Libya – den glemte krigen

På seks måneder hadde de norske flyene 2820 oppdrag. Høsten 2011 var kampene over, Gaddafi var død, og en overgangsregjering tok over. Valg ble holdt i 2012, men ødeleggelser, manglende politisk kultur og militser gjorde freden skjør. I 2014 gjorde general Khalifa Haftar opprør og utnevnte seg som leder for Libyan National Army (LNA) og har siden forsøkt å ta makten i landet.

Så hva har skjedd siden borgerkrigens startet? På den ene siden er det altså general Haftar, som leder LNA, og mot ham står det som er den FN-anerkjente regjeringen Government of National Accord (GNA) ledet av statsminister Fayez al-Sarraj. LNA har sete i Tobruk, øst i landet, mens regjeringen har sitt sete i hovedstaden Tripoli, vest i landet.

Har du lyst til å delta i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på debatt@fofo.no

LNA-opprørerne har gjort stadige nye offensiver og fremskritt disse seks årene, og i dag står de utenfor Tripoli og kontrollerer mesteparten av landet, inkludert det meste av oljeproduksjonen.

Regionale stormakter

Kampene i Libya er ikke bare en kamp mellom Libyere. Landet har blitt et sted hvor regionale stormakter har tatt opp kampen på hver sin side. Av arabiske land får general Haftar støtte fra Egypt, Forente Arabiske Emirater, Saudi Arabia og Jordan. På den andre siden finner man Qatar. Russland har også kastet seg inn i kampen på Haftar side. Selv om de ikke åpent deltar i kampene, som i Syria, så er det stadig rapporter om russiske våpen og russiske leiesoldater som deltar aktivt på Haftars side. Russland ønsker økt innflytelse i regionen.

Les også:

Libya-pilot: — Vi var heldige. Det står ikke i rapporten

Han sørget for at de kom seg av gårde så raskt som de gjorde – nå savner han refleksjon rundt tidspresset de opplevde.

Tyrkia har derimot gått inn på regjerningen sin side. Våpenhjelp, syriske militser sendt av Tyrkia og droner er det tyrkiske tilsvaret. Tyrkias inngripen har vært avgjørende for å stoppe opprørernes offensiv mot regjerningens siste base i hovedstaden Tripoli.

Flere fredsinitiativer er forsøkt av både Russland og EU, men uten hell.

Tyrkia dominerer i luften, og det rapporteres at de benytter væpnede droner for å ødelegge viktige mål. Det gjorde Tyrkia med stor suksess i syriske Idlib tidligere i år. Det er også rapportert tyrkiske jagerfly langs kysten av Libya. Som en takk fra den libyske regjeringen så har Tyrkia og Libya signert en grenseavtale. Ja, det får man til om man ignorere flere greske øyer som ligger imellom Tyrkia og Libya, deriblant Rhodos og Kreta.

Uenige med EU

EU på sin side støtter offisielt den FN-godkjente regjeringen, men flere rapporterer at Frankrike er uenig med EU og står på Haftars side. Frankrike blokkerte tidligere et EU-vedtak om å fordømme general Haftars stadige angrep mot Tripoli. Bedre kontrakter for nasjonale selskap innen olje og gass spekuleres i om er det dominerende motivet. Andre påpeker at Haftar kan bli sett på som en mer stødig og troverdig aktør enn en ustabil regjering i et område i Afrika som blir stadig mer urolig. Italia på sin side støtter den offisielle regjeringen, men de har da etter sigende bedre olje- og gasskontrakter der. Samtidig så er det også Italia som får flest flyktninger over havet fra Libya, og de må ha et fungerende samarbeid med Libyske myndigheter for å redusere menneskesmuglingen.

Islamister i regjeringen

Hvis det ikke var komplisert nok, så blir det bedre. Vanligvis ville nok Europa aktivt støttet en lovlig demokratisk valgt regjering i et land bare adskilt fra Europa av Middelhavet. Men den FN-anerkjente regjeringen inneholder elementer av islamister. Dermed er det ikke spesielt populært å støtte den lovlige regjeringen når opprørsgeneralens innsalgsargument er at han bekjemper radikal islamisme, og at han vil redde et land fra kaos, selv om sannheten på begge sider nok er mer komplisert enn som så.

Les også:

— De som deltok i Libya-krigen skal være stolte av det

For øyeblikket er opprørsgeneralens suksess på slagmarken stoppet opp, og regjeringen ser ut til å være reddet av Tyrkia. Det er likevel langt igjen til at regjeringen kan klare å ta tilbake vesentlige områder.

Russland ønsker økt innflytelse i regionen.

Oljeeksporten har stupt og dermed inntektene til befolkningen, som igjen lider. Koronapandemien er også økende i landet. Flere fredsinitiativer er forsøkt av både Russland og EU, men uten hell.

Det ser med andre ord ikke ut som om det blir noen snarlig løsning på borgerkrigen i Libya, et sted Vesten strømmet til med massive ressurser i 2011 for å «redde», men som i dag er et sted det ikke ofte snakkes høyt om.

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.