Langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP) er fremlagt, midt i korona-tider, og det ble relativt lite presseoppmerksomhet. Det var kanskje på grunn av omstendighetene, men jeg tror heller grunnen er at ingenting overrasket noen. Det hele minnet meg om min yngste sønn som var med hver søndag i kirken og kjedet seg - fordi «jeg har hørt den før», som han sa.
Det er blitt slik med LTP-prosessene også. Forsvarssjefen legger frem et råd, Forsvarsdepartementet legger frem et svar som er langt unna dette rådet fordi man ikke vil bruke så mye penger på Forsvaret.
Forsvaret er oppbrakt, opposisjonen er oppbrakt, men enden på visen blir at Stortinget underfinansierer strukturen – som var situasjonen lenge – eller som i de siste rundene, vedtar et realistisk budsjett, men for en struktur som er langt fra forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR).
Urealistiske ønskelister
Forsvarssjef Diesen spurte rett og slett politikerne hvor mye de ville betale. Det hadde den fordel at man unngikk lange ønskelister som viser seg helt urealistiske. Men politikerne trenger også råd om hva de burde finansiere, altså et råd ut fra en sikkerhetspolitisk strategisk vurdering. Det er det man kan si at dagens forsvarssjef (FSJ) la frem med sine fire alternativer. Men løsrevet fra en realistisk økonomisk ramme blir slike råd uinteressante i den grad de koster veldig mye mer enn regjeringen vil legge opp til.
...enden på visen blir at Stortinget underfinansierer strukturen...
Det ideelle er en kombinasjon av hva som kan tenkes å finansieres og det man strategisk ikke kan unnvære. Fjorårets FMR var en lang ønskeliste med fire alternativer hvor A var det FSJ gikk for, og det inneholdt kapasiteter vi alle kunne ønsket oss. Men var det egentlig noen som trodde at dette ville bli en realitet? Men nå er altså det verste alternativet, D, blitt det realistiske.
LTP ligger et sted mellom alt C og D, sies det. FSJs kommentarer er imidlertid ikke at dette er totalt uakseptabelt, snarere er han nokså fornøyd med mye. Dette understreker at det er en viss dramaturgi i FMR-LTP prosessen hvor alle vet at det militært-strategisk optimale ikke blir vedtatt.
Innsparinger i Forsvaret
Men denne gangen er det likevel skuffende at man fremdeles snakker om store innsparinger i såkalt «interneffektivisering» som betingelse for økte bevilgninger. Dette representerer en stor fare for rask kutt for å vise handlekraft uten at det ligger substansielle faglige vurderinger bak.
Har du lyst til å delta i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Forsvaret har kuttet mye i mange år nå, og drivet for mer «interneffektivisering» (hermetegnene er intendert) er et utslag av NPM (new public management-tenkningen) som ikke burde ha samme rolle i tider som denne hvor totalforsvar, beredskap, nasjonal evne er av avgjørende betydning igjen. Medisinsk utstyr, medikamenter, verneutstyr – alt dette har land etter land «interneffektivisert» vekk med vekt på at lagre og beredskap koster.
Ingen erstatning for fregatt
Hva med de konkrete forslagene i LTP? Man merker seg at den sunkne fregatt ikke erstattes. Det er forståelig, men det er intet substitutt at Skjold-klassen levetidsforlenges. Som mange har bemerket, er Sjøforsvaret minst begunstiget i denne LTPen. Luft får heller ikke det luftvernet som trengs, en betydelig svakhet ut fra missilteknologiens betydning for både avskrekking og angrep. I Hæren blir det endelig noen nye kapasiteter, spesielt den nye bataljonen i Finnmark.
En ny brigade var det vel ingen som hadde tro på; selv om alle ser at den trengs. Men Brigade Nord og spesialstyrkene får mer. Helikopter-situasjonen fortsetter å splitte, og er omtrent det eneste opposisjonens politikere har sagt noe om. Jeg husker dem alle sammen fra 12. august i fjor, under forsvarsdebatten på Arendalsuken. Da var alle oppsisjonspolitikerne meget rause med pengene, opptil fire prosent av BNP burde brukes på forsvar, mente blant andre Navarsete fra Senterpartiet.
Medisinsk utstyr, medikamenter, verneutstyr – alt dette har land etter land «interneffektivisert» vekk med vekt på at lagre og beredskap koster.
Dette er selvsagt glemt i dag. Så man bør ikke legge vekt på opposisjonen – den er opportunistisk.
Jeg tror det viktigste vi kan si om alt dette er at Forsvaret må innse at det aldri kommer store nye summer med mindre det er virkelig akutt, alvorlig krise i landet, og da er det for sent å bruke penger på kampkraft.
Tre grep som bør tas:
Stridsevne: Forsvaret må tenke optimal kampkraft for penga man får, ikke de man trenger. Litt som i Danmark vil vi måtte satse på noen utvalgte kapasiteter og blir veldig gode på disse. Det vil da være store «hull» som er synlige, men muligens kan vi integrere med andre land for disse? Militær integrasjon med allierte vil bli stadig viktigere for alle land – man vil ikke ha råd til noe annet.
Totalforsvaret i Norge: Forsvarets penger må kombineres i strategisk tenkning med andre sektorers penger og kapasiteter: hybride angrep vil omfatte hele samfunnet; det samme vil et moderne militært angrep. Strategisk tenkning MÅ til i en «all of government approach’. De som er gode til dette, er offiserene, ikke sivilistene. Den fragmenterte norske staten må endres vekk fra revierpissing til strategisk strømlinjeforming. Forsvar i dag og i morgen handler om hele samfunnets kampkraft, resolutthet og årvåkenhet. Vi trenger en nasjonalt sikkerhetsråd som tenker helhetlig strategi med penger fra alle berørte sektorer.
Utenlandsoperasjoner: Her har vi en stabsoffiser her, et mentorteam der. Dette er fattigmannstrategi, eller rettere sagt, bare taktikk. Bidragene ute fra Forsvaret er dømt til å bli stadig mindre ettersom pengene ikke strekker til mer soldater.
Forsvaret må tenke optimal kampkraft for penga man får, ikke de man trenger.
Vi stiller neppe et kompani lenger, langt fra en bataljon. Vi må derfor tenke effekt, noe som ikke er vanlig i Norge. Vi spør ikke hva effekten er i Irak eller Mali. Norsk presse spurte faktisk om det var farlig i Irak da Iran sendte noen raketter etter attentatet på Suleimani. Farlig? Selvsagt er det farlig, det er jo del av jobben! Men er mentoreringen eller operasjonen effektiv? Gir den resultater? Det er saken, og da er svaret at noen få norske i uniform ikke gir mye av det.
Les også: Opposisjonen på Stortinget kommer til å legge mer penger inn i langtidsplanen, skriver Aslak Bonde.
Det som trengs, er å se bistandsbudsjettet og forsvarsbudsjettet i strategisk sammenheng: de sivile virkemidler er sverdet og de militære er skjoldet i de fleste operasjoner, og som vi vet fra ISAF var Norge et problem der med sitt skille mellom bistand og militær stabilisering.
Dette må endres totalt: pengene staten bruker på bistand må innordnes strategisk med militære bidrag der det er relevant. Aldri mer ISAF, kunne man si. NGOer (ikke statlige organisasjoner, journ. anm) med statens penger må finne seg i å være del av en strategi.
Som Churchill sa, «gentlemen we have run out of money; now we have to think».
Visste du at vi sender ut nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.
