– Se, en sel!

I stuevinduet til Kristin (27) står en kikkert. Ved siden av bøkene om militær sjømakt og Harry Potter-spillet.

Utsikten er rett mot nord.

Kristin fra Trondheim bor helt ut mot Norskehavet, på Andøya, rett ved flystasjonen til Forsvaret. Stranda er rett nedenfor huset. Nå er det fjære, men når det er flo, strekker vannet seg helt opp til veikanten.

Og akkurat nå, i det grunne, klare kalde vannet utenfor stuevinduet, dupper en sel. Og selv om Kristin har bodd her en stund – og sett sin dose sel – lar hun seg fortsatt begeistre. Selv om hun helst skulle hatt ei å dele opplevelsen med.

Langt, langt mot sør er kona Hanna i et land uten kystlinje: Sør-Sudan. Hun dro i fj or høst og skal være der i ett år. – Det jeg savner mest, er å krølle meg oppi sofaen sammen med Hanna og gjøre hyggelige ting sammen, sier løytnant Kristin.

Les også:

Fem historier om livet hjemme når den du elsker, drar i krig

– Å se en film eller en serie. Det er ikke så veldig gøy å gjøre det alene.

– Jeg savner å være sammen med henne jeg er mest glad i. Og gjøre hverdagstingene.

Snakker ofte

Hanna ringer. De snakker sammen nesten hver dag.

– Det er den store fordelen vår. Hanna er stabsoffiser i en jobb hvor hun har telefonen på seg til enhver tid. Hvis jeg trenger å snakke med henne, ringer jeg henne.

– Så ringer hun tilbake hvis hun ikke kan snakke.

– Til Sør-Sudan er det ingen tidsforskjell. Det gjør det lettere.

De snakker om hverdag. Om snømåkeregninga. Om jobben til Hanna og jobben til Kristin. Begge er militære. De sier at de vet hva de har gått til.

I stolen Kristin sitter i – med Sør-Sudan på fanget – henger et svært grått teppe med masse Orion-fly.

Sjømakt og prøver

Kristin er navigatør. Snart skal hun ta prøven for å bli taktisk koordinator. Planen er å jobbe på P-3 Orion så lenge flyene er operative – det vil si frem til sommeren 2023. Prøven kommer i tillegg til videreutdanninga hun tar ved King’s College i London. Kristin fyller dagene uten Hanna, studerer sjømakt og skal levere en oppgave i løpet av kvelden – om Nikolai Khrustsjov og Cuba-krisen.

– Vi driver jo med maritime operasjoner, sier hun.

Kristin og Hanna forteller hvordan de møttes. Hanna gikk på Luftkrigsskolen, og da de skeive kadettene skulle invitere de skeive sersjantene på Ørland på vorspiel, var det Hanna som sto for mel-dingstjenesten. Men Hanna sendte melding til feil Kristin, og mens Kristin på Ørland lurte på hvorfor venninna hadde fått melding og ikke hun, svarte ei Kristin i Bodø at hun gjerne skulle kommet, men at det var litt langt å reise.

Tre måneder i Afghanistan

I fjor var det Kristin som var ute. Hun var tre måneder i Afghanistan – i en stabsstilling.

– Jeg syns det var verre da jeg var Kabul, sier Kristin.

– Tidsforskjellen, lange arbeidsdager, lite privatliv og dårlig internettdekning gjorde det vanskelig å få snakket sammen ofte.

Ett av grepene Kristin og Hanna tok da Kristin reiste ut i fjor, var at de satte bort flere praktiske oppgaver. Det fikk de tips om på en av familiesamlingene til Forsvaret. Derfor har de vaskehjelp og har betalt for snømåking.

– Vi satte bort oppgavene som tar tid, og som er kjedelige å gjøre alene.

– Det gjør at vi får mer overskudd.

– Vi har bestemt oss for at husvask ikke skal få lov å bli et problem.

Turpartnere

Kristin elsker å gå tur. Det gjør også Hanna. Men når Hanna er borte, tar hun med seg en gammel kadett kamerat i stedet. Kristin klatrer til topps på Andhue, den bratte toppen rett over flystasjonen. Der har hun vært veldig mange ganger før.

– Jeg er nok litt ekstrovert, innrømmer Kristin.

– Jeg liker å være sammen med folk. Det har vært litt vanskelig under korona – og da Hanna har vært borte.

– Én dag skulle jeg ha en avspaseringsdag. Jeg tenkte at jeg skulle dra på telttur. Alene. Jeg så at flere hadde gjort det og lagt ut bilde på Instagram og tenkte at det kan jo jeg også gjøre.

– Så jeg pakket sekken og teltet, gikk sørover, fant et nydelig sted ved vannet, satte opp teltet og så på sola. Jeg tok noen bilder og hadde det helt OK. Men det ga meg egentlig ikke så mye.

Når Berge reiser, hender det at Margrete ikke hører fra ham på flere uker

Jenny (7): – Jeg vet hvor Irak ligger

På Facebook har Maja bilde av seg selv i mammas ørkenuniform

Første gang pappa Aksel dro til Afghanistan var Marthe fire

– Jeg er ikke redd

Etter tur lager hun middag. Hanna har fortalt at Kristin er god til å lage mat.

– Vi lager mye mat sammen, sier Kristin.

– Det savner jeg.

Kyllingbiter har ligget i marinade mens hun var på tur. Hun hiver på litt indisk saus og krydder. Kristin skal presse ut granateplekjerner, men kjernene spretter litt alle veier.

– Dette er egentlig Hannas jobb, sier hun og flirer. Hanna kommer først hjem til høsten. Mange av offiserene på FN-oppdrag har minst ett års tjeneste.

– Bekymrer det deg at Hanna er i et land i krig?

– Nei. Jeg har vært ute selv. Jeg er ikke redd. Det er noe vi har bestemt oss for å akseptere. Og så vet jeg hva slags stilling Hanna er i. Hun er ikke akkurat blant dem som løper rundt og sparker inn dører.