–Vi er ikke i fred, men innser vi det?

Forsvaret er en fantastisk arbeidsplass. Noen ganger er man også så heldig at man får muligheten til å betrakte diskusjonene hjemme på litt avstand. Litt faglig påfyll er ikke å forakte, og gjerne ser man tingene i et litt annerledes lys også. Ikke nødvendigvis mer riktig, men annerledes.

Etter et halvår ved National Defense University har vi knapt snakket om tradisjonelle domener.

Kort oppsummert har det vært «Space», «Cyber», «Information Warfare», «Cognitive Domains» og tverrsektorielle utfordringer som har vært tema.

Det skjer uavhengig av om faget har vært strategisk ledelse, mobilisering, strategi eller makroøkonomi. Det er ikke ulikt de utfordringene jeg mener vi også burde diskutere og løse hjemme i Norge.

Men disse problemstillingene opplever jeg dessverre tar lite spalteplass i debatten rundt forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Som en amerikansk valgkamp

Observert utenfra så er det i de mest debatterte forsvarssakene i Norge noen likehetstrekk med en amerikansk presidentvalgkamp.

Det er ganske polarisert og ingen av polene ser ut til å rikke seg en millimeter eller innrømme at motparten har et poeng.

Les også:– Min bekymring er at Forsvaret ikke makter å åpne opp for nye tanker, ny kompetanse og nye løsninger.

Eksperter, eller fagfolk, lyttes kun til når det passer eget standpunkt. Nå er jo debatt noe jeg og de aller fleste andre ønsker velkommen. Det pleier å gi økt kunnskap, men i de mest diskuterte sakene så begynner jeg å tvile på om vi blir særlig klokere. Min opplevelse er ofte at det er snakk om bidrag til polarisering, og egen avdeling eller forsvarsgrens fortreffelighet. Svendsen-utvalgets rapport fikk også opp temperaturen. Hos enkelte i all fall. Det er bra, men i stedet for en diskusjon om man trenger sivil eller militær kompetanse, så hadde jeg vel håpet at noen heller tok tak i et par utfordringer jeg mener burde bekymre oss mer enn om aktørene har uniform eller ikke.

Krigføringsdomener

Det er lenge siden krigføringen var begrenset til domenene luft, land og sjø. Dagens krigføring pågår i flere domener og dimensjoner. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette og stadig nye domener og dimensjoner benyttes til krigføring. Space-, cyber- og informasjonsoperasjoner er kjent, men det kommer nok ikke til å stoppe der. Og her kommer det store problemet. I våre vestlige demokratier har vi fordelt makt mellom en rekke aktører; et velprøvd system der man har sikret seg at ingen får for mye makt eller innflytelse.

Aktører med makt balanserer hverandre.

Les også: Hvis Forsvaret skal rekruttere og beholde den kompetansen vi har bruk for, må vi se kritisk på de ulike kravene vi har satt til oss selv, skriver Gunn Elisabeth Håbjørg.

Sektorprinsippet i Norge er en del av vårt styringssystem og mange mener at sektorprinsippet medfører en tydelig og avklart ansvarfordeling. I teorien er det kanskje det. Men teori og praksis er ikke alltid det samme. Sektorprinsippet kan utnyttes av våre motstandere. Ved å kontinuerlig bevege seg mellom ansvarsområder for det enkelte departement, får vi utfordringer med koordinering og hvem som tar ansvar for hva.

Jeg tror vi har mange utfordringer innenfor den enkelte sektor som aldri løftes til det nivået som det burde for en tverrsektoriell analyse og vurdering med tilhørende tiltak. Kanskje mottiltaket bør komme fra en helt annen sektor dersom vi utnyttet alle nasjonens maktmidler effektivt?

