Meninger
DEPARTEMENTET STYRER: Balansert målstyring, som egentlig er et ledelsesverktøy, ble raskt til et revisorverktøy i Forsvarsdepartementets agenda for styring og detaljkontroll.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
En føljetong av styringstabber
Etter min vurdering var Forsvarsmateriell som egen etat den siste i en lang serie med mer eller mindre bevisste styringstabber.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Forsvarsmateriell (FMA) ble opprettet 1. jan 2016, direkte underlagt Forsvarsdepartementet (FD). Med cirka 1500 ansatte skal etaten ivareta materiellinvestering og forvaltning.
Det var det (foreløpig?) siste grepet i en føljetong som gjennom 20 år har handlet om byråkratenes kontroll med de fagmilitære. Til nytte og glede for politikere uten forståelse og interesse for hva krig krever av soldater og avdelinger.
Det snedige er at det styringskåte embetsverket ikke har ansvar for noe annet enn egen personlige prestisje, og heller ikke kan sies opp. Ragnhild Paulsen konkluderte presist i Stratagem, 27. juni 2023: Det er ikke er et tydelig skille mellom etatsstyringen fra FD og den interne virksomhetsstyringen i Forsvaret.
Dobbeltstyring og detaljkontroll
FD utøver en til dels aktivistisk overstyring av detaljer langt ned i Forsvarets struktur og det kan hevdes at de ikke driver god mål- og resultatstyring av Forsvaret.
FD praktiserer en dobbeltstyring gjennom at de ikke bare gir oppdrag om hvilke mål som skal nås, men også i stor grad spesifiserer hva Forsvaret skal gjøre (mine understrekninger). Sagt i et mer folkelig språk er den langvarige prosessen med å ta fra forsvarssjefen (FSJ) all myndighet, men holde han mest mulig ansvarlig mens embetsverket i realiteten styrer, fullført.
Det hele startet med Integrert Strategisk Ledelse (ISL) som fra 1. august 2003 skulle skape bedre samhandling mellom departement og etat, ved at FSJ også skulle være integrert rådgiver i FD.
Noen sa spøkefullt, men med en tydelig undertone av alvor, at han skrev iverksettingsbrevet før lunch og sa fornøyd «ja vel» med en annen hatt på etter lunch.
Forsvarssjefer har i varierende grad utfordret modellen, men så er det verdt å minne om at ingen blir FSJ i Norge uten å underkaste seg et politisk lojalitetskrav som innebærer å akseptere rammene de får, uten egne meninger om Norges reelle behov. Balansert målstyring, som egentlig er et ledelsesverktøy, ble raskt til et revisorverktøy i FDs agenda for styring og detaljkontroll.
Det er liten uenighet om at grepet egentlig handlet om å ta kontroll på Forsvaret og fagmilitære ledere som ikke så lett lot seg detaljstyre. FD sitter nå med full kontroll på – og de facto detaljstyrer – hvilket materiell som skal anskaffes, forvaltning og logistikk – inkludert alle verksteder og lagre.
FD styrer også bemanningen ute i avdelingene i detalj, forvalter bygninger og anlegg, drifter kjøkken, og så videre. Gjennom forskjellige mekanismer sørger FD for at FSJ har størst mulig ansvar og minst mulig myndighet. Prosessen som startet i FDs økonomiavdeling for 20 år siden er nå fullført.
Maksimal operativ evne
Politikerne griper på sin side begjærlig muligheten til å tilgodese sitt lokalområde med arbeidsplasser, og forsvarsindustrien med oppdrag. Godt hjulpet av offiserer i FMA med sin egen agenda fremfor forsvarssjefens, og byråkrater med fartstid fra en forsvarsindustri som kvalifiserer godt for toppjobber i FDs økonomiavdeling.
Så bør vi spørre oss; er dette fornuftig? Etter politisk spillteori er det sikkert det, og i en situasjon hvor krig er utenkelig (noe alle som har lest krigshistorie vet er feil), spiller fragmenteringen liten rolle ut over at vi sløser med penger og folk.
Når krigen kommer, er imidlertid enhetlig ledelse avgjørende.
Stortinget har nylig vedtatt at vi skal reparere strukturen som etter militærfaglige råd fem og ti år tilbake i tid, er altfor lite – altfor sent, i løpet av en tolvårsperiode (!).
Det første de burde gjort var å gi FSJ størst mulig myndighet til å styre innsatsfaktorene selv, og samtidig gitt FDs økonomer og strateger pålegg om å støtte ham i dette arbeidet. Det er faktisk helt nødvendig for å få maksimal operativ evne ut av ressursene, fremfor arbeidsplasser i distriktene og fulle ordrebøker i forsvarsindustrien.
Etter min vurdering var altså FMA som egen etat den siste i en lang serie med mer eller mindre bevisste styringstabber. En av årsakene er at vi må tilbake til Kåre Willoch for å finne en statsminister med interesse for forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Det er nok nå. Slutt å leke krig – dette kan fort bli alvor!
