– Den nye E-sjefen må se hele bildet

Når ny etterretningssjef tiltrer i høst er det verdt å dvele ved Etterretningstjenestens største utfordring. Spørsmålet om hvor skoen trykker er viktig fordi den nye sjefen, viseadmiral Nils Andreas Stensønes, blir en av Norges fremste premissleverandører for myndighetenes utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske beslutninger i nord.

Dette gjelder særlig i spørsmålet om hva Russland, verdens største land, vår nabo i øst, og Forsvarets dimensjonerende motstander, driver med i norske nærområder.

Les også kommentaren fra Hårek Elvenes: – Det tjener Norges sikkerhet

Med daglige oppdateringer, samtaler og rapporter er tjenesten aktivt med og påvirker situasjonsforståelsen i store deler av statsapparatet. Dels blant statsråder, stortingspolitikere og i embetsverket. Men også innad i militære styrker fra Norge og andre Nato-land, som alle ønsker å avskrekke Russlands nordflåte utenfor deres egen stuedør.

Les også: – Å kjøre på med amerikansk militærmakt i nordområdene kan bli farlig for Norge

Spørsmålet er imidlertid om trusselvurderingene av Russland gir norske myndigheter et balansert, nøkternt og noen lunde objektivt beslutningsgrunnlag å utforme en selvstendig politikk på? Eller kan det være at trusselvurderingene bidrar til det motsatte, der en ensidig tolkning av situasjonen påvirker politikkutformingen på en måte som skaper en brodd og slagside mot alt som har med russiske militære å gjøre?

Noe slikt vil i så fall gjøre det enda vanskeligere å videreføre en helt grunnleggende norsk sikkerhetsinteresse: Nemlig å være en god alliert i vest, og samtidig en god nabo i øst. For Etterretningstjenestens kunnskapsproduksjon skal ikke bare varsle om nært forestående angrep. Etterretningen som spres ut i statsapparatet skal også sette myndighetene i stand til å ta kloke og veloverveide valg, gjerne med analyser som belyser strategiske problemstillinger fra flere ulike sider.

Kan miste hele bildet

Kan det være at etterretningens ensidige fokus på Russland svekker norske politikkutforming, fordi beslutningene ikke har tilstrekkelig bredde og helhetsforståelse? Kan det sågar være at etterretningsanalysenes ensidige Russland-fokus forsterker skyttergravskrigen mellom øst og vest, der norsk politikk utelukkende formes på basis av hva Russland gjør, og ikke hva USA eller Nato gjør?

For all den tid Nato-landenes militære operasjoner i Nordområdene utelates fra Etterretningstjenestens egne trusselvurderinger vil nødvendigvis situasjonsforståelsen bli ensidig, unyansert og løsrevet fra sin strategiske kontekst. For russiske missiløvelser tett på norsk territorialfarvann, eller simulerte luftangrep mot høyverdige mål i Norge, skjer ikke i et vakuum.

Russiske operasjoner og øvelser skjer som følge av handlinger som allerede er gjort på vestlig side. Og de vestlige handlingene før dette igjen skjedde fordi Russland gjorde noe først, som igjen skjedde fordi Vesten hadde gjort noe før det igjen. Sånn kan vi holde på i det uendelige.

Ønsker vi et fiendebilde?

Dersom norske myndigheter ønsker å bygge opp et ensidig russisk fiendebilde er det forståelig; Russland er mer selvhevdende i nord, de ønsker å dominere Norskehavet, og de forsøker å stenge Norge inne bak Nordflåtens fremste linjer ved Bjørnøya. Men om norske myndigheter ønsker en dypere forståelse av tosidigheten i stormaktsrivaliseringen, der handlinger fra USA nesten automatisk fører til motreaksjoner fra Russland, så kan det være en fordel å utvide perspektivene i trusselbildet.

Dermed vil også skjermingsverdig og potensielt sett svært så sensitiv informasjon «kun for norske øyne» bli aktuelt; ikke bare om Russland, men vel så mye om amerikanske, britiske og franske intensjoner og kapasiteter, som til daglig opererer i Norskehavet og i Barentshavet.

For det er ikke gitt at mer amerikansk nærvær, med flere ubåter, bombefly og marinesoldater i norske nærområder, skaper færre trusler. Snarere tvert om, fordi russiske styrker naturlig nok vil svare med samme mynt.

Og da er vi ved poenget i denne analysen. De norske sikkerhetsinteressene fra 1950-tallet ligger fast. De norske sikkerhetsinteressene er sågar like gyldige i dag som de var for 70 år siden: Å unngå en militarisering utenfor vår egen stuedør; unngå å bli trukket inn i stormaktskonflikter vi ikke selv har interesse av; og unngå at norsk territorium blir slagmark for amerikanske og russiske interesser.

Kina som trussel

Om disse interessene skal videreføres er det viktig å ha kunnskap om hva USA tenker og gjør. Ikke minst i et nordområde der USA forsøker å få med seg så mange Nato-land som mulig i å se på Kina som en potensiell militær trussel. Og hvor vår nærmeste allierte overspiller den militære trusseldimensjonen i forhold til handel, næringsutvikling, ressursforvaltning og miljø. Etterretningstjenestens analyser og vurderinger av hvordan også amerikanske myndigheter og militære styrker påvirker kinesiske og russiske trusselvurderinger, som igjen slår tilbake på Norge, vil være helt avgjørende for at myndighetene skal forstå mer av den uforutsigbare dynamikken som i økende grad preger egne nærområder. Og ikke minst, hvordan vi selv og Nato for øvrig – mer eller mindre bevisst eller ubevisst – kan bidra til å øke spenningen i nord om vi ikke forstår utviklingen i den pågående stormaktsrivaliseringen.

