Debatt:

Jeg føler med direktøren og ledelsen ved Forsvarets museer, skriver Steinar Grønnås. Her ser vi et bilde fra en utstilling fra Forsvarsmuseet.
Jeg føler med direktøren og ledelsen ved Forsvarets museer, skriver Steinar Grønnås. Her ser vi et bilde fra en utstilling fra Forsvarsmuseet.

Har Forsvarsmuseet råd til å ha Forsvaret som eier?

– Jeg er enig med problembeskrivelsen, men ikke med løsningen, skriver Steinar Grønnås som svarer Askild Antonsen i museumsdebatten.

Publisert Sist oppdatert

Jeg føler også med direktøren og ledelsen ved Forsvarets museer (FMU). Først og fremst på grunnlag av den manglende forståelse og innsikt innad i Forsvarets organisasjon for behovet og viktigheten ved å ha et moderne forsvarsmuseum med moderne magasiner som kan ta vare på vår felles militærhistoriske kulturarv. Uansett er Forsvarets museer en militær avdeling som må følge forsvarssjefens prioriteringer. At museet taper sett opp mot skarpe avdelinger, seilings- og øvingsdøgn, er ikke vanskelig å forstå i denne sammenhengen.

Askild Antonsen skriver i sitt innlegg at «situasjonen har vært vanskelig i flere tiår. Og det blir bare verre. Sannsynligheten for at det uten videre skal bli bedre er, etter mitt skjønn, liten. Det å lede Forsvarets museer har vært, og er krevende. Gapet mellom ambisjoner og ressurser består når ambisjonene opprettholdes.»

Dette er helt korrekt. Det er den videre løsningen Antonsen skisserer som jeg mener er feil, og en farlig vei å gå rent museumsetisk.

Må vise sammenhengen

Nå er det jo slik at bare vi kvitter oss med alle ambisjonene så har vi jo faktisk oppnådd våre mål. Så hvis vi følger Antonsens ambisjonsnivå så kan museet kvitte seg med alle gjenstandene, og «voila», museet har ikke lenger behov for nye magasiner. Det vil være et museum som har utstilt en steinøks og en stridsvogn uten å kunne forklare utviklingen og sammenhengen mellom disse våpnene.

Vil du delta i debatten? Send oss ditt innlegg på [email protected]

Antonsen nevner problemene med for store samlinger, vedlikehold, konservering, mugg og insektsplager, men man løser ikke disse utfordringene med å kvitte seg med historisk og musealt materiell. Løsningen vil være å gi muligheter, retningslinjer og ressurser til å forvalte denne samfunnsarven på en ansvarlig måte.

Forsvarets museer har unike samlinger, som helt riktig, er for store for de ressursene de har til rådighet.

Norsk kulturråd har utgitt «standard for samlingsforvaltning, Spectrum». Den gir museene retningslinjer om bevaring og utvikling av samlinger på vegne av samfunnet. «Til museenes samfunnsansvar ligger det å forvalte samlingene i et langtidsperspektiv, dokumentere samlinger og samlingsforvaltning, og sørge for at samlingene er tilgjengelige».

Forsvarets museer har unike samlinger, som helt riktig, er for store for de ressursene de har til rådighet. Dette er en situasjon som har vært kjent lenge. Samlingene er også helt riktig skapt av museets egne ansatte, som i beste evne har forsøkt å ta vare på et «representativt utvalg» av Forsvarets materiell uten at dette har vært skikkelig underbygget. Hvordan samlingene ble innhentet og forvaltet på 80-90 tallet er for så vidt ikke relevant til dagens situasjon, foruten at det ble samlet inn en god del gjenstander som vi kaller mengdemateriell. Pistoler og maskinpistoler er mindre gjenstander som ikke utgjør noe avgjørende volum. At disse samlingene kunne vært redusert og optimalisert skal jeg være enig i, men det er ikke avgjørende for magasinproblemene til Forsvarsmuseet.

Uansett samlingsportefølje så burde ikke profesjonelle museumsvurderinger styres av volum og magasinplass.

