De siste dagene har det rast med perspektiver og debatt om Libya-krigen. Det er bra. Det er også bra at den skal diskuteres i Stortinget. Da blir det nok en runde i media igjen. Men midt i debatten er det viktig å huske på personene involvert – veteranene fra krigen i Libya 2011.
Med at rapporten er vel dokumentert, så er den også nødvendigvis lang og omfattende. Da er det kanskje ikke alle som leser den grundig – med sine nyanser. Jeg vil derfor nå tidlig understreke en del funn i rapporten som veteraner som deltok, må legge merke til og ta med seg. Det har allerede vært noe misvinklede innslag som sår tvil om grunnlaget for hva Forsvarets personell har vært med på.
Tilstrekkelig grunnlag
Opplysningene fra rapporten, om at det i liten grad forelå en egen selvstendig norsk oppfattelse av situasjonen har fått overdrevet fokus i media.
Rapporten er derimot mer nyansert enn hva som står i overskriftene. Både etterretningstjenesten og Utenriksdepartementet (UD) fulgte med på den arabiske våren hele vinteren 2011. Da uroen i Libya startet, begynte både Etterretningstjenesten, Forsvaret og departementene å følge dette. Det ble jevnli
g presentert fra Forsvarsstabens situasjonssenter til politisk nivå allerede fra midten av februar. Rapporten sier at situasjonsforståelsen om Libya, da opprøret startet i februar var svært begrenset. Men fra februar så ble dette fulgt tett, og en grunnleggende forståelse om situasjonen og de klassiske dilemmaene i Libya, begynte å komme på plass.
Det var ikke slik at alt var ukjent da beslutningen kom. Til og med Stortinget, ved den Utvidede utenriks- og forsvarskomitéen (DUUFK) var godt informert om Natos forsiktige planlegging og situasjonen allerede den 9. mars.
Et klart FN mandat
FNs sikkerhetsråd hadde kommet til enighet om et mandat for militær maktbruk for å beskytte sivile. Dette var helt uproblematisk for den norske beslutningen om å gå til krig, i den første fasen. Etter hvert som regimestyrkene kom på defensiven, ble dette med «strekking», eller brudd på mandatet mer og mer diskutert. Utvalget har konkludert med at den norske deltagelsen var innenfor mandatet. Dette er basert på en robust forståelse av mandatet. Andre juss eksperter vil argumentere for en mer restriktiv tolkning av mandatet. Her vil det aldri bli noen full enighet.
Min personlige mening er at dette skulle vært diskutert på politisk og militærstrategisk nivå, for å formelt danne seg klare meninger om det fra norsk ståsted, etter hvert som krigen utviklet seg. Tanker om, og perspektiver på dette med regimeendring og mandatsforståelse, bør ikke være opp til den enkelte, det skal tydeliggjøres fra toppledelsen.
Rett å delta
Beslutningsgrunnlaget var ikke veldig godt. Dette er blitt godt dokumentert av flere. Nå også av oss.
Situasjonsforståelsen derimot, var ekte. I den forstand at de aller fleste virkelig trodde at Libya, spesielt Benghazi sto overfor en potensiell menneskelig tragedie. Det har vi klargjort i rapporten. Med vårt mandat, så har vi ikke tatt eksplisitt stilling til hva som var rett og galt på mange områder. Krisehåndtering skjer alltid med begrenset situasjonsforståelse, det må vi akseptere og være forberedt for også i fremtiden. Personlig mener jeg det var helt riktig å handle for å beskytte sivile, gitt den situasjonsforståelsen man hadde.
Ros for handlekraft
Med at man virkelig trodde at en menneskelig tragedie forelå, så mener jeg at det bør gis ros til alle som evnet å handel så raskt. Som vi konkluderer med i rapporten, så klarte man til og med å holde dette innenfor de konstitusjonelle plikter og prosedyrer. Vi påpeker likevel læringspunkter og ting som med hell kunne vært gjort noe annerledes.
Som historiker mener jeg det er helt vesentlig å vurdere beslutninger ut fra hva man visste og trodde på det gitte tidspunkt. Det er derimot også viktig å benytte etterpåklokskap. Vi lærer av det. Lytt og ta inn alle argumenter og perspektiver. Men ikke ta debattanters argumenter og konklusjoner som sannheter. Det finnes ingen sannhet om hva som kunne ha skjedd om det ikke ble en intervensjon.
