Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Marthe sitter hjemme i stua på Østlandet. I den samme sofaen satt hun også som fireåring og kikket spent ut av vinduet. Det hun ventet på var bilen med faren som hadde vært et halvt år i Afghanistan.
– Jeg har ikke så mange minner fra jeg var så liten, men akkurat den dagen husker jeg. I fanget hadde jeg en «ventebamse» som jeg hadde fått før han reiste. Da bilen kom inn på gårdsplassen, løp jeg ned trappa mens tårene trillet. I ettertid har jeg tenkt at det er spesielt at en fireåring kan gråte av glede. Det er et fint minne, sier hun.
Ikke uten risiko
Men ettersom hun ble eldre, skjønte hun at det å være norsk soldat i utlandet ikke er helt uten risiko. I 2016 satte faren, Aksel, seg på nytt på flyet til det krigsherjede landet.
– Jeg skulle flytte hjemmefra og begynne på ny skole. Da trengte jeg tryggheten med å vite at alle er hjemme og har det bra. Jeg forsto ikke hvorfor han måtte reise til et sted som var så farlig, sier hun.
Hun driver med skyting, en idrett som krever full konsentrasjon. Det var ikke alltid så enkelt. Pappa Aksel var trener. Det ble også en utfordring å holde fokus på skolearbeidet. Hun lærte seg noen teknikker. For eksempel å skyve alt til side i 30 minutter eller ta en pause når tankene kom.
– Iblant ble jeg irritert på meg selv fordi det tok så mye energi. Andre ganger fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke tenkte nok på det. Men pappa lå i bakhodet mitt hele tiden.
Bar bekymringen alene
På grunn av dårlig dekning i Afghanistan skjedde mye av kontakten på e-post. Marthe sendte alltid en lang e-post på kvelden og våknet alltid opp til et svar. Iblant sendte hun brev. Der kunne hun legge ved småting som et Pondus-blad, en kortstokk eller bilder.
– Det føltes veldig godt å kunne gi noe ekstra, sier hun.
Bekymringen var sterkest når hun var alene med tankene. Men hun fortalte aldri noe til foreldrene om bekymringen hun bar på.
– Mamma bodde alene etter at jeg og broren min hadde flyttet ut, og hadde det sikkert mye verre enn meg. Jeg ville ikke uroe henne unødvendig.
Marthe deltok på en familiesamling i regi av Forsvaret før faren reiste. Hun var også med å starte opp en gruppe for ungdom med foreldre i internasjonale operasjoner.
– Det var godt å snakke sammen. Det var flere andre som heller ikke fortalte familien om bekymringene sine, sier Marthe.
Oppdraget varte i seks måneder, men faren kom hjem på permisjonsreiser.
– Det var deilig å se ham igjen. Én av gangen dro vi på familietur til København. Samtidig var det sånn at den dagen han kom hjem, så begynte nedtellingen til han skulle dra igjen.
Men alt har en ende, også oppdrag i Afghanistan. I 2017 sitter Marthe på skolen og gjør seg klar for å ta bussen tilbake til studentleiligheten. Det er fortsatt en uke til faren etter planen skal komme hjem. Men ved bussholdeplassen kommer en kjent skikkelse gående mot henne.
– Folk så rart på meg fordi tårene begynte å renne, og brillene dugget. Pappa ville overraske meg og hadde ikke sagt noe på forhånd. Den gleden er umulig å beskrive.
«Ventebamsen»
På soverommet står «ventebamsen» fra da hun var fire år. Nå studerer Marthe barnevernspedagogikk.
– Jeg tror mine egne erfaringer kan bli viktige når jeg jobber med barn. Å kjenne på følelsen av frykt. Å ikke vite hva som skjer med en av foreldrene eller ikke ønske å fortelle det til andre når man har det vondt. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i det.
– Skulle du ønske at faren din hadde en annen jobb enn i Forsvaret?
– Egentlig ikke. Det kan være tungt iblant. Likevel er jeg veldig stolt av den jobben han gjør.