Vi kan komme til å se slutten for Putin før krigen er slutt

Grunntrekkene i et menneskes personlighet formes allerede fra tre til fem års alder, og Vladimir Putin var en kranglevoren unge der han vokste opp sammen med en kriminell ungdomsgjeng i et bakgårdsmiljø i Leningrad på 1950- og 1960-tallet.

Ingen har så veldokumentert og inngående beskrevet Putins oppvekst og utvikling fra gategutt til despot som den russisk-amerikanske journalist og forfatter Masha Gessen. Putins personlighetstrekk er av mange forsøkt innpasset i et bilde som er gjenkjennelig og forståelig: fascist, nasjonalist, machiavelli-inspirert og narsissist går igjen.

«Diabolsk triade»

Den beskrivelse av Putins psyke som trolig står seg best, faglig sett, er gitt i form av en fjerndiagnose av professor (emeritus) i psykiatri, Ulrik Fredrik Malt, som i mars i år i en kronikk i Aftenposten plasserte Putins adferdstrekk i sykdomsbildet «Diabolsk triade», også kalt «Mørk triade».

Malt skriver at det er en kombinasjon av sluhet og falskhet med vekt på egeninteresse og personlig gevinst, samt ufølsomhet og amoral - bruk av skamløs løgn og manipulering av andre mennesker inngår også; det kunne vært kalt machiavellisme, skriver Malt. Men Putins trekk er verre enn som så – for i tillegg kommer sterke asosiale og narsissistiske trekk.

Når vi tenker tilbake på det vi har sett av Putin, hans uttalelser og handlinger gjennom 2022, er Malts beskrivelse treffende.

Ondskap

Gjennom mediene formidles de systematiske ødeleggelser av sivil infrastruktur i Ukraina, med missil- og droneangrep rettet mot strøm- og vannforsyning, i en tid da de kaldeste vintermånedene står for døren.

Mindre påaktet er det at Putin har beordret «beskytning» av jordbruksområder med klasevåpen, det vil si små miner, som det vil ta tiår å fjerne etter at krigen tar slutt.

Ren ondskap. Ingen militær verdi.

Det rammer ikke bare ukrainerne og deres økonomi, men millioner på millioner av mennesker i fattige land som er avhengige av import av matkorn fra kornkammeret Ukraina.

Det er et monster som sitter i Kreml. Det er Putins krig. Hans militære og politiske rådgivere har gitt ham elendige råd, det er så, men det er en pris Putin må betale fordi han kvitter seg med folk som ikke snakker ham etter munnen og forteller ham kun det han liker å høre.

Utenfor normalen

Kronikk

Slik kan kulda bli et utspekulert våpen i Ukraina-krigen

Å lide av det professor Malt beskriver er egentlig også å være en idiot, mest i moderne betydning av ordet, men på en måte også i den opprinnelige greske, hvor idioter i den klassiske verden var dem som ikke tok del i styre og stell.

Putins «styre og stell» skjer avsondret fra den virkelighet det russiske folk og verden for øvrig befinner seg i. Han står utenfor det normale, i en boble, hvor han har forenklet alt med utgangspunkt i en kvasifortelling om både eldre og nyere russisk og europeisk historie.

Det tillater hans meget spesielle og innskrenkede intellekt å fungere i et samfunn hvor innbyggerne gjennom århundrer er innpodet at all makt er samlet hos én person, den sterke mann i Kreml – tsaren. In casu, Putin.

Og makt er det samme som rett i det russiske samfunn. Rett til å stjele og rett til å herse med folk, bare man ikke stjeler fra og herser med noen høyere enn eller på samme nivå som en selv i samfunnshierarkiet.

Selv oligarker må passe seg. Olje-oligarken Mikhail Khodorkovskij, forsynte seg for grovt overfor likemenn i hierarkiet og var ikke forsiktig nok i det han sa om Putins styre og stell; det resulterte i beskyldninger om skattesvindel og lang fengselsstraff.

Patriarken

Putins propagandamaskin er så voldsom at russere flest nærmest har vært hypnotisert de to siste decennier. Det bidrar sterkt til denne situasjonen at lederen for den russisk-ortodokse kirken, patriark Kiril, har valgt å gi sin velsignelse og fulle støtte til Putins krig.

Han ligger selv i krig med patriarken for den ukrainsk-ortodokse kirken. Hans TV-overførte søndagstaler er rene propagandaforestillinger om Putin som Guds gave til russerne og hvor godt de vil få det i himmelen de unge menn som kjemper og dør i Ukraina for Moder Russland.

Kritisk til Putin

De siste par måneder, spesielt etter at Putin beordret delvis mobilisering, synes imidlertid stadig flere russere å våkne av transen. Det ulmer i folkedypet, og uroen er påtakelig i elitene og i de ulike væpnede grupperinger i samfunnet, grupper som ikke alltid tar ordre fra eller koordinerer seg med det ordinære militære apparat.