Den rosen for handlekraft skal gå til alle fra politikerne som tok beslutning til de som satte det raskt ut i livet.
God taktisk kontroll, fulgte forpliktelsene
De som deltok i operasjonene har fått annerkjennelse for sine bidrag. Oppdragene ble utført med en stor grad av profesjonalitet, og norske styrker hadde svært god kontroll på våre norske oppdrag. Dette skriver vi mye om i rapporten, der omtalt som «negativ kontroll».
Vi er derimot kritiske til manglende «positive kontroll», altså innflytelse på operasjonelt nivå og ved luftkommandoene (se den diskusjonen i rapporten). Dette er vel kjent, men vi har lagt vekt på å ha denne gode «negative kontrollen» med for at det skal huskes som positive læringspunkter for fremtidige operasjoner.
Vi har konkludert med at det ikke er indikasjoner på noe brudd fra norsk side.
I rapporten diskuteres de humanitærrettslige forhold utfyllende. Vi har konkludert med at det ikke er indikasjoner på noe brudd fra norsk side. Dette er ikke noe vi kan fastslå, men vi har ettergått utvalgte oppdrag for å ta kontrollprøver.
Dette fokuset på kontroll med hva vi bidro med av bombing gjennomsyret hele vår norske politiske- og forsvars-organisasjon. Fra politisk nivå, som tydeliggjorde dette sterkt som fokusområde; via ledelsen på Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), som var svært godt tilgjengelig for de ute ved tvilstilfeller; så vel som på selve bidraget på Kreta og av flygerne i luften. Dette skal vi være stolte av og ta med i senere oppdrag.
God politisk kontroll
Vi konkluderer i rapporten med at det var bedre politisk innsyn og kontroll med denne krigen enn sannsynligvis noen gang før.
Både den sivile delegasjonen og Militærmisjonen i Brussel MMB (regjeringens militære representasjon ved Nato-hovedkvarteret journ.anm.), samt vår nasjonale militære representant ved Supreme Headquarters Allied Powers Europe SHAPE (Natos sentrale militære kommando journ. anm.) rapporterte jevnlig om utviklingen på toppnivåene i Nato.
Det var god dialog til og fra disse til Forsvarsstaben og departementene. Fra bidraget på Kreta og liaisonene til Natos kommandokjede ble det rapportert godt til FOH, som igjen (sammen med Etterretningstjenesten) rapporterte som vanlig til Forsvarsstaben. Forsvarsstabens situasjonssenter hadde daglig presentasjoner for politisk ledelse om den generelle utviklingen i Libya og Nato-operasjonen, samt holdt ofte detaljerte presentasjoner om norske oppdrag. Det ble også holdt jevnlige presentasjoner for UD. I konklusjon, politisk ledelse – også ofte med Statsministeren - var svært godt informert.
Det gikk galt
Jeg var ikke med i Libya-krigen, men jobber mye med Midtøsten og Nord Afrika nå. Det er åpenbart at det gikk galt i Libya. Vi slår også i rapporten fast at Norge deltok i militære operasjoner som, sammen med andre faktorer, gjorde at regimet falt.
Militser dominerer nabolag, og milits-sammenslutninger større områder i flytende allianser. I stort så kan vi si at det har foregått en lav-intensitets borgerkrig siden 2014. Men det er samtidig viktig å huske at det er lite aktiv krigføring og relativt få døde, og enda mindre andel sivile døde. Her bruker jeg begrepet «sivile» litt løst, i og med at jeg ikke regner med militsene og de kriminelle nettverkene her.
Hva gikk galt?
Man bør lytte til dem som forklarer dagens situasjon i Libya, som en konsekvens av en krig som fjernet regimet. Det er perspektiver. Men husk at de sitter overhode ikke på noen fasit. Både politikere, journalister og forskere må passe på å være edruelige, og ikke være enkle og bombastiske i situasjons- og årsaksbeskrivelsene sine. Det er vanskelig å spore årsakene til hva som gikk galt. Her har jeg skrevet ned noen punkter. Mitt syn på dette er heller ingen fasit, men så er heller ingen andres.
Utfallet var ikke gitt
Jeg vil påstå at det ikke var noen gitt utvikling for Libya, post-Gaddafi. Det som skjedde var at Nato og de involverte landene i operasjonen ikke fikk eller tok ansvar for sikkerhetssituasjonen og den politiske utviklingen etter oktober 2011. Det libyske midlertidige styret National Transitional Council of Libya (NTC), ville ikke ha utenlandske styrker i Libya. De ville ha kontroll på dette selv. Dette ble akseptert av de fremtredende vestlige deltagende land i militæroperasjonen.
