Meninger
PILOTPROSJEKT: Amarikanske Eielson Air Force Base i Alaska kan bli nesten sjølforsynt med energi på grunn av prosjekt med mobile og robuste reaktoranlegg (SMR).
Foto: Senior Airman Julia Lebens, det amerikanske forsvaret
Kjernekraft: Bærekraftig beredskap
Vi må ta debatten om kjernekraft kan sikre norsk beredskap.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Kan små, flyttbare kjernekraftverk sikre robust og bærekraftig energiforsyning i norsk beredskap? Det er et krevende spørsmål, men det er på tide at vi stiller det.
Det er stor tro i deler av fagmiljøet på at kjernekraft vil kunne bidra som en del av løsningen på klimakrisen. Det kan ikke løse krisen alene. Kjernekraft er kostbart og det er fortsatt mange usikkerheter rundt økonomi, teknisk drift og vedlikehold.
Den tilgjengelige informasjonen knyttet til små modulære reaktorer og mikro-reaktorer tilsier imidlertid at dette er driftssikre anlegg, som også er langt rimeligere enn store kjernekraftanlegg.
Gjennom Green Deal har EU anerkjent at kjernekraft er en del av løsningen, og støtter et eget forskningsprogram – The Euratom Research and Training Programme. Land som USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Sverige og Finland har større kjernekraftprosjekter i sin kraftportefølje.
Kjernekraft som energikilde
Forsvarsbygg er én av fire etater i forsvarssektoren. Vårt oppdrag er å levere infrastruktur – eiendom, bygg og anlegg – til understøttelse av Forsvarets operasjoner. I tillegg skal vi sammen med sivile kapasiteter bidra til å styrke samfunnets samlede motstandskraft. En del av dette oppdraget er å sikre energiforsyning til Forsvarets baser, flystasjoner og garnisoner.
Vi ønsker å løfte frem diskusjonen om kjernekraft som mulig energikilde i et beredskapsperspektiv.
De mest interessante løsningene i dette perspektivet er etter mitt syn mindre kjernekraftanlegg med energieffekter < 10 MW, ofte omtalt som mikro-reaktorer, og anlegg opp til 100 MW (SMR – små modulære reaktorer).
De minste anleggene antas å kunne flyttes med transportfly, på vei og på bane, mens de litt større anleggene (SMR) vil kreve mer plass og transportkapasitet.
Anleggene benytter seg av en teknologi med små partikler (pellets), som tilføres flere lag med coating for egenbeskyttelse, samt at anleggene har innebygget reserveløsninger for kjøling dersom reaktoranlegget skulle slutte å virke. I tillegg er sikkerhetsløsningene passive og det er ikke behov for operatørinteraksjoner eller strømtilførsel for at sikkerhetsløsningene skal utløses.
I et beredskapsperspektiv vil mikro-reaktorer kunne bidra med robust og bærekraftig energi uavhengig av den øvrige kraftforsyningen. Slike «off-grid»-løsninger er særlig attraktive i områder uten sikker energiforsyning, svake/ustabile kraftnett eller for lokasjoner uten elektrisitet.
Kraftunderskudd
Det amerikanske forsvarsdepartementet iverksatte i 2020 et nytt prosjekt for å ta frem mobile og robuste reaktoranlegg (SMR), med målsetting om å starte produksjon av disse anleggene i 2024. Project Pele – eller Portable Energy for Lasting Effects, er godkjent av det amerikanske energidepartementet. Allerede om få år kan det første anlegget være operativt.
Det amerikanske luftforsvaret (USAF) har et tilsvarende prosjekt gående med målsetting om et mindre reaktoranlegg operativt i samme periode. Dette pilot-prosjektet forventes å gjøre Eielson AFB i Alaska nærmest sjølforsynt med egen energi.
I Norge er disse prosjektene interessante for våre egne militærleirer. En militær flystasjon er storkonsument av energi og har behov for stabil kraftforsyning og redundante løsninger som sikrer understøttelse også ved frafall av primær kraftforsyning. Men, er det riktig at en flystasjon skal legge et stort press på den regionale kraftforsyningen?
Beregninger fra Statnett viser at en region som Trøndelag har et kraftunderskudd allerede før 2030. Solenergi og vindkraft vil kunne forsyne flystasjonen med ren energi, men det vil ikke dekke det totale kraftbehovet og vindmøller har noen nedsider i forsvarssammenheng.
En militær flystasjon kunne hatt egen robust kraftforsyning uavhengig av samfunnet for øvrig – og kanskje gjennom eget kjernekraftanlegg bidratt inn mot sivilsamfunnet dersom situasjonen skulle tilsi det.
Mindre avhengig av regionalt energinett
På den europeiske konferansen om forsvar og miljø som ble arrangert i Oslo 12.-13. juni, ga lederen for seksjonen for kjernekraft i US Army Dr. Anne Marie Kammerer en oppdatering på det siste innen det pågående arbeidet i det amerikanske forsvaret.
Spørsmål knyttet til sikkerhet er de mest vanlige, men Kammerer var tydelig på hvor sikre disse moderne anleggene er sammenliknet med kjernekraft-teknologi fra 1950- og 1960-tallet som ofte er den type teknologi det refereres til i kjernekraftdebatten.
Et annet sentralt forhold Kammerer trakk opp når det gjelder militære operasjoner, er hvor enormt logistikk-slep understøttelse av militære operasjoner krever ved bruk av fossilt brennstoff. Den mest vanlige uavhengige kraftkilden til militære operasjoner er dieseldrevne aggregater.
Logistikk-operasjonene er krevende, kostbare og svært vanskelige å beskytte. Disse kolonnene av militære kjøretøyer med fossilt drivstoff utgjør en stor risiko for avdelingene sjøl, for forsvarsevnen og ikke minst for lokalsamfunnet transportene kjører igjennom. Denne risikoen kan reduseres betydelig ved bruk av alternative energikilder som kjernekraft.
Jeg mener moderne kjernekraft må bli en del av den totale kapasiteten. I et beredskapsperspektiv kan Forsvaret bli mindre avhengig av det regionale energinettet – og når situasjonen krever det bidra med sårt tiltrengt ren kraft til det sivile samfunn. Kanskje ligger det en stor fordel her også for norske forskningsmiljøer og norsk industri?
Vi bør utrede alternativene - ikke for å erstatte den grunnlasten norsk fornybar vannkraft representerer, men for å se om det er mulig å tilføre bærekraftig og robust kraft i kombinasjon med andre grønne energiløsninger.
