Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Krigens tidløse natur er en duell mellom agerende viljer med vold, tilfeldigheter og rasjonalitet som ingredienser. Et sammenstøt mellom intellekt og følelser. Nye verktøy fører til at krigens karakter endrer seg raskt.
En karakter som springer ut, og drives frem av, krigens menneskelige dimensjoner.
Krigene i Ukraina, Gaza og Sudan leder tanken til at også moderne kriger handler overveiende om våpen, utrustning og ødeleggelser.
Ukrainas innbitte motstandskamp og Hamas´ overlevelse bekrefter imidlertid at krig fortsatt er en duell mellom agerende viljer, hvor ødeleggelsenes innvirkning på moralen er viktigere enn ødeleggelsene i seg selv.
Krevende ledelse
Mens Vestens militær ledere dyrker vilje til å bære ansvar og måler suksess i praktiske resultater, skyver deres politiske ledere fra seg ansvaret så sant de kan og måler suksess i retorisk eleganse.
Militære ledere og politiske beslutningstagere snakker med andre ord forskjellige språk.
Generaler advarer om uforutsigbarhet, mens politikere ser muligheten til å demonstrere handlekraft.
Advarslene om at kriger sjelden ender som vi håper, er vanskeligere å avslutte enn å starte, og at beslutningstagerne eier oppståtte problemer når kampene ebber ut, lyttes sjelden til.
Enten vi liker det eller ei, er det flere perspektiver. Russlands angrepskrig i Ukraina, krigene i Midtøsten og sabelraslingen rundt Taiwan handler også om å unngå nederlaget i den kalde krigen, krigen som startet med etableringen av Israel i 1948 og i den kinesiske borgerkrigen av 1949.
I minst like stor grad som at generasjonene født etter gjerne bruker militærmakt for statlig ekspansjon og å dominere sine naboer.
Hvis ikke våre ledere bærer ansvaret de har bedt oss om å få, kan vi forvente verre kriger i årene fremover, som leder lengre bort fra den bedre freden.
Nordområdene
I årene etter 1991 høstet Norge ivrig fredsdividender. Vi solgte mye militær infrastruktur og bygget ned Forsvaret med rundt 85 prosent.
Tross uttalte ambisjoner om å lede i fredsarbeid og en overfylt statskasse, forlot vi også FNs fredsbevarende operasjoner.
Vi sitter igjen med et av alliansens aller minste forsvar, men høy kvalitet. Velegnet som enkeltbidrag i intervensjoner ledet av USA, men ikke mye mer.
Nordområdene er med andre ord dårligere beskyttet, sårbarhetene er mange og avskrekking ut over Natos atomvåpen er svak. I tilfelle en kombinasjon av cyber, propaganda, sabotasje og klassisk militærmakt er vi tilnærmet uforberedt.
Luftige planer om forbedringer tolv år frem i tid endrer ikke bildet og den nordiske samordningen i Nato består enn så lenge av velmente politiske uttalelser uten nevneverdig praktisk substans.
Nordøst-passasjen, god posisjon med tanke på rombaserte systemer, verdifulle mineraler på havbunnen i tillegg til gass og olje, innebærer at Kinas interesse for nordområdene og Russlands eieforhold vil øke.
Dersom krigen dermed bryter ut i dette særdeles krevende området, vil debattene i Washington, Berlin, Istanbul og Paris angående enheter, logistikk og prioriteringer langt overgå Ukraina-problematikken.
USA hadde tidligere som dimensjonerende ambisjon å kunne føre to storkriger samtidig. Dagens ambisjon er å mestre en storkrig mot Russland eller Kina.
Hvis USA er opptatt med en storkrig i Asia eller Midtøsten må altså de europeiske Nato-landene klare seg på egenhånd. En ambisjon som langt overgår deres militære evne, uten USAs kapasiteter og ledelse.
Store muligheter altså, for stater og aktører som i fellesskap ønsker å utfordre USAs hegemoni.
Tilbake til Fremtiden
Ukrainas angrep og påfølgende okkupasjon av russisk territorium kan være mer betydningsfullt enn mulige taktiske utfall. Det kan åpne for ny forståelse av røde linjer og atomavskrekking.
Én stat, tett assosiert med USA og Nato, angrep og okkuperte territorium i en atomstat. Hva kan dette bety for Natos territorium som rød linje? For atomavskrekkingen i Europa og Asia?
Ukraina og Gaza er laboratorier for videreutvikling av krigens karakter. De advarende stemmene svekkes, droner og kunstig intelligens utprøves og utvikles, mens det er rimelig å anta at autonome våpen også testes.
Internasjonal lov settes til side når det passer aktørene, mens FN og det internasjonale samfunn er passive tilskuere.
Det eneste sikre er at det utenkelige vil skje igjen. La oss håpe at vi har mer ansvarlige ledere til å vise vei når det rammer – enn de som leder vår kaotiske verden i dag.
