Kronikk
Våpnene har stilnet i Nagorno-Karabakh
2000 russiske soldater skal sørge for at våpenhvilen overholdes, skriver Thomas Slensvik.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I 1999 skrev Edward Luttwak artikkelen Give war a chance. Poenget hans var at ved å stoppe konflikter før de faktisk var løst, gjerne ved en ekstern intervensjon fra FNs sikkerhetsråd, Nato eller andre militærmakter, så konserverte man en uløst konflikt.
Dersom krigen fikk gå sin gang – så smertefullt det enn kunne være – ble konflikten ferdig, og man kunne lettere gå inn i en gjenoppbyggings- og fredsbyggings fase.
Krigen i Nagorno-Karabakh kan være et eksempel på denne problematikken. Etniske armenere forsøkte gjennom en borgerkrig i 1988 til 1994 å løsrive seg fra Aserbajdsjan. De var ikke sterke nok til å presse det igjennom, og Aserbajdsjan var ikke sterke nok til å slå ned utbryterne. De inngikk en våpenhvile, og egen gruppe – Minsk gruppen – med rot i OSCE ble opprettet for å forhandle fram en varig løsning. Men fredsprosessen kom aldri noen vei, og den underliggende konflikten ble aldri løst. 26 år senere ser det ut til at den er det, ved hjelp av snaut to måneders krigføring.
Hva skjedde?
7. november tok Aserbajdsjan den strategisk viktige byen Shusha. Byen ligger rundt 20 kilometer fra den selvutnevnte hovedstaden Stepanakert, og den kutter også hovedstadens forbindelse til Armenia igjennom fjellpassasjen Lachin-korridoren. Flere motangrep ble gjennomført de neste dagene uten å lykkes. Den 10. november signerte dermed partene en våpenhvileavtale, som i praksis var en kapitulasjon fra opprørenes og Armenias side.
...drømmen om en egen stat eller å bli en del av Armenia er knust for de lokale armenerne.
Så hva har det å si? Det er kanskje tre konsekvenser man kan trekke av konflikten. Den første, lokalt, er at Aserbajdsjan gjenvinner i stort kontroll med eget territorium, og drømmen om en egen stat eller å bli en del av Armenia er knust for de lokale armenerne. Krigen bekrefter også at droner og moderne våpen kan være avgjørende på slagfeltet og mangelen på forsvar mot dette likeså.
Les også: Tyrkia vil sende soldater til «fredsbevarende senter» i Aserbajdsjan
Det stiller også en del spørsmål om hvor stor innflytelse Russland egentlig har i det de har omtalt som sitt nærområde.
I en knipe
Til det siste først. Russland kom i en knipe i konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia. De er allierte med Armenia, som igjen støttet utbryterne i Nagorno-Karabakh, men de ønsket også å ha et godt forhold til Aserbajdsjan. Det å «miste» den ene eller den andre kunne fått konsekvenser både for egne ambisjoner, stilling som stormakt og innenrikspolitiske forhold. At Russland ble den som fremforhandlet våpenhvilen, og som skal garantere den de neste fem til ti år med nesten 2000 soldater i området, er umiddelbart en seier for landet.
Les også: Appetitten på militære seire er nok ikke blitt svekket i Ankara, skriver Erik Espeset.
Det er imidlertid ikke bare lykke for Russland. Utenom at de må dekke kostnader for 2000 soldater i nok et nytt område, så viser det også at Russland ikke kan påtvinge sin vilje på nabolandene i like stor grad som før.
Russland var altså sterk nok til å fremtvinge møter og papiravtaler, men ikke før Aserbajdsjan hadde nådd sine mål, var det noen reell mulighet for at avtalen ble holdt.
Den første våpenhvileavtalen fremforhandlet av Russland skulle tre i kraft 17. oktober. Den ble aldri overholdt. Det ble heller ikke de påfølgende avtalene. Først når den sterke part var fornøyd, ble det en reell våpenhvile. Russland var altså sterk nok til å fremtvinge møter og papiravtaler, men ikke før Aserbajdsjan hadde nådd sine mål, var det noen reell mulighet for at avtalen ble holdt.
Tyrkias rolle
Det er klart at det er Tyrkia, og ikke Russland, som er den vinnende parts store støttespiller og allierte. Det var Tyrkias støtte som gjorde det vanskelig for Russland å presse Aserbajdsjan hardere. Tyrkia spilte også en viktig rolle i selve militæroperasjonene med droner, antatt leiesoldater og ledelse. Både Aserbajdsjan, Armenia og nabolandene er klar over dette. Det er også et lite slag mot russisk våpenproduksjon.
Les også: Erdogan hyller Aserbajdsjans «gloriøse» seier
Land i det tidligere Sovjetunionen har som regel et stort arsenal av våpen der det meste er produsert i Russland. Russland har derfor hatt tilnærmet monopol på våpenmarkedet i disse statene. Aserbajdsjan har derimot benyttet deler av oljepengene sine til å kjøpe avanserte i israelske våpen. Både droner, flygende bomber og presisjonsvåpen er kjøpt inn de siste årene fra Israel, valgt fremfor russisk produserte våpen.
Det var disse våpnene, selv om det også ble brukt tyrkiske droner, som ble avgjørende for å ødelegge forsvaret av Nagorno-Karabakh og å demoralisere forsvarerne.
Kombinasjonen av Aserbajdsjans moderne arsenal, utbryternes manglende forsvar mot dette og Russlands svekkede innflytelse i regionen, medførte både at krigen var over relativt raskt, og at det ser ut til at konflikten har kommet til en endelig konklusjon og seierherre – i den grad århundrer med konflikt kan sies noensinne å bli løst.