Kronikk

Mange av utvalgets blindspor skyldes, vil jeg tro, at utvalget har latt seg forlede av oppdragsgiver, skriver Harald Høiback. Her er forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og Berit Svendsen.
Mange av utvalgets blindspor skyldes, vil jeg tro, at utvalget har latt seg forlede av oppdragsgiver, skriver Harald Høiback. Her er forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og Berit Svendsen.

– Svendsen-rapporten er et symptom på problemene

At folk har næringslivserfaring er ingen garanti for at de sitter med løsningen på Forsvarets utfordringer, skriver Harald Høiback.

Publisert Sist oppdatert

Forsvarsdepartementet oppnevnte i august 2019 et utvalg ledet av Berit Svendsen for å vurdere hvordan Forsvaret kan bedre evnen til å rekruttere, beholde, utvikle og avvikle kompetanse, herunder bidra til å utvikle et nødvendig kompetansemangfold i Forsvaret. Rapporten ble fremlagt i juni 2020.

Rapporten er omfattende og løfter frem mange sentrale problemstillinger. Det er også igangsatt en relativt omfattende høringsprosess. Etter mitt syn hviler rapporten imidlertid på et fundament som svikter på flere steder og som ikke er utvalgets ansvar alene. Problemene er så grunnleggende at de heller ikke bør pakkes inn i en formell høringsprosess. Jeg har tidligere i disse spalter ytret bekymringer om offisersprofesjonens framtid, og Svendsen-rapporten antyder at det står langt verre til enn fryktet.

Forsvaret som krigsorganisasjon

I føringene fra departementet ligger det at utvalget skal se på hvordan Forsvaret kan «sikre at militær kjernekompetanse anvendes i de stillinger der militær kompetanse er påkrevet». Den formuleringen har tilsynelatende forledet utvalget til å tro at det bare er deler av Forsvaret som skal virke i krig.

Problemet med dette er ikke at vi mangler en divisjon i Forsvaret, men at hele Forsvaret skal virker i krig, ikke bare «Seksjon for krig og kaos...»

Det er som i et stort konsern, hvor bare en av divisjonene driver med «krig og sånn». De andre driver med omstilling, forsvarlig forvaltning og mangfold, og andre viktige ting. Problemet med dette er ikke at vi mangler en divisjon i Forsvaret, men at hele Forsvaret skal virke i krig, ikke bare «Seksjon for krig og kaos», «Avdeling for panikk og samfunnssvikt» eller hva man ønsker å kalle de deler av Forsvaret som driver med slikt.

Problematisk signal

Utvalget skriver også at: «Vi mener førstegangstjenesten som rekrutteringsbrønn til Forsvaret har et betydelig uutnyttet potensial. Tjenesten er svært populær, men selekterer vekk mangfold og anvendes i stort til ‘grønn tjeneste’ med vekt på fysisk kapasitet og styrke». Ved å formulere seg slik, signaliserer utvalget at fysisk kapasitet og styrke kun er relevant for dem som deltar i feltøvelser eller tilhører den nevnte seksjonen for fysisk utfoldelse og slåssing. I dette bildet blir ‘grønn tjeneste’ i slekt med faget ‘friluftsliv’ på videregående skole. Et tilbud for dem, fortrinnsvis gutter, som sliter med å sitte stille en hel skoledag.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Utvalgets omtale av ‘grønn tjeneste’ er imidlertid problematisk. Det er svært mange andre steder i Forsvaret man trenger fysisk kapasitet og utholdenhet enn i «den grønne tjenesten». I krig og andre ekstreme situasjoner kan det faktisk gjelde alle som arbeider i Forsvaret.

Når utvalget også skriver at: «Forsvarssjefens ledergruppe bør inkludere en teknolog (CTO), en HR-ansvarlig og en økonom. Rollene bør være sivile», styrker det inntrykket av at utvalget ikke har tatt inn over seg at hele forsvarssjefens ledergruppe vil være et legitimt mål i krig.

