Han er offiser og maskinist på ubåt. Samboeren Margrete (27) er løytnant i Luftforsvaret. Hun har nylig returnert fra Mali, hvor hun har bidratt i FN-operasjonen Minusma.
Med Margrete i internasjonal tjeneste og Berge på seilas har det ikke blitt veldig mye tid sammen det siste året.
Hun er nå hjemme for denne gang, men han skal snart ut igjen. Og når man seiler på ubåt, blir man helt utilgjengelig for de hjemme.
I fjor sommer flyttet de sammen for første gang etter syv år i avstandsforhold. Selv om de har hatt samme hjemmeadresse i flere måneder, har de nettopp begynt å bo sammen «på ordentlig».
Føler seg trygg
Margrete og Berge har mer trening i å være borte fra hverandre enn de fleste. Så da hun fikk spørsmål om å dra til Mali, var det aldri et alternativ å takke nei.
– Vi hadde jo aldri hatt et avstandsforhold så lenge dersom én av oss hadde en jobb hvor vi kunne flyttet på oss. Så det har vært en ulempe for oss, særlig siden vi er i forskjellige grener. Men jeg føler meg helt trygg når han er ute, fordi jeg vet hvordan ting fungerer, sier Margrete.
– Det at vi begge jobber i Forsvaret, har gitt oss større innsikt og forståelse for hvordan den andre har det, fortsetter Berge.
– Jeg var ikke redd for at han kom til å si at «det passer ganske dårlig» da jeg fikk tilbud om å reise til Mali. Jeg vet at han forstår at det henger ganske høyt. Hvis han får tilbud om noe lignende, vil jeg tenke at «det ville jeg også gjort». Den automatiske forventningsavklaringen er en fordel. Vi ser ikke nødvendigvis de praktiske utfordringene først, forklarer Margrete.
Bodnøkler og nettbank-koder
Men praktiske utfordringer oppstår. Når Berge er på seilas, kan han ikke nås på telefon. Så hvis Margrete glemmer å spørre hvor han har lagt nøkkelen til boden, eller hva koden til nettbanken er, må hun vente til han er tilbake før hun får svar. Det kan ta noen dager, eller det kan ta flere uker.
Operasjonen i Mali blir ofte kalt «verdens farligste FN-oppdrag». Og da Margrete var der, fikk samboeren tett oppfølging. Kursing i forkant, telefonsamtaler og jevnlige oppdateringer. Når Berge seiler på ubåt, får ikke Margrete den samme oppfølgingen. Hun vet ikke hvor han er, hva han gjør, eller hvordan han har det. Hun har ikke mulighet til å fortelle om det som skjer hjemme.
– Vi er vant til ikke å bo sammen, men vi er vant til å prate sammen. Den muligheten har jeg ikke når han er borte nå.
– Vi har tullet litt med det, at vi nesten er flinkere til å prate på telefon enn i virkeligheten, ler Berge.
Savn hjemme og savn ute
Han tror savn er forskjellig for dem som er ute, og dem som er hjemme.
– Vi blir jo litt isolert om bord. Jeg er ikke bekymret for Margrete, men jeg er nysgjerrig på hva som foregår. Tankene vandrer fort hjem, særlig mot slutten av seilasen. Det er noe annet å reise bort enn å være hjemme. For den som reiser, er kanskje savnet størst mot slutten, men for de hjemme er det motsatt.
Margrete kunne tenkt seg mer internasjonal tjeneste, men er glad for at hun fikk muligheten i ung alder, før barn og familieliv ble et tema. Berge vet ikke hvor lenge han kommer til å jobbe på ubåt.
– Vi har ikke startet familieplanleggingen riktig ennå, men jeg ser for meg at det ville blitt utfordrende så lenge han jobber på ubåt. I den samtalen er det et klart poeng å avklare om han skal jobbe på ubåt i ti år eller bare ut plikttjenesten. Svaret på det spørsmålet må med i vurderingen, for det har mye å si.
– Jeg har tenkt mye på det. Det står respekt av dem som klarer å la familien være igjen hjemme når de reiser ut på sjøen i ukesvis uten å engang kunne ringe hjem, sier Berge.
Margrete lurer på hvorfor oppfølgingen er så forskjellig og tror Sjøforsvaret kan lære noe.
– En liten oversikt over telefonnumre, tips, mulige praktiske utfordringer som vi fikk da jeg dro ut. Det hadde kanskje vært fornuftig også for dem som begynner å jobbe på ubåt. For det kan være mer utfordrende enn folk ser for seg.