Finanspolitisk reform kan redde forsvarsløftet

Det er bra at vi nå ser ut til å få en debatt om økonomistyring og kontroll i forsvarssektoren. Det er viktig at den er kunnskapsbasert og at den bidrar til innsikt i sektorens hierarki, og hvem som har ansvar og myndighet til å gjøre hva i denne sammenheng.

Knut Stensland, som for tiden er student ved Forsvarets høgskole, og sivilingeniør Sverre Gagnat, har mandag 11. juli et innlegg om økonomistyring, som tar utgangspunkt i professor Paal Sigurd Hildes kronikk i Aftenposten 2. juli, hvor professoren svinger pisken over forsvarsledelsen for håpløst dårlig styring og kontroll med pengebruken.

Hilde mener at Forsvaret ikke bør få økte bevilgninger nå, rett og slett fordi det er sannsynlig at de blir sløst bort. Det er mulig at Stensland og Gagnat leverte sitt innlegg til Forsvarets Forums debattredaksjon før de leste Sverre Kvalviks svar til Hilde i Aftenposten 5. juli, med overskriften: Forsvarsbudsjettet brukes i all hovedsak godt. Kvalvik burde vite hva han snakker om som forskningssjef for forsvarsøkonomi ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Det overordnede ansvaret

Hilde er professor ved Institutt for forsvarsstudier (IFS), og det er litt pikant, selvsagt, at to av de presumptivt mest kompetente personer innen forsvarsrelatert forskning fremstår i offentligheten med så forskjellig syn. Kvalvik mener at Hilde avsporer debatten med sin kraftsalve om pengesløsing i Forsvaret.

Jeg er et godt stykke på vei enig, men Hilde har et poeng, og bedre hadde det vært om han bare hadde hatt en konstruktiv påbygning på det han skriver, med hva som kan gjøres bedre. Han arbeidet i Forsvarsdepartementet (FD) i fire år før han begynte i IFS, og burde ha rettet mer av sin kritikk mot FD og den politiske ledelse. Det er nemlig i FD det overordnede ansvaret ligger.

Meninger

Professoren som advarer mot penger til Forsvaret – ødelegger han debatten?

Det er et solid innlegg fra Stenslands og Gagnats side, som belyser de prinsipper og kriterier som ligger i internasjonale standarder for tilnærming til mer effektiv og god styring, basert på ISO 55000- serien for Asset Management. Dette har fått økende oppmerksomhet de senere år, sier de to. Det er sikkert riktig, men om det egner seg bedre for forsvarssektoren, og da mener jeg FD med underlagte etater: Forsvaret, Forsvarsbygg og Forsvarsmateriell, enn det styrings og kontrollverktøy som er utviklet, primært ved FFI, stiller jeg meg tvilende til.

FD og etatene har de beste verktøy man kan oppdrive i det som FFI har utviklet for å modellere kostnadselementene i forsvarsstrukturen i et langsiktig perspektiv. De er skreddersydd for Forsvarets behov, og hadde FD fulgt opp bedre, og gitt forsvarssjefen de fullmakter han trenger for å styre pengebruken etter slike kostnadsberegninger, inkludert myndighet til å flytte på personell og prioritere på tvers av forsvarsgrenene ved behov, ville bildet sett bedre ut. Kvalvik har bidratt med artikler om dette i pressen tidligere, blant annet i Aftenposten.

Endringer i det sikkerhetspolitiske terrenget

Det hadde sikkert blitt en givende seanse om Stensland og Gagnat, som begge er sterkt engasjert i Asset Management, var blitt invitert til et møte med Kvalvik og hans kolleger ved FFIs seksjon for forsvarsøkonomi. Det er alltid noe å lære, som det heter.

Professor Hilde har et godt poeng når han sier at det ville være galt å kaste store pengebeløp inn i Forsvaret før en bedre styring og kontroll med økonomien er på plass, men jeg savner en begrunnelse ut over å få orden på økonomistyringen. Det viktigste argument er det behov forsvarsledelsen har for å gå grundig inn i de endringer vi ser i det sikkerhetspolitiske terreng vi befinner oss i før investeringene økes med riktig prioritering og innfasingstidspunkt.