Krigens karakter i dag

Den neste utfordringene vi bør ta innover oss er at vi opplever og tenker vi er i dyp fred. For vi er jo ikke i krig. Jeg er ikke kompetent til å diskutere alle juridiske aspekter rundt definisjonen av fred, krise og krig, men det kan jo være man bør tenke litt nytt på dette området også i det 21. århundre. For selv om de fleste hevder at krigens karakter ikke har endret seg, utvikles måten krigen føres på kontinuerlig. Vi må derfor spørre oss om krig i det 21. århundre er utøvelse av voldsmakt mellom stater, eller er det andre krigføringsteknikker som benyttes for å få en motstander til å agere slik man ønsker?

Les også:

– En foruroligende tanke

Å tro at man kan løse Forsvarets problemer med å sivilisere dem som jobber der er altså et blindspor, skriver Harald Høiback.

Hva er det som skjer når vi i de vestlige demokratier ser økt polarisering, falske nyheter, cyberangrep mot nasjonalforsamlinger og påvirkning av valg? Er det fred eller krig?

Jeg mener det er krigføring som pågår under terskelen for væpnet konflikt.

Autoritære staters videreføring av politikkens mål ved bruk av hele bredden av nasjonens virkemidler. En krigføring for å bryte ned vårt styresett; et styresett bygget på tillit mellom velgere, politikere, domstoler og media. Vi må derfor ikke være naive med hensyn til de truslene vi står overfor. Et første steg bør iallfall være økt forståelse, kunnskapsdeling og offentlig debatt om hva som skjer.

Totalforsvaret

Det er nok ganske sikkert at det ikke er Forsvaret alene som skal ansvaret for å forsvare oss i alle domener og dimensjoner. Men, vi må finne ut hvordan vi som samfunn skal gjennomføre tversektoriell avskrekking og forsvare oss. Her har Forsvaret en rolle, og jeg mener vi med vår militære utdanning har gode forutsetninger og operasjonsmetoder andre samfunnsaktører har noe å lære av. «Ends, Ways, Means» gjelder fortsatt, men vi må ikke falle for fristelsen å tro at «Ways», og «Means» begrenses til Forsvaret. Jeg ser derfor frem til den nye Forsvarskommisjonen, og håper den favner bredt – svært bredt.

Forsvarskommisjonen frembringer nok ny kunnskap. Kunnskap som trengs for å forsvare vårt demokrati og våre vestlige verdier mot autoritære regimer som ønsker en annen internasjonal verdensorden. Samtidig så haster det, og det å vente på Forsvarskommisjonen kan ikke bli en sovepute. Kommisjonen skal nedsettes i 2021. Deretter skal nok nye langtidsplaner behandles.

Les også: Forsvarskommisjoner har bidratt til å skape og formidle hovedstrømningene i norsk forsvarspolitikk, skriver Magnus Håkenstad.

Dette tar tid. Imens pågår krigføringen, og vi bør derfor allerede nå ta noen grep og ikke vente på alle svarene fra Forsvarskommisjonen før vi gjør noe.

Vi kan ikke vente

Vi gjør ikke mye feil om vi øker fokus betydelig på tverrsektoriell koordinering og øving samt utdanning i nye krigføringsdomener. Trenger vi et strategisk tverrsektorielt hovedkvarter for å etablere optimal situasjonsforståelse, helhetlig koordinering og maksimal synergi av statens ressurser?

Finnes risikovilje til å etablere dette nå, og ikke vente på det perfekte svaret fra Forsvarskommisjonen, Stortingets behandling og et antall kvalitetssikringer?

Ingen ønsker å kaste bort skattebetalernes penger, men skattebetalerne er vel heller ikke interessert i at autoritære regimer utnytter våre svakheter mens vi skal finne vår optimale løsning? Kontinuerlig forbedring og justering i en verden med akselererende utvikling og endring, der stadig nye områder benyttes til krigføring, må vi bare forholde og tilpasse oss til.

For å forsvare vårt styresett og våre verdier må vi agere raskere, tørre å feile, for så og justere.