Det skal spares penger på utdanning.
Derfor er alle befalsskolene lagt ned og Forsvaret skal ikke lenger få tilført rundt 1 000 nye sersjanter i året. Den nye felles befalsskolen tilbyr korte kurs som leverer et par hundre nye typer sersjanter i året.
Tilsvarende skal det spares i offisersutdannelsen, og den vris mer og mer i en retning som tilfredsstiller sivile behov.
Det skjer ikke fordi Forsvaret militært sett har behov for sivile utdanningsgrader, men rett og slett fordi regjeringen ikke anerkjenner innholdet i krigsskoleutdanningen og den militære fagutdanningen som ble gitt.
«For mange instruktører per kadett», sammenlignet med den sivile plenumsbaserte teoretiske høyskoleutdanningen departementsansatte stort sett selv har.
Forsvaret skal bemannes av unge folk med lavest mulig grad. Minst 50 prosent av de ansatte skal være uten befals- eller offisersutdanning i fremtiden. De vernepliktige telles ikke i OR/OF-(Other ranks og offiserer, journ. anm) regnskapet.
Fikk du med deg diskusjonen om utdanningsreformen? Da møtte en dekan, en direktør og en kommandøkaptein til debatt.
De unge kloke hodene
Alle som skal ansettes i Forsvaret i fremtiden må ha gjennomført førstegangstjeneste, som et minimum. Det er inngangsporten til en OR 2-4 stilling, altså blant spesialistene.
Blant de vernepliktige som kalles inn favoriseres de med gode skolekarakterer, kombinert med de ufravikelige kravene til helse, fysisk yteevne, vandel og tildels holdninger. Alle disse skoleflinke, vernepliktsselekterte unge kloke hodene har gjerne det til felles at de har store ambisjoner for livet og karrieren sin, som jeg ikke tror OR-søylen vil klare å tilfredsstille over tid.
Dagens unge forventer konstant faglig og personlig utvikling i mye større grad enn før...
Noen få får lov til å ta befalsskole, flesteparten ikke.
Dagens unge forventer konstant faglig og personlig utvikling i mye større grad enn før - og uten de gode gamle profesjonsutdanningene, klarer vi ikke skape og utvikle den indre motivasjonen som kreves for å stå i den militære profesjonen over tid.
Til det er de sivile utdannings- og jobbmulighetene blitt for mange.
For å tiltrekke og beholde de unge skrus lønna opp for de aller yngste og de med lav grad, som en slags krampetrekning. Offiserslønningene står noenlunde stille. Alle andre incentiver og goder blir dårligere eller fjernes helt. Pendling, militær bolig, pensjonsordning og særaldersgrenser er under sterkt press.
Jeg er redd for at det å være ansatt i Forsvaret blir en ren transaksjon, der arbeidskraft byttes mot lønn – helt til den tynne ytre motivasjonen er brukt opp en gang mellom første og andre beordring til et sted man ikke ønsker å bo. Lønn blir ikke lenger er virksomt virkemiddel. De unge slutter.
Befalsutdanningens betydning
Å gi flere unge befalsutdanning, militær befalingsgrad og dermed økt ansvar tidlig i karrieren har fungert veldig godt i et «beholdeperspektiv». Men så koster det noen millioner å drifte en befalsskole.
Jeg vil likevel vedde på at den kostnaden er billigere enn alle de ansatte som slutter så altfor fort. Én slik «feilansettelse» koster Forsvaret godt over en million kroner i tapt investering. Det er et nøkternt estimat.
Jeg er redd for at det å være ansatt i Forsvaret blir en ren transaksjon, der arbeidskraft byttes mot lønn...
Da lever vi nok heller godt med at de ansatte koster 30-40.000 kroner mer i året og har sersjants grad, fremfor korporal. Og vi lever nok også godt med at sersjanten er litt mer kompetent enn nåværende stilling strengt tatt krever. Mentalt og faglig overskudd er aldri feil. Spesielt ikke når det smeller.
Det er et enkelt regnestykke, synes jeg, særlig hvis alternativet er at 200-300 slutter hvert år i mens de er i starten av tjueårene.
For mye kompetanse?
Det har også blitt gjort til et problem at dagens offiserer er kapable til både å være soldater, nevenyttige, befal og offiserer i en og samme kropp. Enhver leder ville ha frydet seg over å ha tilgang til et slikt multitalent. Som både kan lede og skru på materiellet samtidig, og i neste øyeblikk overleve en runde med ild og bevegelse. Nå skal vi i stedet tilsette fem spesialiserte personer til samme jobb; Én for å lede, én for å skru motor, én for å skru eksosanlegg og to vaktholds- og sikringsspesialister med våpenopplæring til å drive eskorte og nærsikring. De to som skal skru vil kanskje også være privatiserte – og er ikke-stridende.
Tåler lille Norge dette militære systemet?
Kvalitet og kvantitet
Vi er få innbyggere i Norge, noe som taler for at vi må satse på kvalitet over kvantitet.
Og med det høye utdanningsnivået i Norge, har vi muligheten til nettopp det. Det er rett og slett et av våre konkurransefortrinn i internasjonal kontekst.
Den nye militære gradsordningen skulle i utgangspunktet møte fremtiden med flere spesialister og færre «høvdinger».
Det er bare så altfor mange snubletråder på veien til at nødvendig tempo og moment kan settes opp.
Og vi er altfor få igjen i dagens struktur til å få fart på oppbyggingen av nye nødvendige kompetanseområder. Mange vil ikke bli militære instruktører da dette innebærer en solid inntektsnedgang sammenlignet med operative stillinger, og nå også med et saftig gradsnedtrekk.
De operative avdelingene har heller ikke lenger noe personell å avse til skolene, fordi alle operative oppdrag fortsatt skal løses med stadig færre folk midt oppi omstillingen.
Idet de unge operative kommer på et faglig godt nok nivå til å bli instruktører slutter de gjerne. Økosystemet faller dermed litt sammen, det imploderer på sett og vis. Den foreløpige løsningen er å senke gradsnivået og dermed kvalifikasjonskravene på instruktørene – og å privatisere deler av utdanningen. Med den konsekvens dette nødvendig vis får for kvaliteten i militær utdanning.
Det går tilsynelatende bra
Hjulene går fortsatt sakte rundt, fordi dagens beholdning av personell i stor grad består av ansatte med høy indre motivasjon. Opparbeidet gjennom tidligere god profesjonsutdanning, og der jobben har vært like mye et «kall» og en livsstil. Vi har hatt troen på at man gjør en viktig jobb, sammen med kollegaer som har vært ute en vinternatt før.
Det har vært flere mulige karrierer, og anerkjennelse fra systemet og samfunnet. En pensjonsordning med særaldersgrense og troen på en ønskverdig fremtid, har holdt mange på beina og har vært grunn til å stå opp om mårran og komme seg på jobb dag etter dag.
Hvor lenge vil det vare før også den indre motivasjonen tar slutt?
Det er en skummel tanke...