Vi kan starte med å løfte forsvarsbudsjettet mot to-prosentmålet av BNP innen 2026 som «bunnplanke», slik regjeringen har besluttet, jfr. statsminister Støres erklæring om dette 2. mai, dagen før Knut Storberget presenterte Forsvarskommisjonens tilrådninger.

Bakgrunn:

Regjeringen vil styrke Forsvaret:– Legger en plan for å bruke minst to prosent av BNP

Et stadig tettere forsvarssamarbeid mellom de nordiske land drar kraftig i positiv retning, mens en hard front mot Russland i all overskuelig fremtid drar like kraftig i negativ retning. I mange år fremover vil imidlertid den russiske militærmaskin være så svekket at den knapt vil utgjøre en reell trussel.

Vi har tid til å områ oss, vel å merke med unntak av sikringen av olje- og gassinfrastrukturen til havs og på land, med overføringsrør og -kabler til kontinentet og UK, samt forsvar mot angrep i cyber-domenet og mot det vi ser av tiltagende aktiviteter fra russisk side for å undergrave tillitssamfunnet vårt. Det kan ikke vente.

Behovene kommer raskt

Den forsvarsorganisasjon vi nå skal bygge må stå seg over flere tiår i sin hovedstruktur, og ha innebygget fleksibilitet for å ta i bruk ny teknologi og justerte stridskonsepter etter hvert som utfordringer og muligheter melder seg. Fleksibilitet i finansieringsmåten blir et nøkkelord for hvordan det kjempeløft skal tas som kommisjonen tilrår, og som forsvarssjefen kom med i sitt fagmilitære råd i mai.

Investeringsbehov kommer raskt for det vi allerede vet med sikkerhet må anskaffes, som luftvern, helikoptre, langtrekkende presisjonsvåpen, store og mindre marinefartøyer og flere ubåter, og svære mengder ammunisjon til alle våpensystemer. Det må settes i bestilling, og betales i rater løpende og etter hvert som leveransene kommer.

Skal dette kunne gjøres uten å ramme velferdssamfunnet vårt unødig hardt i prioriteringskampen, og kunne gjøres når de beste muligheter gir seg i markedet, bør investeringsmidlene være tilgjengelig der og da, ikke etter lange og kronglete budsjettprosesser og gjennomføring av det som i militære kretser omtales som «materiellanskaffelseshinderløypa».

Det er nemlig ikke bare i sikkerhetspolitikken vi har selvpålagte restriksjoner; vi har det også i finanspolitikken, og i det lov- og rammeverk som gjelder for utarbeidelse av årlige statsbudsjetter og derved departementsvise budsjetter.

Norge har drøyt 15.000 milliarder kroner i Pensjonsfond utland, eller Oljefondet, som de fleste sier til daglig, og så lenge det er penger i fondet kan staten ikke låne penger annet sted – det har Stortinget bestemt, og det er nedfelt i lovs form. Det er, som alle vet, også vedtatt en grense for hvor mye som kan tas fra Oljefondet for å skjøte på de årlige budsjetter.

Å løfte forsvarsbudsjettene til to prosent av BNP innen 2026, blir ikke nok. Forsvarssjefen melder inn et merbehov på 80 milliarder frem til 2028, og forsvarskommisjonen vil ha 30 milliarder med én gang og deretter 40 milliarder hvert år i ti år fremover. Det viktigste blir å ha penger tilgjengelig når de trengs, slik at den organisasjonsstrukturen som skal realiseres får våpen, materiell, bygg og anlegg, samt personell på plass i riktig tid og med minimale problemer.

I Tyskland tok forbundskansler Olaf Scholz grep i fjor for å kunne finansiere det store forsvarsløft som er nødvendig etter tre tiåras forsømmelser av Bundeswehr. Grunnloven sto i veien, og Scholz måtte ha to tredjedeler av nasjonalforsamlingen med på å fjerne taket for hvor mye lån staten kan ta opp.

