Meninger

Stormaktsrivaliseringen fortsetter, og russisk militær aktivitet i våre nærområder øker, skriver Aslak Bonde. Her ser vi sjef E-tjenesten Nils Andreas Stensønes .
Stormaktsrivaliseringen fortsetter, og russisk militær aktivitet i våre nærområder øker, skriver Aslak Bonde. Her ser vi sjef E-tjenesten Nils Andreas Stensønes .

– Advarslene fra Etterretningstjenesten gjør inntrykk

Mye er ulikt fra den kalde krigens tid, men frykten for Russlands-inspirert argumentasjon begynner å ligne, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Man går ikke lys til sinns fra en pressekonferanse der de tre sikkerhetstjenestene har lagt frem sine åpne trusselvurderinger. Russland og Kina fremstår som stadig mer aggressive, og det er mange demokratiske verdier å miste. Ikke minst gjorde advarslene om mulig manipulering av det kommende stortingsvalget inntrykk.

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Stormaktsrivaliseringen fortsetter, og russisk militær aktivitet i våre nærområder øker.

Når det gjelder de militære truslene, er det mye som er som det har pleid å være de siste årene. Etterretningstjenestens rapport «Fokus 2021» fastslår som vanlig at utenlandsk etterretnings- og påvirkningsaktivitet forblir en betydelig trussel mot Norge og norske interesser. Stormaktsrivaliseringen fortsetter, og russisk militær aktivitet i våre nærområder øker.

Vanskelig balansegang

I rapporten heter det at Russland i «større grad» oppfatter Norge som et Nato-land enn som en nabo. Det skrives ikke, men det er åpenbart at den todelte ambisjonen i sikkerhetspolitikken blir stadig vanskeligere å oppfylle.

Les også: Professor Tormod Heier mener Norge må innføre begrensninger på militære øvelser i Nordområdene.

Vi klarer å avskrekke, men beroligelse blir stadig vanskeligere i en tid der vi i enda større grad enn før oppfattes som en fullintegrert del av en forsvarsallianse som Russland oppfatter som fiendtlig.

De siste dagenes hendelser, med en mye tøffere tone mellom EU og Russland, har bidratt til at utsiktene for forsonings- og lavspenningspolitikk er blitt enda mørkere.

Umiddelbart virker det som om vi er tilbake i den kalde krigens tid, da en hel verden levde i frykt for at Sovjetunionen og USA skulle bruke sine atomvåpen mot hverandre. Også da var Norge på grunn av sin geografiske plassering strategisk viktig for begge supermakter – noe som sterkt begrenset vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom.

Samtidig vil historikerne kunne peke på veldig mye som er ulikt fra tiden før 1989. Stormaktsbildet er annerledes, og de politiske institusjonene og økonomien er endret. Ikke minst har det skjedd store teknologiske endringer – som blant annet symboliseres ved at vi har fått et cyberforsvar.

Nye virkemidler

Teknologien fører også til at påvirkningsoperasjoner kan føres med nye virkemidler, men egentlig ikke på nye måter rent innholdsmessig. Noe av det mest fascinerende ved fremleggelsen av de åpne trusselvurderingene denne mandagen var hvordan argumentene om påvirkning er slik de alltid har vært.

Vi skal alle være klar over at Russland jobber hardt med å påvirke ordskiftet her i landet – enten det foregår i åpne politiske debatter eller i mer eller mindre lukkede internettfora.

Umiddelbart virker det som om vi er tilbake i den kalde krigens tid, da en hel verden levde i frykt for at Sovjetunionen og USA skulle bruke sine atomvåpen mot hverandre.

Dette betyr i klartekst at de som i den offentlige debatten forsøker å fremme russiske synspunkter på norsk sikkerhetspolitikk lett kan bli mistenkt for å løpe russernes ærend. Fra den kalde krigen har vi vonde eksempler på at samfunnsdebattanter som i utgangspunktet «bare» var Nato- og USA-fiendtlige ble stemplet som overløpere. De argumenterte for en tredje vei eller atomvåpenfri sone, men ble mer eller mindre åpent mistenkt for å ha fått argumentene fra den russiske ambassaden.

«Løper Russlands ærend»

Beskyldninger om at man er fjernstyrt fra Russland finnes knapt lenger, men det dukker med jevne mellomrom opp påstander om at de som vektlegger beroligelse, og vil presentere saken fra Moskvas ståsted, likevel løper Russlands ærend. Høyres forsvarspolitiske talsmann, Hårek Elvenes, har gått hardt ut mot NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen. Oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole fungerer som en irriterende stein i skoen for veldig mange i Forsvaret når han blant annet i Klassekampen problematiserer dagens sikkerhetspolitikk.

Slike påstander har frem til nå kanskje vært til å leve med. Det er ingen som har sagt at de er illegitime. Det sies selvfølgelig heller ikke i de åpne trusselvurderingene som kom denne mandagen. Men det er verdt å merke seg at spesielt Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) vektla problemet både bedrifter og enkeltpersoner kan ha med å oppdage når de går over grensen.

Både den enkelte og bedriftslederne har en plikt til å rapportere til myndighetene, dersom de tror de er utsatt for en påvirkningsoperasjon.

Det kan oppstå situasjoner der det de mener er helt ordinær kontakt med Russland eller Kina fremstår som mistenkelig i myndighetenes øyne.

Det er nettopp når myndighetene snakker om gråsoner og vanskeligheter med å se grenser, at man skal være på vakt.

Det er nettopp når myndighetene snakker om gråsoner og vanskeligheter med å se grenser, at man skal være på vakt. Da skjer det samme fenomenet som under den kalde krigen med at det oppsto en uklarhet både for myndigheter, i befolkningen og for den enkelte om hva som var akseptabelt og hva som ikke var greit.

Hvor mye kontakt kunne man ha? Hvor forståelsesfull kunne man være? Hvor kritisk var det mulig å være mot offisiell politikk, uten å være unasjonal?

Mer agressiv

Uklarheten og usikkerheten kan virke destabiliserende ved at tonen i de offentlige ordskiftene blir stadig mer aggressiv og stadig mindre konstruktiv. Den kan også virke nedkjølende ved at stadig færre tar belastningen ved å diskutere sikkerhetspolitikk åpent i mediene.

Les også: - I Russland blir Norge på mange måter sett på som USAs forlengede arm. Det er en farlig utvikling, mener NUPI-forsker Julie Wilhelmsen.

Vi kan komme i den paradoksale situasjon at den økende russiske aktiviteten krever stadig mer intens og åpen debatt om sikkerhetspolitikk, mens norske myndigheters vurdering av den russiske aktiviteten fører til at vi får stadig mindre debatt om hvordan vi skal håndtere trusselen fra øst.

Det er en vanskelig balansegang, og de fleste historikere er kommet til at myndighetene ikke klarte å balansere under den ekte kalde krigen.