– Vi må ha utholdenhet til sjøs og på land

Nå kan det se ut til at vi omsider kan få kastet bedre lys over konsekvensene av kampflyvalget i 2008-2009. Jeg har registrert at Aftenposten, VG, DN, Klassekampen, Nordlys/Nordnorsk debatt i tillegg til Forsvarets Forum har tatt for seg den oppsiktsvekkende kostnadsutviklingen ved drift av kamplyet F-35.

At vår forsvarssjef sier at F-35 er et bra fly er det vanskelig å være uenig i, men egentlig irrelevant. At flygerne våre skryter uhemmet av flyet, er naturlig; hvem vil ikke gjerne kjøre Ferrari hver dag. Sjefen for Luftforsvaret synes i hvert fall at det er fint.

Vi snakker tross alt om verdens kanskje mest avanserte kampfly – men også det dyreste. En ekstra Ferrari-post i forsvarsbudsjettet hadde vært informativ.

«Tilnærmet sømløs»

Det er litt ironisk at våre F-35 flygere vil bli opplært i et treningsfly i USA som er laget etter Saabs kostnadseffektive produksjons- og driftskonsept i samarbeid med Boing, og med et teknologisk nivå og instrumentering som matcher F-35A, slik at det blir en tilnærmet «sømløs» overgang fra treningsfly til kampfly. Mens Gripen-konseptet er blitt verdensledende på kostnadseffektivitet i produksjon og vedlikehold, har F-35 blitt stadig mer komplekst og kostbart. Bare siden 2019 har Lockheed Martin plusset på totalregningen med 1,9 milliarder dollar for oppgradering av F-35.

Les også: Det amerikanske luftforsvaret ser etter nye flytyper. F-35 kan ikke brukes hele tiden, innrømmer sjefen for US Air Force.

I de flyene vi mottar er det ca 870 feil; bare to ble rettet det siste året.

Nå setter Pentagon og House Armed Services Committee i Kongressen foten ned og forlanger at Lockheed Martin oppgir en endelig dato for når flyet er kvitt alle feil og fullt operativt for å løse de oppgaver det var ment for, og – de vil ha den endelige prislappen.

Lite hensiktsmessig

Les også:

Budsjettet: For dårlig på bemanning og frykter kostnadssprekk

Kampflyprosjektet kan ramme Forsvaret hardt, frykter politikere.

Det som bør slå enhver som tar utgangspunkt i småstaten Norges overordnede sikkerhetspolitiske mål, som er lavspenning i Nordområdet hvor vi har grense til stormakten Russland, er at det har lite for seg å fly over Øst-Finnmark og Barentshavet uten å synes på radar. Det samme gjelder flygninger for å inspisere og avskjære russiske fly som kommer nær norsk luftrom langs kysten. Tvert i mot – det er et viktig poeng at Norge er synlig til stede med egne fly, fartøyer og landmilitære enheter, både i normal fredstid og i situasjoner med økt spenning som kan føre til konflikt. Da er det evne til konflikthåndtering som gjelder. Det er forutsigbarhet og et avpasset reaksjonsmønster som er førstelinjeforsvaret.

Russerne skal gjenkjenne handlingsmønsteret fra de mange interaksjoner de har hatt med norske myndigheter gjennom årene, i gode som i dårlige dager. Uforutsigbarhet skaper frykt, som igjen skaper nervøsitet og kan føre til dårlige beslutninger.

Kampfly med stealth har selvsagt først og fremst relevans den dagen ballongen skulle gå til værs. Forhåpentlig kan vi få alle eller de fleste i luften før russiske hypersoniske glidere, som vi ikke har forsvar mot, treffer Ørland hovedflystasjon og den fremskutte stasjon på Evenes. I en slik situasjon ville en skvadron JAS-39 E kunne spres til småflyplasser og enhver god 800 meter veistrekning, hvor flyet «snus rundt» med betjening av fem vernepliktige og én tekniker med et par kjøretøyer med drivstoff og våpen. Hadde vi enda anskaffet tankfly, slik at F-35 kunne ta av og holde seg lenge i luften. Et høyt beredskap og god kapasitet for rask reparasjon av flystripe (RRR) blir viktig.

