Meninger

Vi i det vestlige Europa kan bli fristet til å sitte i ro i båten og håpe på at nå har Erdogan fått nok, skriver Erik Espeset. Her er Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Aserbajdsjan president Ilham Aliyev.
Vi i det vestlige Europa kan bli fristet til å sitte i ro i båten og håpe på at nå har Erdogan fått nok, skriver Erik Espeset. Her er Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Aserbajdsjan president Ilham Aliyev.

–Skal vi la makta rå?

Appetitten på militære seire er nok ikke blitt svekket i Ankara, skriver Erik Espeset.

Publisert

I siste utgave av Forsvarets Forum refererer orlogskaptein Thomas Slensvik til artikkelen «Give war a chance».

Hvorfor ikke si «la makta rå»?

Armenia har 3 millioner, Aserbajdsjan har 10 millioner og Tyrkia har 82 millioner innbyggere. Kanskje Tyrkia og Aserbajdsjan bare skal få desimere Armenia slik at de aldri kan reise seg igjen?

Innleggsforfatter Erik Espeset er reserveoffiser i Hæren.
Innleggsforfatter Erik Espeset er reserveoffiser i Hæren.

Folkemordet

Det forhistoriske Armenia omfattet store deler av det nåværende Tyrkia. Dette riket var det første som offisielt tok kristendommen som statsreligion.

Skiftende maktforhold førte etter hvert de største armenske områdene inn under det Ottomanske Riket og armenerne levde i mange hundre år i fred med sine tyrkiske medborgere. Når det Ottomanske riket gikk i oppløsning på slutten av 1800-tallet forsøkte armenerne å få større selvstendighet.

Dette ble brutalt slått ned av den nye «ungtyrkiske» staten og under første verdenskrig gjennomførte denne staten et folkemord anslått til om lag 1,5 millioner etniske armenere.

Dette folkemordet inspirerte senere Hitler til sitt folkemord på jødene.

Føler seg truet

Som hos jødene så lever historiene om folkemordet hos armenerne, og de er selvsagt paranoide når de føler seg truet og spesielt av Tyrkia. Det var Sovjetunionen som berget en del av armenerne og den nåværende armenske republikken er etterfølgeren til den armenske sovjetrepublikken.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Den omstridte enklaven Nagorno Karabakh har alltid hatt et stort etnisk armensk flertall. Stalin bestemte at Nagorno Karabakh skulle være et selvstyrt «oblast» (område, red.anm.) i den aserbajdsjanske sovjetrepublikken. I 1988 da sammenbruddet i Sovjetunionen startet ble armenere generelt fordrevet og drept i aserbajdsjanske områder hvor de var i mindretall. Mange hundre sivile armenere ble drept i pogromer blant annet i Sumgait, Baku og Kirovabad. Dette førte igjen til at armenerne ønsket å frigjøre Nagorno Karabakh fra Aserbajdsjan.

I fra 1988 til 1994 var det krig i Nagorno Karabakh hvor armenerne etter hvert fikk full kontroll i tillegg til at de okkuperte et grenseområde mellom Nagorno Karabakh og Armenia for å ha sikker tilkomst til Armenia. Hele dette området kaller de den selvstyrte republikken Artsakh og det fungerer i prinsippet som en del av Armenia med armensk valuta og hvor innbyggerne også får armenske pass.

Folkeretten på hvem sin side?

I den norske mediadekningen av krigen i høst så har armenerne vært betegnet som «separatister» og flere eksperter har hevdet at Nagorno Karabakh er folkerettslig en del av Aserbajdsjan. Dette kan det selvsagt argumenteres for, men det kan også argumenteres for at de kan løsrives som egen stat. Den armenske etniske sammensetningen i området og den brutale fremferden fra Aserbajdsjan støtter det siste. Kosovo ble løsrevet fra Serbia og Øst-Timor ble løsrevet fra Indonesia med slike argumenter.

Russland som Armenias allierte

Russland har historisk vært garantisten for Armenias sikkerhet og det er vanskelig å se for seg at noen andre skal erstatte denne rollen med så aggressive naboer. Samtidig havner Armenia langt nede på Russlands strategiske prioriteringsliste.

Armenia er et lite land uten sterke forhandlingskort. Det er et fattig land med få naturressurser og de er ikke strategisk plassert.