For selv om Norge er «Nato i nord» er også Norge et land med særegne nasjonale interesser. Og norske interesser er ikke nødvendigvis sammenfallende med amerikanske eller andre Nato-lands interesser i alt og ett. Derfor må Etterretningstjenesten også lage trusselvurderinger som setter norske interesser i sentrum, fremfor bare Nato-interesser. Nato er nemlig, sett med realpolitikerens øyne, bare ett av flere virkemidler som myndighetene bruker for å balansere mellom et selvhevdende Russland i øst, og et mer uforutsigbart USA i vest. Evnen til å forfølge særnorske interesser forutsetter med andre ord en situasjonsforståelse som hensyntar så vel amerikanske som russiske intensjoner og manøvreringer i egne nærområder. Så langt ser imidlertid Etterretningstjenesten ut til å være mer preget av en særegen norsk forsvarskultur der lojaliteten er sterk over Atlanterhavet: «man spionerer ikke på sine venner».

At USA avlyttet Angela Merkels mobiltelefon i 2015 er en annen sak.

Kan slå feil ut

Ensidige trusselvurderinger gir imidlertid ensidige situasjonsforståelser, og dette gir regjering, storting og militære styrker et smalere og mer ubalansert beslutningsgrunnlag. Det gjelder særlig når norsk politikk skal praktiseres i nærområdene rundt Svalbard eller utenfor Finnmarkskysten. En ensidig og smal situasjonsforståelse kan sågar vise seg å slå helt feil, spesielt om det uforvarende oppstår en krise som plutselig eskalerer og kommer ut av kontroll.

Det er dette som er farlig. Og det er nettopp i slike situasjoner at norske myndigheter vil være prisgitt en etterretningstjeneste som ikke går på autopilot, men som tolker russiske handlingsmønstre inn i en bredere amerikansk kontekst. Og som ikke tillegger Nordflåten intensjoner de kanskje ikke har. For husk én ting: russiske myndigheter frykter ikke Norge, med et forsvar som knapt fungerer i fredstid. Det Russland frykter er at Norge blir springbrett for allierte styrker, som på kort varsel kan lamme de strategiske atomstyrkene som ligger mellom 40 og 20 kilometer fra norskegrensen.

Les også: Norge i skuddlinjen mellom stormaktene

Ren uvilje mot å beskrive, tolke og forstå kriser fra mer enn én side kan snarere føre til at Norges handlingsrom oppleves som mindre enn hva det egentlig er. Når trusselvurderingene bare beskriver russiske operasjoner tas de ut av den amerikanske rivaliseringskonteksten de hører hjemme i. Dette fører egen politikkutforming inn i et snevert, ensidig og krisedrivende spor. En slik utvikling kan sågar være farlig for stabiliteten, rett og slett fordi situasjonsforståelsen bygges opp rundt en konkurransedrevet logikk: et null-sum spill der det er lite rom for dialog, kompromiss og samarbeid. Ingen taper mer på dette enn småstater som Norge. Vår sikkerhet er nemlig tuftet på etablerte normer for ikke-fiendtlig adferd, men disse kjørereglene kan raskt svekkes om Norge blir for sterkt assosiert med stormaktsrivaliseringen mellom øst og vest.

Konsekvensene av ensidige trusselvurderinger blir naturlig nok å legge seg tettere opp til USA og Nato. Men dette fører igjen til nye problemer, fordi det blir vanskeligere å skille norske og amerikanske interesser fra hverandre i nord. Nå kan det riktig nok være i norsk interesse å vise fasthet og evne til troverdig avskrekking. For eksempel ved å invitere flere amerikanske styrker inn i nordområdene, tettere på Russlands kjernefysiske avskrekkingsevne på Kolahalvøya. Men det kan også være at den stadig tettere integrasjonen i amerikanske forsvarsplaner eksponerer Norge som en strategisk front i forsvaret av USA og Europa, noe som med russiske øyne øker Norges tomteverdi.

Uønsket oppmerksomhet

Dette gir igjen mer «uønsket russisk oppmerksomhet» i Norge. Hvorvidt norske myndigheter klarer å utvikle et balansert beslutningsgrunnlag som fanger opp egendynamikken mellom de amerikanske og russiske manøvreringene, og som i tillegg tar hensyn til Norges nasjonale interesser opp i det hele – utover det å være «Nato i nord» – er derfor usikkert. At etterretningsinformasjonen vi selv får fra USA og andre Nato-land er svært ladet, er i hvert fall hevet over tvil. Dette fikk norske myndigheter smertelig erfare i 2011, da vi – basert på feilaktig etterretningsinformasjon fra allierte – ble pådrivere for en krig som i ettertid la Afrikas mest velfungerende land, Libya, i ruiner.

Les også:

Libya – landet som skulle reddes

Nå er det borgerkrig og maktkamp i landet, skriver Thomas Slensvik.

Som en av de viktigste kunnskapsproduserende institusjonene i statsapparatet må derfor Etterretningstjenesten være sitt samfunnsansvar bevisst.

En trussel som oppstår mot norsk territorium, eller mot norske interesser og verdier, har alltid minst to sider. Med mindre etterretningsproduksjonen ikke klarer å få frem de underliggende og sammensatte årsaksforholdene i spenningsforholdet mellom allierte og russiske planverk, vil norsk politikkutforming være kontekstløs.

Å trekke amerikanske og allierte intensjoner og kapasiteter inn i norske trusselvurderinger, og analysere dem i sammenheng med russiske motreaksjoner, vil gi myndighetene en bedre situasjonsforståelse som landets egen politikk kan bygge på. For slik er det å ligge i skjæringspunktet mellom USA i vest og Russland i øst:

Det gjelder også når man er en del av Nato, og USAs fremskutte forsvar i nord.