Som feilaktig påstått i flere overforenklet populæranalyser så var det ingen fullstendig overtagelse av landet av islamister, gjerne knyttet til al-Qaida og lignede grupper. Å bruke begreper og betegnelser så bredt og feilaktig gir en svært unyanserte forståelse. Etter at det var klart at vestlige land ikke engasjerte seg, så tok flere regionale aktører rommet for å fremme sine politiske ambisjoner. Særlig Qatar og UAE involverte seg, men også Egypt, Sudan og Algerie og delvis Tyrkia og Saudi Arabia. Frankrike og Italia kom etter hvert på banen. Den politisk-religiøse kampen som i dag herjer flere av de sunni-muslimske landene har påvirket Libya sterkt. Spesielt i fraværet av stormaktstilstedeværelse.
Vi har ansvar for utfallet
Post-konflikt situasjoner er svært krevende. Det var en «pulverisering av eierskap og ansvar for konsekvensene av intervensjonen», som vi skriver i rapporten. Norge, som de fleste andre, satte sin lit til FN. Men pådriverlandene for intervensjonen ønsket heller ikke å påta seg mer ansvar i en koordinert stabiliseringsprosess etter regimets fall.
Jeg mener at hovedfeilen er manglende oppfølging etter krigen. Vesten og stormakten overlot et vakuum til lokale maktfaktorer som var drevet av forskjellige motiver, langt utover de såkalte islamistene. Fraværet av vestlige makter ga rom for regionale aktører med relativt små ressurser. Dette kunne vært unngått med tilstedeværelse. Luftmakt er et kraftfullt middel i krig, med det trengs personell på bakken for en slik post-konflikt situasjon.
Luftmakt er et kraftfullt middel i krig, med det trengs personell på bakken for en slik post-konflikt situasjon
I sluttfasen av krigen var det var klart at vestlige land ikke var velkomne inn etter Gaddafis fall. Det var beleilig for FN som ikke kunne enes om nye oppfølgingsoperasjoner. Det var også beleilig for de krigførende vestlige landene, som ikke ønsket å fortsette. Alle vendte seg mot FN, og støttet med fine ord og noen initiativer. Men FN er ikke mer enn nasjonene, og svært lite skjer i og med FN uten pådrivere.
Personlig mener jeg man ikke levde opp til ansvaret man skulle tatt for å sikre landet etter krigen. Om man hadde vært fremsynt for post-konflikt perioden, som man skal være når en bedriver en krig, så ville man sett at det var behov for en stabiliseringsstyrke. Man kunne og skulle krevd en slik tilgang/rolle på et tidligere tidspunkt. Sommeren 2011 var opprørsstyrkene fortsatt avhengige av OUP – så det kunne vært satt krav om post-konflikt håndtering som forutsetning for fortsatt militær støtte.
Jeg mener vi hadde et større moralsk-politisk ansvar enn hva vi tok i 2011. Jeg mener vi fortsatt har ansvar som nasjon! Det gjelder alle de fremtredende krigførende parter.
Dette er mine perspektiver, ikke utvalgets. Utvalget har ikke vært noen granskningskommisjon. Vi har fokusert på å få frem fakta og lage et grunnlag for diskusjon.
Konklusjon for nå, veteraner fra Libya-krigen
Dette er noen sentrale fakta og perspektiver å ta med seg som veteran nå mens diskusjonen raser og mange kritiserer krigen. Med «veteran» så tenker jeg her bredt - alt fra de som deltok ute som flygere, etterretningspersonell og støtteapparat - til militære sjefer som ledet dette hjemmefra. Når vi snakker om ivaretakelse av veteraners mentale helse, skal vi ikke glemme de som leder og tar beslutninger på høyere nivå. For mange kan dette være like belastende, både om noe går galt og fordi de er ansvarlige for konsekvensene av krigen. Det er tøft å være soldat og jeg vil tro det er tøft å være på toppen.
For å oppsummere, det var et robust grunnlag for deltagelsen i Libya og mange gjorde en svært god jobb. De som deltok skal være stolte av det og samtidig ønske debatt om krigen velkommen. Av det lærer vi!