Det er like åpenbart at i en gitt situasjon kan ledergruppen settes under et betydelig press, også fysisk. Utvalget sier lite om hva det er ved utdannelsen fra NTNU, Norges Handelshøgskole eller andre sivile læresteder som forbereder en leder til å virke under langvarig søvn- og matmangel, under kummerlige feltforhold eller under den ytterste livsfare.

Utvalget sier lite om hva det er ved utdannelsen fra NTNU, Norges Handelshøgskole eller andre sivile læresteder som forbereder en leder til å virke under langvarig søvn- og matmangel...

Om det er helt utenkelig at forsvarssjefens ledergruppe noen gang kan bli satt under større prøvelser enn det arbeidsmiljøloven tillater, kan Forsvaret med fordel legges ned.

Krig i cyberdomenet

Utvalget anbefaler også at sjef for Cyberforsvaret bør være sivil. Det gjør de samtidig med at de ønsker at Forsvaret skal ta truslene i cyberdomenet mer alvorlig. De skriver: «Cyberdomenet ble anerkjent som et fjerde krigføringsdomene i NATO i 2016. Vi undres over hvorfor ikke Forsvaret har kommet lenger og hvorfor det tilsynelatende er ‘noen andre’ sitt ansvar å bidra til å løse samfunnsutfordringen med å øke den digitale robustheten i Norge.»

Utvalgets forslag til å rette på dette er altså at vedkommende som skal lede denne delen av striden, ikke bør ha militær trening, kompetanse og innsikt. Hun bør heller ikke, av en eller annen grunn, være lovlig stridende.

Forunderlig er det også at utvalget i liten grad drøfter konsekvensene av om nettet ‘faller ned’. I motsetning til de andre krigføringsdomene er cyberdomenet menneskeskapt. Det kan altså bli borte igjen. Og hva er det i Svendsen-utvalgets rapport som skal hjelpe samfunnet med å håndtere en slik situasjon? Ikke den situasjonen hvor våre motstandere bruker nettet for å føre fram sine angrep, men der hvor cyberdomenet ikke eksiterer.

Hva skal Forsvaret da finne på?

Kompetanse og sivilisering

I føringene fra departementet finner vi: «Utvalget skal anbefale hvordan man i større grad kan lykkes med å sivilisere stillinger innen stab, støtte og økonomi og sikre at militær kompetanse anvendes i Forsvarets operative søyle.» Igjen ser vi at departementet legger opp til at det bare er deler av Forsvaret som har berøring med krig og har behov for militær kompetanse.

I utvalgets tekst betyr ‘sivil’ det samme som ‘ikke-militær’. Når utvalget for eksempel skriver at de ønsker en sivil sjef for Cyberforsvaret, sier de at hun av prinsipp bør være ikke-militær. På et sykehus ville ekvivalenten ha vært at i en konkret lederstillingen ønsker sykehuset en ikke-lege. Om vedkommende i tillegg har juridisk eller økonomisk kompetanse spiller ingen rolle. Hun må bare ikke være lege. Dette er et snodig syn på kompetanse. Det du ikke kan, blir mer kvalifiserende enn det du kan.

Vi aner selvfølgelig at det som stikker under her, er departementets ønske om et mer fleksibelt bemanningssystem. FD ønsker færre med offiserenes stillingsvern og karrierebane, men da snakker vi ikke lenger om kompetanse. Utvalget settes derfor i en skvis de ikke kommer ut av.

At utvalget har stor tro på det sivile næringslivets evne til å kombinere menneske og teknologi er heller ikke spesielt rart, gitt utvalgets sammensetning. Men det er i den såkalte sivile verden vi finner de virkelige mislykkede digitaliseringsprosjektene. At folk har næringslivserfaring er derfor ingen garanti for at de sitter med løsningen på Forsvarets utfordringer.

Det Svendsen-utvalget peker på som en løsning, har vist seg å være en del av problemet.