Armenia er et lite land uten sterke forhandlingskort. Det er et fattig land med få naturressurser og de er ikke strategisk plassert.

De kan be om sympati, men det kommer man ikke langt med i det globale maktspillet.

Armenia har ikke en evig alliert som Israel har i USA med en sterk Israel-lobby som sørger for at USA nesten sidestiller Israels sikkerhet med sin egen.

Norge er også et lite land, men med helt andre forhandlingskort. Vi er rike og vi er viktige for Europa blant annet som stor energileverandør. I tillegg har vi hard geopolitisk valuta å selge – det vil si den strategiske beliggenheten vår mot Russland og Nordishavet. Da er det lett å skaffe seg sterke allierte.

Begge sider

Russland, i tillegg til å være Armenias venn, vil også være venn med Aserbajdsjan og de andre store landene i denne regionen. I de senere årene har det også vært tilnærming mellom Russland og Tyrkia bl.a. ved at Tyrkia skal kjøpe russisk S-400 antiluftskyts. Maktspillerne Russland og Tyrkia kan en gang i fremtiden finne ennå tettere sammen enn i dag, og da er det vanskelig å se for seg at det er fordelaktig for Armenia.

Leverte våpen

Man skulle tro at Israel hadde sterk sympati for Armenia siden befolkningen i begge land kommer fra en historie med folkemord. Dette synes ikke å være tilfelle. Aserbajdsjan som er rikt på oljepenger kan kjøpe de mest moderne våpnene som det internasjonale våpenmarkedet kan tilby. Israel er storleverandør til Aserbajdsjan og spesielt på avanserte droner. Uten disse avanserte våpensystemene kunne fort utfallet av krigen ha blitt annerledes.

Spilleren Erdogan

Uansett hvilke holdninger man har til Erdogan, så må vi kunne enige om at han er en genial maktspiller. Tyrkisk militærteknologi og tyrkiske militære har aktivt støttet Aserbajdsjan i deres krigføring mot armenerne. Han bruker det klassiske herskergrepet med å finne en ekstern fiende når økonomien svikter på hjemmebane. Han har offentlig truet Armenia med å fullføre det armenske folkemordet. Dette har hele verden forholdt seg ganske passive til. Europa vet meget godt at dersom de blir for kritiske så åpner Erdogan grenseportene og lar flyktningene fra Midt-Østen og Afrika strømme til Europa.

Balletak kalles slikt på feltspråket.

Feiret seieren

Den 10. desember i år hadde Aserbajdsjan og Tyrkia felles feiring av seieren over armenerne i Baku. I sin tale dro Erdogan historiske paralleller til den ungtyrkiske statslederen og generalen Enver Pasja som var en av arkitektene bak det armenske folkemordet i 1915.

Tenk dere at Angela Merkel i en tale i dag skulle hylle Heinrich Himmler…

Under den samme feiringen gjorde Aserbajdsjans president Ilham Alijev krav på deler av republikken Armenia herunder hovedstaden Jerevan.

«Peace in our time»?

Thomas Slensvik har en ganske korrekt analyse av hva som hendte på slagmarken i Nagorno Karabakh i høst, men jeg savner en dypere analyse av de store geopolitiske implikasjonene av den tyrkisk-aserbajsjanske maktbruken og seieren.

Det tyrkiske militæret har tradisjonelt vært den stabiliserende kraften i tyrkisk politikk.

Det tyrkiske militæret har tradisjonelt vært den stabiliserende kraften i tyrkisk politikk. De har undertrykt populister og islamister, og bidratt til at Tyrkia utviklet seg i en sekulær retning helt til Erdogan kom til makten. Erdogan har lykkes med å utmanøvrere miltæret som politisk aktør. Han engasjerer dem i stedet i krigføring og de har hatt stor suksess de senere årene med sitt militære engasjement i Syria, Libya og nå i Aserbajdsjan og Armenia.

Appetitten på militære seire er nok ikke blitt svekket i Ankara.

Vi i det vestlige Europa kan bli fristet til å sitte i ro i båten og håpe på at nå har Erdogan fått nok. Da er det risiko for at vi undervurderer Erdogans selvtillit – «mye vil ha mer». Storbritannia sin statsminister Neville Chamberlain trodde også at Hitler hadde fått nok i 1938 da han uttalte «Peace in our time».

Vi husker alle hvordan det gikk.