Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Torsdag 12. september satt jeg håpefull benket foran spesialutgaven av Debatten, produsert av NRK, SVT, DR og Yle om nordisk sikkerhetspolitikk.
I det som raskt viste seg å bli en konkurranse i unyanserte og forvirrende utsagn, var utenriksredaktør i danske Weekendavisen, Anna Libak, først ut av startblokkene.
«Det forekommer meg paradoksalt at vi anerkjenner behovet for en atomparaply, samtidig som vi i Norden ikke lar USA rulle ut den infrastrukturen som er nødvendig for at den atomparaplyen skal virke effektivt», sa Libak.
Overkill
Libak argumenterte for at Norge og Danmark bør fjerne reservasjonene mot utplassering av amerikanske atomvåpen på våre territorier, og at dette ville fungere avskrekkende mot Russland.
Jeg må minne redaktøren om at en atomkrig ikke kan vinnes, uansett hvor atomvåpnene er utplassert. Dinosaurene lurer neppe på hvor meteoritten som utslettet dem kom ifra.
Det hersker ingen tvil om at USA har en troverdig evne til å ramme flere hundre mål over hele Russland- enten det er med interkontinentale ballistiske missiler utplassert i siloer i den amerikanske Midtvesten, med missiler utplassert på de 14 strategiske missilubåtene av Ohio-klassen, eller med bombefly med baser i Europa.
Jeg synes ikke det er paradoksalt at Norge og Danmark ikke lar USA rulle ut enda mer infrastruktur «for at atomparaplyen skal virke effektivt». Den paraplyen bærer allerede preg av å være temmelig overkill. Den blir til liten trøst hvis radioaktiv aske laver ned over Norden.
Det som er sikkert, er at utplassering av atomvåpen i Norden ville økt spenningene, blant annet gjennom en kraftig reduksjon av varslingstiden.
Forbudet mot atomvåpen på norsk jord og andre selvpålagte restriksjoner fungerte utmerket godt som sikkerhetsstrategi under den kalde krigen. Det fremstår uklart hvorfor vi skal gjøre en annen vurdering nå.
Absurd å vise til Ukraina
Libak fortsatte å argumentere for utplassering av atomvåpen i Norden med å vise til Ukraina.
Ukraina ville ikke ha blitt invadert av Russland dersom de ikke hadde oppgitt den delen av det sovjetiske atomarsenalet som var på ukrainsk jord da de ble selvstendige, sa den danske redaktøren, samtidig som hun advarte om den etter hennes syn høyst sannsynlige trusselen om at Russland skal angripe Nato-alliansen.
Hvorfor tro at Ukraina hadde unngått krig med Russland hvis de hadde atomvåpen, når vi i Nato ikke kan være sikre på at atomvåpen forhindrer krig? Den argumentasjonen forekommer meg paradoksal.
Argumentet er desto mer absurd da Ukraina aldri hadde effektiv kontroll over atomvåpenene på sitt territorium, og at Russlands atomvåpen heller ikke har hindret Vesten i å sende F-16 fly og omfattende rakettsystemer, og nå vurderer å sende inn militært personell for å trene opp ukrainske soldater.
Uvisshet er ikke en dyd
Så var det Finlands utdanningsminister Anders Adlercreutz tur til å tåkelegge, da han ble konfrontert med statsminister og presidents ønsker om åpne for transport av atomvåpen gjennom Finland:
«I dagens situasjon så er dette forbudt under loven. Allikevel, I sånne spørsmål er uvisshet en dyd. Derfor er det klokt at Finland ikke utelukker noen ting.»
Når vi snakker om potensialet for utslettelse av menneskeheten, så er uvisshet ikke en dyd. Slik uvisshet bidrar til at Finland blir et større mål for russiske atomvåpen, uten at det endrer noe reelt i Natos evne til å gjengjelde russisk aggresjon.
Dersom Russland invaderer et Nato-land, utløses Natos artikkel 5 automatisk. Under tolkningen av denne juridisk og politisk bindende forpliktelsen, er det irrelevant om vi har atomvåpen utstasjonert på vårt territorium eller ikke.
Norges spagatpolitikk er den ekte spøken
Da programleder Fredrik Solvang tok ordet igjen, virket det som at den nordiske debatten om atomvåpenpolitikk var redusert til en spøk:
«Det er smått utrolig å tenke på at det bare er syv år siden, her i Oslo, at Kampanjen for avskaffelse av atomvåpen fikk Nobels fredspris for å kjempe for total avskaffelse av atomvåpen i verden. Mange av dere politikere snakket da varmt om FNs mål om å forby atomvåpen», påpekte en lattermild Solvang.
Jeg velger å tolke at han lo av helomvendingen hos de nordiske fredsnasjonene, og ikke valget om å gi fredsprisen til ICAN.
Espen Barth Eide hadde i det minste anstendigheten til å ikke le.
«Skal du ha en verden uten atomvåpen, så må du ha en balansert nedrustning. Ingenting i dagens situasjon åpner for det, men det er et mål for Norge og Nato på sikt», svarte vår utenriksminister.
Ifølge Eide er det altså når risikoen for atomkrig er høyest, at vi kan gjøre minst for nedrustning. Norges spagatpolitikk er den ekte spøken, for premisset om at man må ha en «balansert nedrustning» fordekker flere viktige saker.
Først, så har vi ikke tid til å vente på det Eide vurderer som riktig tidspunkt for nedrustning. Videre er det ingenting ved en norsk signatur av FNs atomvåpenforbud som ville hindret Nato fra å forsvare Norge. Det har dessuten aldri vært troverdig at USA skal risikere atomangrep mot Chicago for Finnmarks skyld.
Og til slutt: Selv hvis denne avskrekkingen var troverdig, så ville den vært det med bare 200 atomvåpen. Det er nok til å sprenge Moskva, St. Petersburg og Kazan, og resten av landet til fillebiter, samt utløse en global klimakatastrofe. Kravet til balanse i nedrustning er irrelevant, uansett hvordan man ser på det.
Vi trenger en mer informert debatt om atomvåpen i Norden, særlig fra politikerne og avisredaktørene våre. Det handler om vår alles sikkerhet. Tilgi dem ikke, de vet tydeligvis ikke hva de gjør.
Rettelse: I en tidligere versjon av dette innlegget stod det at Anders Adlercreutz er Finlands utenriksminister. Det stemmer ikke. Elina Valtonen er Finlands utenriksminister. Adlercreutz er utdanningsminister. Endringa ble gjort 04.10.24, klokka 15:05.
