Debatt:

Langtidsplanen legger opp til videre stormaktsrivalisering i våre nærområder, skriver professor ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier. Her ser vi amerikanske soldater under øvelse «Thunder Reindeer» i 2019.
Langtidsplanen legger opp til videre stormaktsrivalisering i våre nærområder, skriver professor ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier. Her ser vi amerikanske soldater under øvelse «Thunder Reindeer» i 2019.

Norge i skuddlinjen mellom stormaktene

Langtidsplanen bidrar ikke til en selvstendig nasjonal forsvarsevne som virker avskrekkende. Det taper Norge på, skriver Tormod Heier.

Publisert Sist oppdatert

Regjeringens langtidsplan for Forsvaret løser ikke Norges grunnleggende problem, som er å holde USA og Russland på en armlengdes avstand i sitt viktigste strategiske nærområde. Dermed fortsetter et av landets fremste samfunnsproblemer, nemlig at norsk territorium og norsk digital infrastruktur blir stadig viktigere for amerikansk og russisk forsvarsplanlegging.

Norge vil fortsatt trekkes inn i en stormaktsrivalisering som ingen egentlig ønsker å bli dratt inn i.

Et mantra i Norges bredere utenrikspolitikk har nemlig vært å holde nordområdene som et lavspenningsområde. Årsaken er at befolkningen skal slippe å bekymre seg for en eventuell militarisering mellom USA og Russland – i hjertet av havområdene der Norge henter opp noen av verdens største forekomster av olje, gass og fisk. Langtidsplanen for Forsvaret er imidlertid ikke så opptatt av dette.

En økning på to milliarder kroner i året frem til 2028 betyr med andre ord at den viktigste aktøren i langtidsplanen har vært Jan Tore Sanner, finansministeren.

I stedet er regjeringen mer opptatt av å legge stein på stein i et langsiktig arbeid, der poenget er å holde forsvarsstrukturen i økonomisk balanse. Med andre ord, å unngå at Forsvaret igjen ender opp med en innretning som ikke kan finansieres fullt ut, slik vi så på 1990-tallet. En økning på to milliarder kroner i året frem til 2028 betyr med andre ord at den viktigste aktøren i langtidsplanen har vært Jan Tore Sanner, finansministeren.

Fulgte ikke rådene

Dette kan vi si fordi forsvarsministeren ikke følger opp de viktigste fagmilitære rådene som forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la frem i fjor høst. Bruun-Hanssen mente nemlig at det bare var et forsvar som lå om lag 25 milliarder kroner over dagens nivå i 2028, og ikke 16.5 milliarder kroner over (som den nye langtidsplanen forespeiler), som duger.

Duger til hva da? Til å ta tilbake kontroll og herredømme i de luft-, sjø- og landmilitære områdene som USA og NATO i dag må inn i, siden Norge selv ikke ønsker å bruke mer penger på forsvar. Ved å velge det billigste strukturalternativet til forsvarssjefen, det såkalte «Strukturalternativ D» fra hans fagmilitære råd i 2019, tar det lenger tid før Forsvaret kan bygges opp igjen.

Les også: Langvarig deltagelse i utenlandsoperasjoner er ikke forenlig med nasjonal beredskap, skriver oberstløytnant Tormod Heier.

Dermed tar det enda lenger tid før norske myndigheter kan skaffe seg et politisk handlingsrom som understøttes av et tilstrekkelig antall soldater, samt flere luft-, sjø- og landmilitære plattformer. Det er bare en økning i dette volumet som gir norske myndigheter den militære utholdenheten som trengs for å unngå at grunnleggende nasjonale forsvarsoppgaver i den laveste enden av konfliktspekteret – som er mindre hendelser, episoder, og kriser – må outsources til USA.

Løser ikke problemet

Langtidsplanen løser med andre ord ikke den underliggende bekymringen i befolkningen, som er at landet må ha en selvstendig nasjonal forsvarsevne som virker avskrekkende i det norsk-russiske grenseområdet. Vi snakker ikke om et forsvar som skal gå til angrep på russerne. Snarere snakker vi om et forsvar som har store og mange nok avdelinger til å skape en stridssituasjon som er såpass stor at den fremtvinger alliert unnsetning – uten at det i fredstid må oppholde seg amerikanske soldater i landet.

Regjeringen er med andre ord fullt ut klar over hvilken risiko de tar.

For USA er manglende norsk forsvarsevne vanskelig å akseptere. Dette er fordi det er nettopp fra dette området, rett på den andre siden av grensen i Finnmark, at USAs største sikkerhetspolitiske utfordringer kommer fra; de russiske atomrakettene som er plassert nede i Nordflåtens undervannsbåter på Kolahalvøya. Når regjeringen i stedet velger å prioritere andre politikkområder enn forserte bevilgninger til Forsvaret, i tråd med fagmilitære råd, så er dette helt greit.