Har svekket kvaliteten

Avhendingen av tusenvis av våpen og militært materiell fra Forsvaret er vel godt beskrevet i media etter hvert som deler av dette dukket opp igjen. Avhendinger ble nettopp gjort av plasshensyn og ikke historisk proveniens, og jeg vil påstå at mange av de større avhendingene helt klart har svekket kvaliteten på samlingene. Avhendinger av et slikt volum som Antonsen foreslår kan ikke gjøres uten at det gjennomføres på grunnlag av en grundig museumsfaglig vurdering.

Hvis vi sammenligninger bemanning og drift på Forsvarets museer opp mot sivile museer vil vi se hvor skoen trykker.

Forsvarets museer har ikke mengdemateriell av større gjenstander i sine magasiner som kanoner og kjøretøy i det omfanget som Antonsen nevner. Forsvarsmuseet har riktignok 1208 kanoner i sine samlinger der over halvparten er utlånt til andre museer, stiftelser og organisasjoner som bruker dem i utstillinger eller til aktiv formidling. Så kan vi spørre om det er Forsvarets oppgave å låne ut gjenstander til sivile museum? Igjen, hva vil Forsvaret med museene?

For få ansatte

Jeg søkte selv jobben som fagsjef ved Forsvarsmuseet på grunnlag av entusiasme, interesse og søken etter kunnskap om gjenstandenes historie. Så ja, jeg vil tro at museet i sin tid ble grunnlagt av entusiaster og spesielt interesserte. Men, dagens museer har heldigvis forandret seg mye i takt med samfunnets forståelse og viktigheten av vår kulturarv. Det finnes heldigvis fortsatt entusiaster på museene, men det drives langt fra som noen entusiastorganisasjon.

Hvis vi sammenligninger bemanning og drift på Forsvarets museer (FMU) opp mot sivile museer vil vi se hvor skoen trykker. FMU er håpløst underbemannet, sammenlignet med tilsvarende sivile museer, i forhold til antall gjenstander de forvalter. Jeg har aldri hørt krav til at Nasjonalmuseet må kutte i sine samlinger, eller at Munchmuseet bygget for stort bygg.

FMU har ikke mulighet til å ta betalt for sine tjenester på lik linje med Forsvarsbygg og FMA eller tilsvarende sivile museer. FMU har ikke mulighet, som sivile museer, til å ta inngangspenger. FMU har heller ikke mulighet for å selge gjenstander ifra sine samlinger. FMU har en arbeidsgiver som ikke har erfaring innenfor kultur/museumsfag. Jeg ser en klar dreining i Norge der militærhistorisk materiell i større grad havner på private hender i private stiftelser og private samlinger med liten eller ingen erfaring i forvaltning eller formidling. Er det dette vi ønsker?

Mulighet for salg

Gi Forsvarets museer mulighet til en aktiv utvikling av sine samlinger, dette innebærer også muligheten for salg og bytte mot tjenester til andre museer.

Gi Forsvarets museer muligheten for å ta betalt for sine tjenester.

Jeg ser en klar dreining i Norge der militærhistorisk materiell i større grad havner på private hender i private stiftelser...

Spørsmålet er da om Forsvarets organisasjon er riktig plass for et moderne museum og om Forsvarsmuseet har råd til å ha Forsvaret som eier og arbeidsgiver?

Oberstløytnant Harald Høiback beskriver en situasjon med manglende magasiner for Forsvarets museer som både departement og Forsvarsstaben er smertelig klar over. Jeg skal ikke sitere Dickie Dick Dickens, for det husker jeg kun som et utrolig spennende hørespill, men at det har en relevans for analogien med forståelsen av Forsvarsmuseet kan jeg være enig i.

Bare det faktum at denne diskusjonen pågår er et tegn på at Høiback har sine ord i behold

«Hvor skal vilje til beredskap og evne til forsvar komme i fra, om man ikke tar seg råd å fortelle historier og forvalte kultur?»

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.