Svekket på hjemmebane

​Har norske utenlandsoperasjoner gått på bekostning av vår nasjonale beredskap? Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes (Rødt) reiser et viktig spørsmål det er verdt å dvele ved. For nærmest over natten, i 2002, ble invasjonsforsvaret, mobiliseringsavdelingene og den regionale kommandostrukturen avviklet. Ifølge historikerne Magnus Håkenstad og Olav Bogen ble vi vitne til et historisk brudd. For med dette gikk også bunnen ut av det som er Forsvarets kjernevirksomhet, nemlig nasjonal beredskapsplanlegging.

Mitt svar er ja, men med noen forbehold. Begrunnelsen ligger i at norske myndigheter, siden slutten på 1990-tallet og frem til i dag, har tatt en kalkulert risiko. Store deler av den territorielle strukturen har blitt slanket eller avviklet helt, blant annet for å skaffe friske penger til færre, men dyrere styrker med bedre overlevelsesevne i utlandet. 

Beredskapen har derfor blitt et offer for en politikk der poenget har vært å unngå at Norge blir marginalisert i utkanten av Europa...

Selv om dette betyr at færre mennesker må løse flere beredskapsoppgaver har alternativet, ifølge Forsvarsdepartementet, ikke vært til å leve med. Nemlig at Norge kan bli oppfattet som «gratispassasjer» i et Nato som USA ikke lenger ser vitsen med å beholde. Og hvor Norge blir sittende igjen med et forsvar som uansett ikke kan forsvare landet i en mulig konflikt med Russland. Beredskapen har derfor blitt et offer for en politikk der poenget har vært å unngå at Norge blir marginalisert i utkanten av Europa, med grense mot Russland, uten forankring til et sterkt Nato med fast amerikansk lederskap.

I hard konkurranse med Danmark har derfor Norge under hele 2000-tallet hatt som ambisjon å være «best i Nato» når det gjelder «transformasjon»: Bidrag med nisjekapasiteter til USA-ledede koalisjonsoperasjoner utenfor alliansens kjerneområde følger i forlengelsen av dette. Eksempler er spesialstyrker til Afghanistan, Irak og Syria, jagerfly til Afghanistan, Libya og Litauen, marinefartøy til Østersjøen og det Indiske hav, samt mekaniserte infanterisoldater til Afghanistan, Irak og Latvia. Dette har på den ene siden gitt resultater fordi Det norske forsvaret kan selges inn som en middelsstor militærmakt i Europa. Dermed blir også Norge en interessant samarbeidspartner for «likesinnede stater» fra samme kulturkrets: Storbritannia, Tyskland, Polen og Nederland, stater med mellom 40 og 80 millioner innbyggere som alle har interesse av å holde USA inne i Europa. I dette bildet har Forsvarsdepartementets føringer til Forsvaret vært entydige; Nato er den viktigste rammefaktoren for norsk forsvarsplanlegging, og alliansens strategiske konsept er fremste rettesnor for all strukturutvikling i et stadig mer «alliansetilpasset» forsvar.

«Alliansetilpasning» er imidlertid et politisk fyndord som skjuler viktig informasjon for allmennheten. For «alliansetilpasning» betyr egentlig bare økt avhengighet til USA. Dette gjelder særlig i spørsmål der Norge alene må håndtere mindre hendelser, episoder og kriser hjemme. 

For «alliansetilpasning» betyr egentlig bare økt avhengighet til USA.

Dermed er vi inne på spenningen mellom internasjonale operasjoner og nasjonal beredskap. For økt alliansetilpassing betyr egentlig ikke noe annet enn at Det norske forsvaret fortsatt skal brukes til oppdrag i utlandet, samtidig som nasjonale fredstidsoppgaver skal videreføres. For selv om de sikkerhetspolitiske utfordringene med tanke på Russland er mer alvorlige enn under kalde krigen skal Forsvaret fortsatt bidra i utlandet, blant annet i Latvia, Irak, Syria, Jordan og Mali. Men over tid får et slikt aktivitetsnivå beredskapsmessige konsekvenser.

Dels ved at Forsvaret tvinges til å tære på beredskapslagre og vedlikeholdskapasiteten, noe som gjør at nasjonal tilgjengelighet på jagerfly, fregatter og ubåter reduseres når slitasje og uhell inntreffer i nord. Dette er alvorlig siden operasjonsområdene i Barentshavet er store, og det tar tid å skifte deler. Dels også ved at de ansatte settes under press, noe som fører til mangler innen kritisk spesialistkompetanse på vedlikehold, logistikk og drift av en stadig mer avansert portefølje av luft- sjø- og landmilitære plattformer. Også dette er alvorlig fordi nasjonal beredskapsevne henger på enkeltpersoner i stedet for robuste avdelinger med «institusjonell hukommelse». Og til slutt, overforbruk av et lite forsvar reduserer også den operative utholdenheten, ikke minst når hendelser, episoder eller kriser krever døgnkontinuerlig beredskap som avviker fra normaltilstanden.

I disse situasjonene vil den militære beredskapsevnen raskt forvitre, selv uten at ett skudd er avfyrt. Norske myndigheter kan dermed risikere å ende opp i et «fait accompli» uten at det engang er blitt etablert en stridssituasjon stor nok til å påkalle amerikansk eller alliert oppmerksomhet i Washington D.C. eller i Brussel. Manglende beredskap gjør dermed Forsvaret mer tilbøyelig til hurtig å eskalere kriser fremfor å avverge en opptrapping, rett og slett for å unngå konflikter som er «for store for Norge, men for små for Nato».

Manglende beredskap gjør dermed Forsvaret mer tilbøyelig til hurtig å eskalere kriser fremfor å avverge en opptrapping...

Mangel på beredskap erkjennes også fra ministre og forsvarssjefer, om enn i servile og tåkebelagte ordelag: Forsvaret har «sluppet seg litt for langt ned»;  selve «ryggraden er ikke så solid som man kunne ønsket seg»; mange operasjoner ute og hjemme øker «etterslepet i vedlikehold, reservedelssitasjonen og bemanningsnivået». Utviklingen i Forsvarets helikoptermiljø er et eksempel på dette. 

Ifølge en studie fra Forsvarets høgskole har utenlandsoperasjonene i Afghanistan gitt bedre ytelsesoppgradering og dermed bedre nasjonal beredskap. Det samme gjorde kompetansehevingen fordi erfaringer fra utlandet økte tilliten til egne vurderinger etter mange års innsats «i reelle stridssituasjoner». Men sterk  gjennomstrømning av personell svekket også beredskapen fordi miljøene er så små.

Utenlandsoperasjonene gjorde derfor at «samtlige nasjonale oppdrag gradvis ble lagt til side […]. Dette medførte blant annet at helikoptrene ikke var tilgjengelig på beredskap for politiet den 22. juli 2011». Konklusjonen min er derfor at stortingsrepresentanten fra Rødt langt på vei har rett: norske utenlandsoperasjoner i USA-ledede koalisjoner er – over tid – ikke forenlig med nasjonal beredskap.