Meninger

Kadetter på øvelse i 2018.
Kadetter på øvelse i 2018.

– Gårsdagens løsninger vinner ikke neste krig

– Min bekymring er at Forsvaret ikke makter å åpne opp for nye tanker, ny kompetanse og nye løsninger.

Publisert

Oberstløytnant Harald Høiback kommer med svar på mitt innlegg om sivil kompetanse, som jeg finner grunn til å kommentere.

Høiback harselerer rundt det å være sivil, og trekker frem eksempler som frisører og rørleggere.

Jeg vil understreke at debatten handler om hvordan sivil kompetanse kan bidra til å styrke Forsvaret. Dette fordi man innenfor en rekke fag, ikke minst teknologiske, finner de ledende fagmiljøene utenfor Forsvaret.

Luft og Cyber rekrutterer sivilt

Det er mulig at Høiback og jeg er grunnleggende uenige om hva det vil si å være «militær». Men dersom man foretar en analyse av Forsvaret, vil man se at svært mange har arbeidsoppgaver som man finner tilsvarende av i sivile yrker: flygere, besetningsmedlemmer, teknisk personell, bakkepersonell, systemoperatører og logistikkpersonell.

Hvis Forsvaret har ambisjoner om å skape vinnerlag, bør man ha som ambisjon å rekruttere de beste, uansett bransje. Noen må ha militær utdanning eller påbygning, andre kan ansettes i sivile stillinger.

Heldigvis har deler av Forsvaret innsett dette.

Både Cyberforsvaret og Luftforsvaret rekrutterer medarbeidere med sivil bakgrunn. Det er mitt inntrykk at militært ansatte setter pris på denne kompetansen, fordi kollegaer med annen kompetanse bidrar med ny kunnskap, skaper dynamikk og utvikler organisasjonen.

Nye medarbeidere utfordrer også det bestående. De stiller spørsmål og er ikke bundet av hensynet til neste opprykk. Utfordringen er at de fleste stillingene i Forsvaret er forbeholdt militær personell, ikke av kompetansehensyn, men fordi yrkesmilitære skal ha mulighet for opprykk og å «tikke av» noen år i ulike stillinger. Systemet er altså en «barriere» mot ny kompetanse.

Vil ikke avskaffe offiseren

Når det er sagt, må Forsvaret også bli flinkere til å ta vare på sine egne. Det finnes masse spisskompetanse innenfor sivile og militære fag, blant dem som allerede er ansatt i Forsvaret. Utfordringen er at den enkeltes kompetanse ikke blir utnyttet på en god måte.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Det er en fallitterklæring når dyktige unge medarbeidere slutter etter endt plikttjeneste, fordi de ikke fikk brukt den kompetansen de trodde Forsvaret ville ha, og som de selv har investert tid og krefter for å få.

Det er ingen som ønsker å avskaffe offiseren eller den militære spesialisten, men Forsvaret er mangfoldig og sammensatt. Behovet for kunnskap og ferdigheter som en yrkesmilitær trenger for å være god i jobben, har også endret seg.

Når Høiback begynner å problematisere bruken av sivilt ansatte og refererer til Forsvarets ledergruppe som skal «bombe legitime militære mål», får jeg assosiasjoner til første eller andre verdenskrig.

Jeg klarer ikke med min beste fantasi å forstå hvordan dette er relevant for diskusjonen om sivil kompetanse i fremtidens forsvar. Det er vel ikke en ledergruppe rundt et bord som skal gjøre kollektive vedtak om militære angrep? Det er vel noe som heter operativ myndighet, kommando og kontroll?

Sivilt-militært samarbeid

Operative sjefer må også beherske sivilt-militært samarbeid og ha kunnskap om totalforsvaret. Forsvaret er ikke lenger Hær, Sjø og Luft, og Luftforsvaret er ikke lenger bare «Luftforsvaret».

I dag består forsvarssektoren av ulike forvaltningsorgan, driftsenheter, industribedrifter og sivile leverandører. Det er et system av aktører som samarbeider om å skape sivil motstandsdyktighet og militær kampkraft.

Mange av de operative bidragene leveres av eksperter ansatt i sivile bedrifter, og de betyr mer for forsvarsevnen enn mange yrkesmilitære.

Måten man kriger på har også endret seg. Det er glidende overgang mellom fred, krise og krig.

Krigens «verktøykasse» inneholder alt fra gjenger på motorsykkel til raketter med stor presisjon. Neste krig kan skje i rommet. Når skjermen blir svart og strømmen går, er det vanskelig å vite om det skyldes en teknisk feil, sabotasje eller et cyber-angrep. Om det er en datanerd på et gutterom eller en statlig aktør som står bak, vet man heller ikke.

Høiback kaller min påstand om at sivile institusjoner også er i krig for «sprøyt».

Jeg lurer på om politimesteren som jeg hentet uttalelsen fra, og som satt i 22. juli kommisjonen, ville vært enig. Jeg vil anbefale Høiback å hospitere for eksempel hos politiet, NSM, tolletaten, en større finansinstitusjon eller en teknologibedrift som lever med cyberangrep og annen ondsinnet aktivitet hver eneste dag. Jeg tror han da vil oppdage at mange har en annen oppfatning om «krig og fred».

Mitt utgangspunkt for å ta debatten, var de erfaringer og observasjoner jeg har gjort knyttet til Forsvarets forvaltningssystemer. Det er mange symptomer på at Forsvaret har store utfordringer, noe som går utover operativ evne. Disse synspunktene er jeg ikke alene om å ha. FFI har pekt på det samme, det har også Forsvaret gjort i ulike rapporter.

En testflyger i Luftforsvaret og tidligere kullkamerat sa til meg: «Da du og jeg gikk på Luftkrigsskolen var Forsvaret best i klassen på data og teknologi. Slik er det ikke lenger. Vi anskaffer 5. generasjons fly, men vi har 3. generasjons styrings- og forvaltningssystemer.»

– Svendsen-rapporten er nyttig

Svendsen-utvalget har kommet med forslag til hva Forsvaret kan gjøre for å styrke kompetansen. Det er nyttig for en virksomhet å bli sett i kortene av noen som ikke er preget av kulturen, besitter gammelt tankegods eller har bindinger til virksomheten.

Utvalget har for øvrig ikke sittet i sitt eget lønnkammer og tenkt alene, det har reist rundt og snakket med svært mange i Forsvaret, ikke minst de unge.

Min største bekymring er ikke tungrodde forvaltningssystemer og firkantet personellpolitikk.

Min bekymring er at Forsvaret ikke makter å åpne opp for nye tanker, ny kompetanse og nye løsninger.

Man lærer på krigsskolen om prinsipper som er grunnleggende for å vinne en krig, blant annet offensiv opptreden, overraskelse og fleksibilitet.

Som tidligere luftvernartillerist har jeg også lært om «miks», et annet ord for mangfold. Forsvaret må ikke glemme sine «gamle» prinsipper?

Det er et paradoks hvis vi nå har kommet dit at innovasjonskraften og -viljen finnes i NAV og andre «grå etater», mens Forsvaret står «på stedet hvil». Da vil vi neppe vinne neste krig.