Det er greit fordi ansvaret er plassert. Regjeringen er med andre ord fullt ut klar over hvilken risiko de tar. Og det er slik demokratiet fungerer – en styreform som Churchill i sin tid hevdet var «det minst dårlige alternativet». Dette kan vi derfor leve med. Og kanskje er ikke regjeringen så redd for Russland heller, når alt kommer til alt?

Vi lever tross alt i en av verdens fredeligste regioner, der en rekke internasjonale regimer, traktater og konvensjoner fra FN, Arktisk råd, EU og Nato binder de store og små statene sammen i et forutsigbart nett av normer og regler for sivilisert adferd. Men likevel, flernasjonale institusjoner, som på mange vis er Norges førstelinjeforsvar i møtet med stormaktene, blir satt under press når Solberg-regjeringen velger forsvarssjefens minimumsløsning, strukturalternativ D.

Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost til [email protected]

Dette er fordi pengene som bevilges i langtidsplanen ikke er tilstrekkelige til å forhindre et fortsatt overforbruk av en knapp samfunnsressurs, nemlig de militære avdelingene i Forsvaret.

Dermed vil Norge fortsette sin invitasjonspolitikk overfor USA, noe som bidrar til unødig «sikkerhetisering» og spenning i forholdet til den arktiske stormakten Russland. Det er denne spenningen som undergraver de institusjonelle sikkerhetsmekanismene og normene vi alle belager oss på, og som gjør at mellomstatlige relasjoner i nord finner sted i ordnede og forutsigbare former.

Må til utlandet

Men dessverre, med små bevilgninger slår samtidighetsproblematikken nådeløst inn: Det norske forsvaret vil i årene som kommer fortsatt måtte belage seg på å stå i utlandet i år etter år for å sørge for at USA fortsatt ser nytten av å satse på Nato. Men på samme tid skal Forsvaret også opprettholde en troverdig avskrekkingsevne i møtet med russiske styrker i nord. De skal også sikre en trygg ilandføring av amerikanske forsterkninger til Midt-Norge. Og jammen skal de ikke også ha kontroll på mer enn 1500 kilometer med sårbare fremføringsakser fra landgangsstedet og nordover mot Troms og Finnmark.

Det sier seg selv at dette ikke er mulig.

USA kommer inn

Dermed vil vi fortsatt se at norske myndigheter tvinges til å «out source» viktige nasjonale forsvarsoppgaver til USA, som for eksempel en vedvarende synlighet og tilstedeværelse i våre viktigste strategiske områder. Dette vil dels skje ved hjelp av et amerikansk marineinfanteri på Værnes og Setermoen i fredstid, noe som gjør at det stilles spørsmålstegn ved måten norske myndigheter forsøker å berolige Russland på.

Så vel amerikanere som russere og nordmenn vet innerst inne at alle parter hadde vært best tjent med at norske soldater løste oppgavene.

Og det vil skje gjennom mer luft- og sjømilitær aktivitet fra amerikansk side opp mot de russiske grensene. Så vel amerikanere som russere og nordmenn vet innerst inne at alle parter hadde vært best tjent med at norske soldater løste oppgavene. Ikke minst fordi norske styrker skaper mindre spenning i det militær-strategiske nøkkelområdet til Russlands atomstyrker. Men når regjeringen prioriterer annerledes må dessverre US Navy og US Air Force overta. Dette er ikke fordi 2nd Strike Fleet eller B-52 og B-2 bombefly vil inn i nordområdene. Snarere er det fordi Norge ikke lenger kan gjøre jobben selv.

Russisk motreaksjon

En naturlig motreaksjon fra russisk side blir naturlig nok å holde frem som før. Det betyr flere øvelser som kommer tettere på den norske territorialfarvannsgrensen, lenger vestover i Norskehavet, og nærmere våre olje- og gassinstallasjoner. Dette er ikke fordi russerne frykter et sterkere og mer fremoverlent norsk forsvar. Det russerne frykter er at amerikanerne skal bruke norske luft-, sjø- og landmilitære områder som utgangspunkt for overraskelsesangrep mot Nordflåten. Putins viktigste maktpolitiske instrument, atomstyrkene, ligger tross alt bare 40 til 120 kilometer fra den norske grensen.

Ingen taper mer på dette enn småstaten Norge...

Oppsummert kan tre konklusjoner trekkes. Internasjonale operasjoner i regi av Nato vil fortsatt gå på bekostning av nasjonal forsvarsevne, noe som på sikt kan svekke befolkningens oppslutning om alliansen.

Overforbruket av en knapp forsvarsressurs vil fortsette, noe som øker avhengigheten til amerikanske styrker i våre viktigste strategiske nærområder. Og til sist, avskrekking av Russland vil bli viktigere enn beroligelsestiltak, noe som gjør Utenriksdepartementets arbeid med å gi Nordområdene status som lavspenningsområde vanskelig.

Ingen taper mer på dette enn småstaten Norge, som i økende grad må innfinne seg med å være i frontlinjen mellom USA og Russland ettersom stormaktsrivaliseringen tiltar.

Visste du at vi sender ut nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.