Wagner-gruppen på cirka 50.000 individer totalt, hvorav cirka 7.000 er involvert i Ukraina-krigen, er trolig den viktigste målt i betydning på slagmarken og i innflytelse i Kreml. Dernest kommer den tsjetsjenske troppekontingenten.

Ingen av dem tar ordrer fra russiske generaler. Det er henholdsvis den selvbestaltede militære leder, Jevgenij Prigozjin og den fungerende statsminister Ramzan Kadyrov som har kontrollen over disse væpnede styrkene, og begge er etter hvert blitt svært kritiske til Putins måte å drive operasjonene i Ukraina på.

Maktfaktor

I tillegg finnes en rekke paramilitære grupper i Russland: Innenriksministeriets folk er bevæpnet, det samme er forsvarsministeriets. FSB med underlagte sikkerhetsstyrker er en betydelig maktfaktor. Ja, endog flere kriminelle grupper er tungt bevæpnet («Breaking Defense», 19. desember).

Putin har bygget et tett sikkerhetssystem rundt sin person, og han har kontroll inntil den dagen han plutselig ikke har kontroll lenger. Den dagen kan komme før krigen tar slutt, slik det nå ser ut.

Fra «militær spesialoperasjon» til krig

Lille julaften brukte den russiske president ordet «krig» for første gang om det som skjer i Ukraina, og ordvalget var knyttet til at han mente det var på tide å få en slutt på denne krigen, som han til da har vært meget nøye med å omtale som en «militær spesialoperasjon» - nærmest et raid, altså.

Det kunne det også ha blitt om Vladimir Putin hadde hatt bedre etterretning om de ukrainske forsvarsforberedelser og om de russiske troppene hadde vært i den tilstand som rapportene fra hans korrupte og servile militære ledere avga. Siden 2010 hadde Putin latt rublene flomme til oppbygging og modernisering av de væpnede styrker, men pengestrømmen fant mange sideveier.

Narrespill og slag i munnpartiet

Bokseren Mike Tyson var treffsikker i ringen. Han kunne også være treffsikker, rent verbalt, utenfor ringen. Han har sagt at alle har en plan inntil de får et slag i munnpartiet. Det har blitt en del slag i munnpartiet for Putins del, og nå innrømmer han at de russiske styrkene står overfor store utfordringer langs frontlinjene i Ukraina.

Det er på tide å få slutt på denne krigen, sier Putin nå, og signaliserer at han er klar til å begynne forhandlinger. Siden han har servert løgner på løpende bånd og drevet det reneste narrespill (maskirovka på russisk) helt siden han «drev øvelser, uten andre planer, og kun forflyttet avdelinger på eget territorium», som var hans omkved gjennom et halvt års tid før angrepet kom, så er det vel knapt noen grunn til å tro på det han sier nå heller.

200.000 soldater

Mest sannsynlig er det et forsøk på å tåkelegge forberedelser for en planlagt offensiv et stykke inn på nyåret. Putin har gjort som Hitler da sistnevnte hadde mistet en armé i slaget om Stalingrad i februar 1943; «Setzen Sie Mir einen Neuen Armee auf!», skrek Hitler til sine generaler.

Putin har beordret en ny armé oppsatt med 200.000 soldater, som nå er under organisering og oppbygging med våpen, materiell og trening.

Kronikk

Operasjonsområdets påvirkning på krigføringen i Ukraina

Planlagt regi for egen sorti

Men hvorfor ikke ta Putin på ordet? USAs president har fått Kongressen med på å støtte Ukraina med moderne våpen og ammunisjon «as long as it takes», og i den nylig vedtatte pakken inngår det meget avanserte luftforsvarssystemet Patriot.

Putin fnyser riktignok av at vestlige kilder omtaler Patriot som verdens mest avanserte luftforsvarssystem – han mener nok at S-500 med sine hyperpersoniske bakke-til-luft missilene (som ble satt i masseproduksjon i april i år) er mer avansert.

Likevel vil jeg tro at Putin regner litt på opsjoner for tiden. Skal - skal ikke. Enkelte observatører, som mener å «kjenne lusa på gangen», ser tegn til at Putin er i ferd med å planlegge regien for sin egen sorti.

Han har distansert seg fra ansvaret, peker på problemer som han sier andre har stelt i stand, ber forsvarsminister Sergej Sjojgu og generalene om å lytte mer til kritikk, og det siste er altså at han, Putin, egentlig aldri har ønsket uvennskap med Vesten, og nå gjerne vil forhandle om fred.

