Av frykt for å havne på museum, har Forsvarets museer vært gjennom flere tunge utredninger de siste årene. Der har representanter fra både departement og Forsvarsstab pekt på store museale utfordringer, men også på store muligheter, som å bygge et moderne magasin til å huse samlingene, tilføre økt fagkompetanse og å bygge et nytt og mer tidsriktig museum på Akershus. Det har vært et langt og kraftkrevende tilløp, og det endelige spranget skulle komme i Langtidsplan for forsvarssektoren: Vilje til beredskap – evne til forsvar.
Meldingen slår fast det opplagte: «Kultur og tradisjon er tett knyttet til Forsvarets operative virksomhet, og er en integrert del av forsvarssektorens virksomhet generelt», men svevet uteblir.
«Vil søke å ivareta» er en formulering som er like (lite) bindende som å si at Forsvarets museer skal få noe imellom absolutt ingenting, og nesten noe.
Det politiske resultatet av et nærmest uendelig antall timer med museumsutredning koker ned til: «Regjeringen vil søke å ivareta kulturvirksomheten i forsvarssektoren, og vil legge vekt på blant annet kompetansebevaring, forvaltning av museumsgjenstander og samhandling mellom ulike kulturaktører.» «Vil søke å ivareta» er en formulering som er like (lite) bindende som å si at Forsvarets museer skal få noe imellom absolutt ingenting, og nesten noe.
I denne kronikken skal jeg si noe om hva samfunnet, staten og Forsvaret går glipp av om museene får fortsette å råtne på rot. Hvorfor trenger Forsvaret kultur og historie(r)? Hvorfor holder det ikke med F-35, ubåter og nye stridsvogner?
Dø om så deg gjelder
Vi finner sjeldent Rolf og Aleksandra Beckers kriminalsatire om lommetyven Dickie Dick Dickens på oversiktene over historiens beste krigsromaner. Det er beklagelig, for i episode 9, «Den svarte hannkatts hemmelighet», finner vi svaret på spørsmålet over i ren form.
I denne scenen befinner Jim Cooper og gjengen seg i hagen til Dickie. Hensikten er å knerte sistnevnte. Cooper, også kjent som Kjøtthue, bestemmer at noen må ringe på Dickies dør, og valget faller på småskurken Bonzo. Samtalen dem imellom forløper slik:
Bonzo: Jeg?
Kjøtthue: Ja gutten min, nå kan du få vise å du duger til.
Bonzo: Åssen skal jeg gjøre det da?
Kjøtthue: Harry kan forklare deg akkurat hva du skal gjørra.
Bonzo: Men det kan jo være farlig. Hvis Dickies folk aner uro så? De dreper meg!
Kjøtthue: Det er flere enn deg som har mistet livet Bonzo, uten at verden har gått under for det.
Bonzo: Det var også en trøst.
Var nå egentlig dette en trøst for Bonzo? Ville ikke verden gå under for Bonzo, om Dickie kom ham i forkjøpet? Hvorfor skulle han utsette seg for den ytterste livsfare? Hva ville Bonzo sitte igjen med om det skulle gå galt?
Har du lyst til å delta i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på debatt@fofo.no
De som kun kjenner krig fra dårlige bøker, vil si at slike motivasjonskvaler som Bonzo sliter med kun er et problem for provisjonsbanditter. Får man derimot sin faste lønn over Forsvarsbudsjettet, vil man ikke nøle med å risikere livet, om situasjonen krever det. Har du derimot lest gode bøker om krig, vet du at det er noe dypt menneskelig over å ville leve, med god helse, også blant oss i uniform.
Å tape på det immaterielle planet
Vi skal selvfølgelig prise oss lykkelige over at vi lever i et samfunn hvor et menneskeliv verdsettes høyt og hvor det store flertallet forventer å leve et langt liv. Forsvaret vårt er imidlertid basert på at det kan komme situasjoner hvor enkelte faktisk må være villige til å risikere livet. Den situasjonen kom som kjent i april 1940. Vi besto ikke testen.
