Meninger

Ambisiøse og oppadstigende offiserer drømmer seg aldri bort offentlig i et annet forsvar enn det vi har, skriver Harald Høiback
Ambisiøse og oppadstigende offiserer drømmer seg aldri bort offentlig i et annet forsvar enn det vi har, skriver Harald Høiback

Forsvarsdebatt i flokk

Jeg frykter at utdanningsreformen i Forsvaret svekker viljen og evnen til å tenke høyt utenfor det aksepterte ytterligere, skriver Harald Høiback.

Publisert

Forsvarsplanlegging er et problem med mange variabler. Vi kan aldri vite hva våre fremtidige motstandere kan finne på, eller hvor den teknologiske utviklingen tar veien. Det er derfor et paradoks at de som kan mest om bruk av moderne militærmakt, de yrkesaktive offiserene, i liten grad tar del i den offentlige meningsbrytningen.

Dette innlegget fra Harald Høiback ble først publisert på Stratagem

Noen deltar åpenbart, men det er gjerne ulike kategorier av militære misfits, bygdeoriginaler og bakgårdsangere som uansett befinner seg langt unna oberstlistene. Ambisiøse og oppadstigende offiserer drømmer seg aldri bort offentlig i et annet forsvar enn det vi har, og kanskje skal få.

Harald Høiback har skrevet dette innlegget.
Harald Høiback har skrevet dette innlegget.

Den som har satt de klareste ordene på dette idealet er general Otto Ruge: «Den Kommanderende General eller Kommanderende Admiral som kommer i åpenbar strid med regjeringen og Stortingets flertall, kan nok høste en publikumssuksess hos forsvarsentusiastene, men han kommer fort i den situasjon at de politikere som faktisk har avgjørelsen, overhodet ikke hører på ham. Som jeg mange ganger har sagt spøkefullt i generalstaben: jeg vil heller i stillhet lyve mig til eller tigge mig til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte millionforslag og få ros i Aftenposten.»

Vil ikke mase

Daværende forsvarssjef Sverre Diesen uttalte i 2005 noe langs de samme linjer: «[Jeg kommer] heller ikke i fortsettelsen til å mase om at Forsvaret må ha mer penger. Det er etter mitt skjønn ikke forsvarssjefens ansvar å søke å påvirke tverrprioriteringen mellom forsvar og andre samfunnsoppgaver, det er pr definisjon det vi har politikere til.

Les også dette innlegget til Høiback: «Takk gud for atombomben»

Påstår jeg at vi bruker for lite på forsvar, sier jeg implisitt at vi bruker for mye på noe annet, og det har jeg åpenbart verken kompetanse eller mandat til.»

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Forsvarssjefen skal altså gi sine råd i rolige og verdige former. Han skal ikke agitere for sitt syn, eller be om mer enn han vet at han får.

Ikke bare generaler, men også folk i mer vitenskapelige kretser advarer sterkt mot frimodig åpenhet i forsvarsdebatten. Som forskningsdirektør Espen Skjelland ved Forsvarets forskningsinstitutt sa det i Dagens Næringsliv i august 2018:

«Forsvarsdebatten er og bør være forskjellig fra andre samfunnsdebatter. Ikke alt bør eller kan diskuteres i det offentlige rom. En manglende erkjennelse av og tydelighet rundt dette, skaper større rom for særinteresser, sneversyn og amatørskap i den offentlige debatten om Forsvaret enn om andre samfunnsforhold.»

Å si høyt at man ønsker et annet Forsvar enn det som den til enhver tid sittende regjeringen går inn for, er altså militært uprofesjonelt, i beste fall.

En annen innfallsvinkel

Det finnes imidlertid en helt annen måte å se på uenighet og åpenhjertighet. Albert Einstein drev med komplekse ting. Kanskje enda mer komplekse enn norsk forsvarsplanlegging. Ved et tilfelle fikk han en tekst tilsendt i posten, og svaret han ga til avsender er interessant for oss: «Jeg har fått oversatt artikkelen og har sendt det til publisering. Bidraget bringer faget fremover, og jeg liker det svært godt. Jeg tror, imidlertid, at du tar feil, men det spiller ingen rolle. Det er et godt forsøk.»

Ikke bare generaler, men også folk i mer vitenskapelige kretser advarer sterkt mot frimodig åpenhet i forsvarsdebatten.

Einstein var genial. Han forsto at gruppetenkning sjeldent fører noe godt med seg. Han var også så smart at han forsto at kunnskap bringes fremover ved at folk tar grundig feil, på interessante måter. På det settet sporer man andre til å tenke videre, og til å finne en bedre løsning, og minst like viktig: Å finne bedre spørsmål. I vitenskapelige kretser er derfor det verste du kan si om en kollegas arbeid, at: «Det der er ikke en gang feil!» I klar kontrast til dette er de karrierefokuserte offiserenes største skrekk nettopp å ta feil. Feil i forhold til det politisk korrekte.

Svekker viljen

Jeg frykter også at utdanningsreformen i Forsvaret ikke bare svekker viljen til å tenke høyt utenfor det aksepterte ytterligere, men også evnen. Hvordan kan «tilstrekkelig» og «behovsprøvd» utdanning hjelpe oss til å se en høyere militær himmel?

Les også: Militærordningen: En offisers bekymringer

Hvordan kan sikkerhetspolitisk forskning med kun «nødvendig kvalitet», hjelpe oss til å knekke de hardeste nøttene?

Hvordan kan «tilstrekkelig» og «behovsprøvd» utdanning hjelpe oss til å se en høyere militær himmel?

Om noen ansvarlige skulle komme i skade for å lese dette, vil de sikkert mene at forsvarsplanlegging ikke handler om å finne den optimale løsning, men om politisk forankring og arbeidsro. Det blir både uryddig og ubehagelig om kunnskapsrike offiserer skal få mene fritt og åpent om alt i Forsvaret som ikke er gradert. Til det er det å si at om du som leder synes intellektuelle bakholdsangrep er ubehagelige, vil fiendens bakholdsangrep bli langt verre.

Behovet for politisk og personlig bekvemmelighet bør ikke være det styrende i forsvarsplanleggingen.