Når utvalget også skriver at: «Forsvaret er heller ikke så spesielle at det ikke kan komme noen ‘utenfra’ som kan dra organisasjonen fremover», peker de nokså ubevisst, vil jeg tro, på noe som har vært problematisk i store omstillingsprosjekter utenfor Forsvaret. Brukerperspektivet har vært for svakt, og forankringen i egen organisasjon har vært for liten. Man har forsøkt å importere løsninger og kulturer fra en sektor over i en annen, hvor de ikke passer. Det Svendsen-utvalget peker på som en løsning, har vist seg å være en del av problemet.

Mangfold på kollisjonskurs

Departementet har også ført utvalget ut i vanskeligheter ved å legge som føring at man ønsker større mangfold i Forsvaret. At mangfold er et politisk mål, er uproblematisk − politisk sett. Det samme er ønsket om at Forsvaret skal gjenspeile det mangfoldet i samfunnet Forsvaret er en del av. Problemet er imidlertid når man kobler dette til kompetanse. Utvalget skriver for eksempel at de ikke ser hvordan dagens forvaltningssystem i Forsvaret gir grunnlag for «å velge ut de best kvalifiserte og de faglig dyktigste innenfor sine områder».

Utvalget finner imidlertid aldri noen god forklaring på hvordan ønsket om mangfold og ønsket om å ansette den best kvalifiserte kan kombineres. Har man som arbeidsgiver flaks, vil den best kvalifiserte søkeren på en konkret stilling også bidra til økt mangfold, men har man uflaks vil den best kvalifiserte søkeren ikke bidra til økt mangfold. Hvem velger man da?

Når utvalget også skiver at: «Tydelig ledelse er nøkkelen. Topplederne må sørge for å forklare og reorientere, og aldri la det være tvil om at det er dyktige og kompetente talenter det satses på i Forsvaret» høres det mer ut som hokuspokus og politiske besvergelser enn en oppskrift på hvordan man skal kombinere to hensyn som kan være uforenlige i en gitt situasjon.

Det politiske ønsket om mangfold kan imidlertid også være på kollisjonskurs med krigens krav.

Det politiske ønsket om mangfold kan imidlertid også være på kollisjonskurs med krigens krav. Utvalget skriver: «Forskning og studier viser tydelige positive sammenhenger mellom innovasjon, forretningsmessig lønnsomhet og mangfold i utdanning, erfaring, kjønn, etnisitet, alder og ansiennitet. Lite mangfold viser stort uutnyttet forretningsmessig potensiale.» Forsvaret skal ikke være forretningsmessig lønnsom, men skal kunne overvinne en motstander i tilfellet krig. Om man ser på hvilke militære styrker som har størst stridsverdi, er det ikke primært stort mangfold som slår en.

Et symptom

Etter min mening er Svendsen-rapporten mer et symptom på de problemene Forsvaret står overfor, enn et forslag til løsning på dem. Mange av utvalgets blindspor skyldes, vil jeg tro, at utvalget har latt seg forlede av oppdragsgiver. Bestillingen fra FD og sammensetningen av utvalget peker begge i retning av det resultatet som foreligger. Det som blir interessant i fortsettelsen, er å se hvilke evne Forsvaret har til å insistere på sin egen eksistensberettigelse. Om vi legger til grunn at operative krav kun angår enkelte i Forsvaret, vil vi få et annet forsvar enn det nasjonen trenger.

I 1935 skrev den nyvalgte sekretæren i AUF Trygve Bratteli at: «Sørg for at offiserskoblet får syn for at vi ikke betrakter deres oppsyltede geberder som noe annet enn det det er: En primitiv overlevering fra en gammel tid, en folkefiendtlig og demoraliserende utvekst, som det norske folk vil leve friere og lettere ved å bli fullstendig kvitt.»

Etter å ha lest Svendsen-utvalgets rapport, sitter jeg med en nagende følelse av at ledelsen i dagens FD nærer mange av de samme oppfatningene som unge Bratteli. Under sitt opphold i tyske konsentrasjonsleirer fikk imidlertid Bratteli anledning til å revurdere sitt syn på Forsvaret.

Hva skal til for at FD endrer sin oppfatning?