Nå er et forsvarsfond på 100 milliarder euro etablert, og neste års forsvarsbudsjett forutsetter et låneopptak på nærmere 17 milliarder euro. Strategisk lånefinansiering kalles det.

I Sverige går debatten langs de samme linjer, men er mer «ideologisk» enn i Tyskland. Det går på at det såkalte balansemålet i finanspolitikken ikke lenger er tilstrekkelig, og at det er strategisk lånefinansiering som må til for å kunne investere rettidig; det gjelder både infrastruktur, grønn omstilling og forsvar.

Økte skatter og nedskjæringer rekker ikke, og i debatten pekes det på at USA, stadig flere EU-land og naboen Danmark tyr til strategisk lånefinansiering. Sverige vil tape konkurransekraft om man fortsetter i gammelt spor, hevdes det. Det ser ut til at den svenske regjeringen, med Moderaterna i føringen, smatter på konseptet.

Her hjemme toucher man borti problemstillingen i det som nå utspiller seg om finansiering av de 2,6 milliarder kroner til artilleriammunisjon, som er satt i bestilling hos Nammo. Avklaringen drar ut i tid.

Nyheter

Nammo inngår ammunisjonskontrakt med myndighetene

Forsvarsministeren sier pengene skal tas over forsvarsbudsjettet, noe som får Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde til å peke på at pengene må kunne tas fra Oljefondet.

Regjeringen bør nå utrede hvordan et forsvarsfond kan etableres med kapital fra Oljefondet.

Størrelsen kan diskuteres; behovet kan synes å ligge rundt 450-500 milliarder kroner. Det er penger som skal kunne brukes når det økonomisk og operativt er gunstig å gjøre de enkelte investeringer i våpensystemer og annet, som i et langsiktig perspektiv skal på plass i forsvarsstrukturen.

Pengebingen

Driftskostnader og renter på de lån som tas ut inndekkes i de årlige forsvarsbudsjettene «over streken», som det heter i budsjetterminologien, og når investeringsbehovet flater ut og avtar om ti til femten år, bør også nedbetaling av lånene fra fondet begynne. Det er trykket i det vi gjør «under streken» som virkelig kan gi resultater mot det mål som Forsvarskommisjonen og forsvarssjefen har konkretisert. Dette må, som sagt, utredes grundig. Den politiker eller det politiske parti som tar det første skrittet spås en god respons i elektoratet, for folk flest vil forstå at dette er veien å gå.

I årstalen for 2022 var daværende sentralbanksjef, Øystein Olsen tydelig på at bruken av handlingsregelen er moden for en oppdatert tolkning. Han fremholdt at handlingsregelen fortsatt har en viktig rolle som en langsiktig retningssnor i budsjettpolitikken og at den understøtter ideen om Oljefondet som et generasjonsfond, men han mener at fondet nå er blitt så stort at handlingsregelen ikke lenger uten videre kan brukes for budsjettpolitikken fra det ene året til det andre.

Det er fristende å spinne litt videre på hva Olsen hadde i tankene med sin henvisning til «generasjonsfond» – jeg nøyer meg med å si at det vel knapt kan tenkes et viktigere anvendelsesområde for den del av pengebingen som er blitt adskillig større enn man regnet med da Oljefondet ble etablert, enn å sikre vår samfunnsform og våre verdier mot autoritære og aggressive krefter.

Den samme tilnærmingen bør gjøres for å finansiere grønn omstilling og fysiske tiltak mot klimaendringenes konsekvenser i samfunnet, men det er en annen debatt som andre kan løfte bedre enn meg. De unge vil nikke samtykkende – i hvert fall gjør alle mine barnebarn og deres venner det når vi snakker om dette; de er i alderen 15 til 23 år, og ingen må tro at de bare lytter – de har meninger som kan slå en rikspolitiker på flatmark.