Zelenskyjs USA-besøk

Det har som sagt ikke akkurat gått på skinner for Putin, og nå ser han at ukrainernes motstandskraft vil bli styrket. President Volodymyr Zelenskyjs besøk i USA var godt timet; om få dager mister demokratene flertallet i Representantenes hus.

Etter en mesterlig god tale, som spilte på alle de strenger som erfaringsmessig beveger amerikanske politikere, har Zelenskyj bidratt kraftig til at demokrater og republikanere vil stå samlet i politikken overfor Ukraina i lang tid fremover.

Medio desember fikk president Joe Biden den franske president Emmanuel Macron til å love å øke Frankrikes våpenleveranser til Ukraina, mot at USA skulle anstrenge seg mer i retning dialog og forhandlinger. Det kunne nærmest bli litt som Natos dobbeltvedtak på midten av1980-tallet: demonstrasjon av styrke og en utstrakt hånd. Det lyktes den gangen.

Med ryggen til Vesten

Det blir nok uansett, og dessverre, som den nesten 100 år gamle real-politikeren Henry Kissinger sa til deltagerne i World Economic Forum kort tid etter Russlands angrep, at om krigen varer lengre enn et par-tre måneder vil vi oppleve at Russland snur ryggen til Vesten for godt.

Putins retorikk nå om at han egentlig aldri har sett Vesten som fiende får bare henge der i luften - intetsigende. For dem som har lest Vladimir Putins tiltredelseserklæring, som sto på trykk i Moskvas to største aviser i 2000 – noe Kissinger helt sikkert har gjort – var en slik vending egentlig ikke så vanskelig å forutsi.

Den kom gradvis og kulminerte med truende språk og ubehersket mimikk og kroppsbevegelser under en sikkerhetskonferanse i München i 2007, med USAs og Vest-Europas politiske topper på de fremste benkeradene. (Om noen skulle ha vært i tvil om at Putin har psykopatiske trekk, vekslende fra tilgjort sjarm til ukontrollert raseri, fikk man se sykdomsbildet der.)

Putins politiske manifest og fiender overalt

Putin beskrev i nevnte erklæring, som i ettertid er omtalt som hans politiske manifest, at målet er å gjenreise Russlands storhet. Det vet etter hvert «hele verden».

Den strategi Putin trakk opp for å nå målet var utformet etter en såkalt multivektormodell, som hadde som prioritet å søke samarbeid med USA og Europa, men med gardering mot at det ikke ble vellykket.

Alternativer gikk mot øst - hovedsakelig Kina -, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika. Om Putin egentlig, noen gang, hadde tro på at et bredt anlagt samarbeidsfremstøt mot Vesten ville lykkes, er et spørsmål som i dag nærmest kun har akademisk interesse. Med Putins psyke, forsterket med KGBs doktrine om å se etter mulige fiender over alt, tror jeg den vestorienterte vektor var fiktiv og dømt til å mislykkes. Putin drepte tidlig de små tilløp til vestlig tilnærming som Michail Gorbatsjov og Boris Jeltsin sto for, og han har gjort Russland til en pariastat.

Bistand og bekymring

Det forholdet må vi bare lære oss å leve med. Vi kan starte her hjemme med å bygge opp Forsvaret igjen og styrke samfunnets beredskap mer generelt. Det småtteri regjeringen har kommet med så langt gir en viss grunn til bekymring i så henseende.

Det står mer respekt av det vi gir av bistand til Ukraina. I 2023 bør vi se at rikspolitikerne våre tar alvoret i den nye situasjonen inn over seg, og tar fatt sammen med våre svenske og finske venner – ja, danskene også, etter hvert – for å realisere en ny og militært sterk geopolitisk enhet og stabiliserende faktor i Natos forhold til Russland i nord.

Vi har to kommisjoner i arbeid, som i mai 2023 skal gi forslag til hvordan vi bør innrette og organisere oss. Det blir spennende å se hva de kommer med. Jeg må innrømme at jeg har bange anelser, men likevel et håp om at disse anelser blir gjort til skamme.

Professor (emeritus) Rolf Tamnes, kanskje vår fremste sikkerhetspolitiske ekspert og premissgiver gjennom de siste par decennier, er heldigvis medlem av Forsvarskommisjonen. Det renner meg i hu noe han skrev for en del år siden – det lød omtrent slik:

Det synes å være en overordnet sikkerhetspolitisk strategi for norske myndigheter å være med uten helt å være med.

Tenk om vi kunne være med, helt og fullt, for en gangs skyld, i vern og forsvar av de verdier vi lovpriser i vår rettsstat og vårt demokrati, verdier som allerede er, og enda mer i årene fremover vil være, under angrep fra autoritære regimer – primært hybride, men aggresjon med militærmakt er i 2022 demonstrert i hjertet av Europa.

I denne ånd ønsker jeg Forsvarets Forums økende skare av lesere et godt nytt år!