La meg starte med å takke Askild Antonsen for å plukke opp hansken jeg kastet i Forsvarets forum, og ikke minst til Forsvarets forum som åpner opp for en viktig debatt. Antonsen har rett i mye av det han skriver, men hans forståelse av hva et museum er, og hva det gjør, er ikke helt der den burde være.
Forsvarets museers (FM) samlinger er for stor.
Det har Antonsen helt rett i, og mye av det som er kommet i hus burde vært stoppet lenge før det sto i døra. Det gjelder mange museer i Norge. Samlingenes størrelse står ikke i forhold til ressursene. I dag har imidlertid FM en innsamlingspolitikk som gjør at vi ikke tar inn noe i samlingene uten en nøye vurdering.
Problemet er, imidlertid, at det er svært ressurskrevende å avhende museumsgjenstander i henhold til gjeldende regelverk.
Et loppe- og bruktmarked kan tømmes ved dugnad, et museumsmagasin kan det ikke.
Man skal vite hva det er man avhender, og ikke minst hvorfor man gjør det. Som vi har opplyst om før, kan vi ikke kaste gull i søppelkverna bare fordi det kom oss i hende gjennom en tilfeldighet. To feil gir ikke én rett.
Det er også en forutsetning i ICOMs museumsetiske regelverk, og i Spectrums standarder, som alle offentlige museer i Norge følger, at en gjenstand som skal avhendes først tilbys andre museer. Gjenstander gis heller ikke lengre til private samlere. Et loppe- og bruktmarked kan tømmes ved dugnad, et museumsmagasin kan det ikke.
Tryggere oppbevaring
Her kommer også det nye sentralmagasinet inn. Et nytt og moderne museumsmagasin er ikke viktig kun fordi det vil gi en langt tryggere oppbevaring av uerstattelige gjenstander enn tilfellet er i dag. Et nytt magasin er minst like viktig som en prosess.
I arbeidet med å flytte gjenstander til et nytt magasin, vil en ny signifikansvurdering stå sentralt, og her vil vi avhende det vi kan. I en slik vurdering spør museet seg: Hvorfor er akkurat denne gjenstanden viktig å ta vare på? Svaret på det spørsmålet har heller ikke bare med gjenstanden i seg selv å gjøre, men er avhengig av hva vi ellers har i samlingen, og hva andre museer har.
En pistol som har vært brukt av en frontkjemper på østfronten kan brukes til å fortelle en helt annen historie enn en identisk pistol som har vært brukt av Max Manus.
Det er heller ikke slik at en gjenstand kun er representant for en type teknologi. Når Antonsen skriver at: «I museumsverdenen er det vanlig å samle inntil tre gjenstander av hver type» virker det som om han snakker om et modellkammer. Ingen profesjonelle museer i Norge fungerer på den måten. På et museum er logikken helt annerledes.
Har du lyst til å delta i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på debatt@fofo.no
En pistol som har vært brukt av en frontkjemper på østfronten kan brukes til å fortelle en helt annen historie enn en identisk pistol som har vært brukt av Max Manus.
Pistolene er like, men musealt helt forskjellige. Man skal heller ikke ha besøkt mange militære museer i verden for å oppleve at 100 sabler på sirlig rekke formidler et helt annet inntrykk av krigens karakter enn tre sabler makter alene.
Ikke minst må vi ha respekt for at kommende generasjoner kan komme til andre signifikansvurderinger enn det vi gjør.
Kaster historie
Det finnes dessverre nok av eksempler på at dyrbare ting har gått i søpla fordi vedkommende som kastet ikke evnet å se relevansen for andre enn seg selv. Å tømme en reol i magasinet trenger derfor ikke å vitne om stor museal handlekraft, men om manglende forestillingsevner og om lave kunnskaper om det museale oppdraget. (I stedet for å fortelle mer om denne prosessen her, drister jeg meg til å tipse om et av FMs siste formidlingsframstøt, nemlig boken: Kunnskap og begeistring. En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte.
Et nytt sentralmagasin er det altså helt avgjørende for museet å få på plass. Gjenstander er grunnmuren i ethvert museum, og om grunnmuren slår sprekker og tar inn vann vet vi hvordan det på sikt vil gå med resten av bygget. Et nytt magasin skal ikke gi oss større plass enn før, men bedre plass, i ordets kvalitative betydning. Konserveringsarbeidet vil også bli langt mer rasjonelt. Prosessen med å fylle magasinet vil også løse mange av de utfordringene Antonsen peker på. Men, det er ikke gratis. Det er ikke en gang billig. Noe som leder meg til neste punkt. Hvor mye koster det egentlig å drive et museum?
For mye å be om?
Fram til ganske nylig har tanken i Forsvaret vært at man lager museum for de pengene man har å lage museum for. Ethvert museumsbudsjett er stort nok, kunne vi uærbødig ha sagt, så lenge myndighetene ikke ber om mer museum enn de er villige til å betale for. Men kanskje dette er en helt gal måte å tenke museum på? Kanskje er det noen minstestandarder som må være oppfylt for at man i det hele tatt skal få lov til å henge et museumskilt på utsiden av inngangsdøra?
Skal Norge holde seg med et militært museum, eller skal vi det ikke?
I dag har vi ikke noen museumslov i Norge som fastsetter slike minstekriterier, utover de museumsetiske retningslinjene man må etterleve for å få være med i Norges museumsforbund. Men det arbeides med et slikt akkrediteringssystem, og om det kommer, kan Forsvaret komme i en situasjon hvor de faktisk må velge. Skal Norge holde seg med et militært museum, eller skal vi det ikke? I så fall får vi håpe at museet ikke er så underfinansiert og skakkjørt at svaret gir seg selv. Og da vil det i så fall virkelig bli kostbart å bli kvitt alt skrotet.
Når det gjelder finansiering av museet, er det også fullt mulig for museer å tjene penger. Men det må organisatorisk settes i stand til det. Det må investeres i inntekts ervervelse. Forsvarets Flysamling på Gardermoen er for eksempel en luftmilitær attraksjon i verdensklasse. Det finnes det fly og historier som ikke finnes andre steder, og som entusiaster kommer langveisfra for å se og høre om. Hva kunne vi ikke ha fått ut av det med skikkelig markedsføring og formidlingsressurser?
Pensjonister kan brukes til mye, men ikke alt.
Et kunstig skille
Det som imidlertid overrasker mest med Antonsens innlegg er at også han, som selv er gammel museumsmann, setter opp den kunstige dikotomien mellom kultur og «den spisse enden». Som han skriver: «Det virker mer naturlig å kutte i det som er så langt unna den spisse enden som forsvarskulturen, enn å skjære ytterligere i den spisse enden.»
Det er ingen motsetning mellom verdier og forsvarsevne. Du får ikke det ene uten det andre.
Her må vi få gjenta konklusjonen fra Undersøkelseskommisjonen av 1945: «Forsvarsevnen er ikke bare avhengig av det fysiske forsvar, festninger og skip, våpen og ammunisjon. Forsvarsevnen er også viljen til å sette disse midler inn, og den forutsetter i siste instans troen på at en har umistelige verdier å forsvare, og at det kan nytte å forsvare dem.»
Det er ingen motsetning mellom verdier og forsvarsevne. Du får ikke det ene uten det andre. Det er det viktigste budskapet vi som militært museum har. Det hjelper ikke om du har noe å slåss med, om du ikke har noe å slåss for.
Det var jo nettopp her Bonzo kom inn i bildet, og det var dette Jim «Kjøtthue» ikke skjønte.