USA-hjelp

Det kan nå se ut til at vi får hjelp av amerikanerne til å ruste opp tre av flyplassene våre om den avtalen som er fremforhandlet om modernisering av våpenavtalen fra 1950 blir godkjent i Stortinget.

Profilen for F-35 med sine egenskaper, og med de siste års samtrening med amerikanske strategiske bombefly, gir et bilde av at de skal inngå i en førsteslagsstrategi mot Russland. Da er det nærliggende å anta at det er de strategiske ubåter (SSBN) og installasjoner på Kolahalvøya som understøtter disse, som er de primære målene. Som avskrekking kan man si at dette er effektivt. Når det imidlertid er erklært policy at slike flygninger – det samme gjelder for øvrig seilinger i Barentshavet - skal skje uregelmessig og derved uforutsigbart, er det mer å anse som kontraproduktivt etter mitt ringe skjønn, i hvert fall målt opp mot norsk lavspenningspolitikk. Det var bedre om slike flygninger i fortsettelsen skjedde regelmessig og helst med flere land representert i flygningene.

At vi har sett det svenske luftforsvars JAS Gripen eskortere USAs bombefly over svensk territorium den senere tid er et positivt trekk i denne sammenheng.

Les også:

Kampflyutgiftene har økt med 16 milliarder

Russere er ikke dummere enn at de ser dette bildet.

Den dagen USA har utviklet neste generasjon strategiske stealth-bombefly, B-21 til operativ status, vil bildet endre seg. (Dagens B-2 er også stealth, men de er svindyre, få og i snitt 25 år gamle.) Da er flyene i posisjon for avlevering av våpen uten å være fanget opp på radar – i hvert fall med den radarteknologi russerne har i dag. Det vil imidlertid være en stor fordel om radarer, andre sensorer og kommando-/kontrollsentra kan bli slått ut i forkant av en slik operasjon med B-21/B-2, som vil være koordinert med ubåter og overflatefartøyer som posisjonerer seg med langtrekkende presisjonsvåpen. Kampfly med stealth vil være viktige i en slik rolle.

Det bilde som avtegner seg, og som russerne helt sikkert ser, er at Norge har et flyvåpen som kan inngå som en viktig modul i en slik strategi fordi de er stasjonert nær målene.

Les også:

– Vi er ikke i fred, men innser vi det?

Dersom vi skulle legge til grunn at russerne har planer om å etablere et fremskutt forsvar for å beskytte strategiske ubåter (SSBN) og vital militær infrastruktur i nord i en spent situasjon, det såkalte bastionforsvaret, er F-35 et formidabelt våpen for å bekjempe fremrykkende russiske styrker både på bakken, i luften og til sjøs. Da ville stealth-egenskapen virkelig komme til sin rett, om den har vært vedlikeholdt.

Det er imidlertid mye som tyder på at Russland har gått bort fra bastionforsvarskonseptet og at F-35 derved ytterligere blir eksponert som en potensiell modul i et oppgjør mellom stormakter som konkurrerer i Arktis.

Må se hele bildet

Dette må den nye forsvarskommisjonen se på, og kaste blikket fremover, helst mot 2050. Da er det aktuelt å få vurdert hvordan andre kapasiteter enn kampfly bør komme til for å møte utfordringene: Et forsterket kystforsvar, langtrekkende presisjonsvåpen, droner for ulike formål, beskyttelse mot elektronisk krigføring, blant annet mot GPS-forstyrrelser, transportkapasitet for rask innsetting av spesialstyrker mot raids og – ikke minst – flere «øyne og ører» rundt om i samfunnet i form av HV-soldater og vernepliktige som har avtjent førstegangstjeneste. Vi må ikke la kostnadene ved driften av 52 kampfly fortrenge slike behov.

Til slutt: Det bør være åpenbart for de fleste at fly er den del av allierte unnsetningsstyrker som kan innfinne seg først dersom artikkel 5 i Atlanterhavspakten skulle bli utløst, men det forutsetter at vi har nasjonale stridskrefter med tilstrekkelig utholdenhet, også på bakken og til sjøs.