i fattige land, river opp globale forsyningskjeder og handelssamkvem, drar ressurser til krig og gjenoppbygging som kunne vært allokert til å møte klimautfordringene, og – ikke minst – torpederer initiativ for å forlenge eksisterende og bli enig om nye nedrustings- og rustningskontrollavtaler om atomvåpen, hindrer arbeidet med å lage «kjøreregler» for aktiviteter i verdensrommet og det samme for bruk av kunstig intelligens som del av våpenteknologi og -systemer, og - i verste fall – et krigsforløp som kan ende med «verdenskrig», med mulig utveksling av atomvåpen,

eller

2. Et krigsforløp som avsluttes med våpenhvile etter en tids utmattende stillingskrig, med offensiver innimellom som flytter frontlinjene frem og tilbake, en våpenhvile som følges opp med bilaterale og multilaterale diplomatiske prosesser, i regi av FN-systemet, OSSE og alle som kan krype og gå av statsoverhoder med potensiell påvirkningskraft i fremtidige prosesser – prosesser som gjerne kan pågå i ett eller flere tiår.

Ja, hva velger man da?

Det burde jo egentlig være et enkelt valg. Særlig når menneskehetens eksistens i ytterste konsekvens kan stå på spill. Men det er åpenbart ikke så enkelt. Kanskje man ikke har et reelt valg? Er krigen i Ukraina blitt et slags «Catch 22»? Er veien til fredsforhandlinger avhengig av at en annen vei må gås først, en vei som gjør det urealistisk - rett og slett umulig - å få de krigførende parter til å velge våpenhvile og samtaler?

Slik retorikken har utviklet seg mellom presidentene i Moskva og Kyiv kan det dessverre se slik ut nå. Men det kan endre seg. Putin er under press, og Zelensky vil gjøre det Biden ber ham om (etter å ha konsultert Nato-landenes statsledere). De forsøk Zelensky har gjort på å trekke Nato direkte inn i krigen er blitt resolutt parkert av Biden.

President Vladimir Putin ble Russlands president to decennier før Zelensky havnet i presidentembetet i Ukraina. Han drømmer om å gå over i historien som en moderne utgave av tsar Peter den store.

Det kan han nok skyte en hvit pinn etter. Mens Zelensky fremstår som en uredd og samlende lederskikkelse for et folk i krig, ser vi nærmest det motsatte i Putin - en feiging som dekker seg bak en mur av sikkerhetstiltak, løgnaktig propaganda og brutal undertrykkelse av all opposisjon. Men suicidal er han neppe, og skulle han finne på å trykke på atomknappen har han tatt skrittet inn i sin egen undergang. Derfor gjør han det ikke – tror jeg.

Nyheter

Adresseavisen: Ukrainske skarpskyttere skal trene i Trøndelag