I motsetning til det inntrykket som er skapt, var ikke tyskerne som angrep oss i 1940 overlegne verken numerisk, materielt eller fysisk. Selv om Forsvarets materiell og treningsstandard var høyst begredelig, var det ikke på den militære evnen det skortet mest. General Otto Ruge konkluderte selv med at: «vårt utstyr og vår utdannelse slik den var, [var] allikevel utrolig vel avpasset efter vårt terreng og i det hele forholdet her i landet.»
I motsetning til det inntrykket som er skapt, var ikke tyskerne som angrep oss i 1940 overlegne verken numerisk, materielt eller fysisk.
Undersøkelseskommisjonen av 1945, som kjente fasiten, skrev også følgende: «Forsvarsevnen er ikke bare avhengig av det fysiske forsvar, festninger og skip, våpen og ammunisjon. Forsvarsevnen er også viljen til å sette disse midler inn, og den forutsetter i siste instans troen på at en har umistelige verdier å forsvare, og at det kan nytte å forsvare dem.»
Det var altså her det skortet mest i april 1940. Som Nils Borchgrevink, med egne erfaringer fra aprildagene 1940, slo fast i Norsk Militært Tidsskrift: «vi kan vel trygt si at felttoget i 1940, så vel i Norge som i Frankrike, først og fremst ble tapt på det immaterielle planet.»
Ruges viktigste budskap til kommende generasjoner var derfor ikke at vi til neste gang må sørge for nok materiell og tilstrekkelig trening. Slike ting er viktig nok, men langt ifra det viktigste. Hans hovedbudskap til oss var derimot:«Får jeg igjen noe å gjøre med oppdragelsen av de unge offiserer, vil jeg legge enda mer vekt på studiet av historien enn jeg har gjort tidligere».
Den store utfordringen er at også Ruges oppfordring befinner seg i historien, ikke i et regneark. De som har størst behov for hans innsikter, vil aldri forstå dem.
Hva med oss?
Hva hjelper det om vi har verdens mest moderne kampfly, oppgraderte stridsvogner og nye ubåter om de som skal betjene dette utstyret oppdras til å tenke at alt som egentlig betyr noe er gevinstrealisering og fargene på tallene i et regneark? Hvordan skal vi få våre gutter og jenter til å yte ikke bare det lille ekstra, men det helt ekstreme? Til å risikere alt?
Det er flere grunner til at folk kan være villig til å risikere liv og helse. Mye handler om lederskap, men mye handler også om en følelse av at man er del av noe større enn seg selv. I en av de første krigsmemoarene skrevet av «iPod»- og internettgenerasjonen, ser vi at ikke så mye har endret seg: «And yes, it was good to know that you were part of something bigger, something more important than yourself which had been before you’d joined it and would carry on without noticing you’d left».
Nedbygging av tradisjoner, historie og levende kultur skaper rotløshet, og det maner ingen til undring, interesse og engasjement for Forsvaret.
Om vi derimot sier til dem vi sender ut med våpen i hånd, at ingen har gått før dere, og det kommer heller ingen etter dere, er sannsynligheten stor for at de vil finne seg en stor stein å hvile ryggen mot til det hele er over.
Fortid for fremtid
Hvordan gikk det så med Bonzo? Det skal jeg ikke røpe her, men han var etterhvert heldig å komme i kontakt med et annet lederskap enn det han var vant med.
Det er ikke sikkert at vi er like heldige. Nedbygging av tradisjoner, historie og levende kultur skaper rotløshet, og det maner ingen til undring, interesse og engasjement for Forsvaret. Det maner heller ingen til ekstraordinær innsatsvilje.
Dersom man ønsker reell forsvarsevne, må man ha forsvarsvilje, profesjonsstolthet, og bevissthet om etatens historie og karakter. Man må fysisk kjenne at man er del av noe større enn seg selv. Og hvor kjenner man det bedre enn på et godt museum, og gjennom god historieformidling? Noe som forteller oss at verden går videre som et bedre sted, nettopp fordi du var villig til å sette livet på spill.
Med andre ord: Hvor skal vilje til beredskap og evne til forsvar kommer ifra, om man ikke tar seg råd å fortelle historier og forvalte kultur?
Deler av dette har jeg også forfektet andre steder, som i Krigsskolens Forposten, uten at det hjalp synderlig, i hvert fall på kort sikt.
Visste du at vi sender ut nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.
